– Jeg ser hvor sårbar hun er i forhold til jevnaldrende; det er så få å velge mellom; det er aldri noe “race” av venner på døren hjemme hos oss. Hun “senser” fort når broren løper ut døren. Jeg stikker ut til vennen min jeg, sier han. Hva skal jeg gjøre? Jeg har ingen å besøke, sier hun. Det er ikke morsomt å være med mamma når du er 13 år og selv er veldig opptatt av å være tenåring.

Det forteller en av mødrene jeg har intervjuet i forbindelse med en forskningsstudie om vennskap.

Vennskap har stor betydning for barnas livskvalitet ifølge foreldre til ungdom med utviklingshemming. Vennskap som varer har også en eksistensiell betydning for foreldrene til disse ungdommene, sammenliknet med foreldre til ungdom uten utviklingshemming.

Ungdommer uten utviklingshemming ble en målestokk

Intervjuene jeg har gjort viser hvordan vennskap har en spesiell betydning for livskvalitet. Livskvalitet handler her om å ha det godt.

Mødrene sammenliknet ofte hvordan barna fungerte sosialt med hvordan jevnaldrende uten utviklingshemming vanligvis fungerer sammen. Andre ungdommer uten utviklingshemming ble en slags målestokk som viste i hvilken grad deres barn var som andre.

Ønsket om det gode liv var overordnet alt annet. De ønsket at ungdommene skulle trives, ha det godt og oppleve best mulig livskvalitet. I tillegg til sosial støtte fra andre, var ungdommenes forståelse for hva et vennskap ville innebære, og en evne til å etablere og håndtere vennskap, avgjørende for at de kunne lykkes i fremtiden.

En annen mor beskrev fjerde trinn som et tidsskille når det gjaldt vennskap for datteren sin:

– Frem til fjerde klasse var det for det meste foreldrene som tok initiativ til de fleste vennebesøk. Det var mye lettere. Datteren min ble invitert i vennegrupper, hun ble invitert hjem, og det var stadig gjenvisitter. Etter fjerde klasse var alt avhengig av barnas eget initiativ …. og da glemte de henne.

Mødrene uroer seg for fremtiden

Vennskap hos ungdommer med utviklingshemming er ofte kjennetegnet ved mindre nærhet og mindre gjensidighet sammenliknet med vennskap blant jevnaldrende uten utviklingshemming. I denne sammenheng var derfor foreldrenes utfordringer og bekymringer særlig relevante. Mødrene uroet seg spesielt med tanke på fremtiden. En mor beskrev det på denne måten:

–  Det er vanskelig. Hun må lære hvordan hun skal komme i kontakt med andre, slik at hun greier seg når hun blir eldre og vi ikke er her lengre. Jeg er redd hun blir en veldig ensom person. Jeg tenker det er veldig viktig at hun klarer å bygge et nettverk. Jeg er ikke optimistisk når det gjelder fremtiden.

Gjør en formidabel innsats for barna

Mødrene gjorde imidlertid en formidabel innsats for å sikre at barna deres fikk gode og varige vennskapsrelasjoner. De inviterte jevnaldrende hjem, allierte seg med andre foreldre og la til rette for fritidsaktiviteter, også i lang tid etter at andre jevnaldrende for lengst var i stand til å håndtere dette på egen hånd. Sånn sett tok mødrene ansvar for sine barn i langt større utstrekning enn hva som ville være nødvendig for foreldre til typisk utviklede jevnaldrende.

Mødrene beskrev imidlertid et dilemma ved all denne innsatsen. Dilemmaet handlet om å kunne gi nødvendig støtte for å utvikle vennskap med andre, og på samme tid kunne bidra til barnas selvstendighet. Ifølge mødrene var utvikling av selvstendighet og en samtidig tilhørighet til andre, to vesentlige faktorer for å bidra til økt livskvalitet hos ungdommene på sikt. Foreldrenes støtte var nødvendig, men kunne samtidig være en barriere. En mor fortalte dette:

–  De trenger å møte hverandre uten foreldre, selv om vi likevel må hjelpe dem til å få det til. De trenger å bli i stand til å utvikle vennskap på egen hånd, også uten vår støtte.

Tenker mer over selvstendighet enn andre foreldre

Vi vet at de fleste foreldre har et grunnleggende ønske at barna skal greie seg som voksne; bli selvstendige, uavhengige av foreldrene, og samtidig være i stand til å knytte relasjoner og bånd til andre. For mødrene i denne studien viste det seg imidlertid at vissheten om at barna selv var i stand til å bygge vennskap, var av langt større betydning, sammenliknet med andre foreldre.

Velfungerende og varige vennskap for mennesker med utviklingshemming var imidlertid avhengig av vesentlig mer innsats fra deres foreldre, sammenliknet med vennskap for typisk utviklede jevnaldrende ungdommer.

I denne studien understreket mødrene hvor viktig vennskap var for ungdommenes eget velvære i dag. Samtidig viser denne studien at barnas evne til å etablere og ta vare på vennskap, kan være av eksistensiell betydning for foreldrene selv. I denne sammenheng kan dette forklares som at barnas vennskap spilte en vesentlig rolle for foreldrenes egen tillit til at det skulle gå godt for barna, også når de selv var borte. Muligens var dette knyttet til det dilemmaet foreldrene sto i; at de kjente til ungdommenes behov for støtte og samtidig erkjente sine egne begrensninger ettersom tiden gikk.

De var fullt klar over de kognitive utfordringene og de andre vanskene som utviklingshemming kunne innebære for deres barn. Med dette som bakgrunn, var etablering av vennskap vurdert som særlig viktig.

Ser på hjelperne som viktige støttespillere

Foreldre til ungdom med utviklingshemming har siden barna var små, og gjennom deres oppvekst, vært nødt til å forholde seg til mange ulike hjelpere i barnas støtteapparat. Selv om målet er at de skal greie seg best mulig som voksne, er de samtidig klar over at ungdommene vil ha behov for liknende støtte også senere i livet.

Denne intervjustudien har gitt en innsikt i hvordan foreldre til ungdommer med utviklingshemming opplever barnas vennskap. 

Spesialpedagoger, lærere, miljøterapeuter eller ufaglærte er ofte viktige støttespillere i ungdommenes oppvekst og overgang til voksenlivet. De er tett på disse ungdommene i hverdagen, og kan derfor ha særlig nytte av forstå foreldrenes perspektiv på dette området.

Gir visshet om at barna vil klare seg som voksne

Fra en foreldresynsvinkel, kan en slik støtte ha betydning for barnas vennskap på flere enn én måte. Ved å gi praktiske «verktøy» til ungdommene, lære dem viktige sosiale ferdigheter, lære å etablere vennskap, og samtidig lære dem hva som skal til for å holde slike relasjoner ved like, kan foreldrene oppleve å få direkte støtte i den situasjonen de opplever.

I tillegg vil fagfolks støtte være en indirekte hjelp fordi den kan bidra til å skape trygghet hos foreldrene med tanke på fremtiden. Ungdommene får verktøy som gjør dem mer skikket til å håndtere sosiale utfordringer, og gir dermed foreldrene en visshet om at barna deres med noe støtte, også har mulighet til å klare seg sosialt som voksne, uten foreldrenes hjelp.