Det var Kenneth Catania fra Vanderbilt University i USA som først oppdaget fenomenet.

Han studerte en stjernenesemoldvarp, Condylura cristata, og begynte etter hvert å fundere på hvorfor dyret blåste uforholdsmessig mange bobler på svømmeturene under vann.

Catania filmet moldvarpen med et høyhastighetskamera, og da opptakene ble spilt av i sakte film viste det seg at dyret blåste små bobler av luft ut over den følsomme stjernenesa si, bare for å suge dem inn igjen etterpå. Dette skjedde opptil ti ganger i sekundet.

Dette lignet da fælt på oppførselen til små landdyr som snuser, tenkte Catania, og satte i gang undersøkelser som viste at moldvarpen faktisk var i stand til å følge luktspor under vann.

Overrasket

- Det kom som en total overraskelse på meg, siden den vanlige oppfatningen er at pattedyr ikke kan lukte under vann, sier Catania i ei pressemelding.

Han har imidlertid en god ide om hvordan undervannsluktinga foregår.

- Luktstoffer er vannløselige, så når boblene kommer i kontakt med noe, er det nesten sikkert at luktmolekyler vil blande seg med lufta og bli dradd inn i nesa når bobla blir inhalert, sier Catania.

Han gjorde også lignende forsøk med en type vannspissmus, og jammen brukte ikke også disse dyra samme teknikk for å sniffe seg fram under vann.

- Nå er bare spørsmålet: Hvilke andre dyr kan dette? sier Catania, som lurer på om det kan være slik at bare små dyr kan få til den riktige bobleblåsinga.

Vi venter i spenning på nye resultater.

Referanse:

K. C. Catania, Underwater sniffing by semi-aquatic mammals, Nature, Vol. 444, 21. desember 2006, s. 1024-1025.