– Hvor viktig er det å vite hva 3 ganger 7 er, når jeg ikke engang vet hvordan pappa har det? Jeg ble sint på læreren, skrek og kastet boka mi. Etter timen ville læreren snakke med meg. Læreren lurte på om hun ikke kunne ringe hjem til pappa for å høre om det gikk bra.

«NEI», skrek jeg. «Det går jo ikke an å ringe pappaen min! Pappaen min sitter i fengsel, og jeg vet jo ikke engang hvilket fengsel det er!»

– Rett etterpå ble jeg veldig redd og lei meg. Jeg hadde jo fortalt det jeg absolutt ikke fikk lov til å si. Ingen skulle vite at pappaen min satt i fengsel, det hadde jeg lovet mamma. Og ikke snakket vi så mye om det hjemme heller, pappa var nesten «glemt».

Mamma mente det var best for oss å ikke snakke med eller så mye om han lenger. Jeg trodde jeg hadde ødelagt alt da jeg plutselig hadde fortalt det til læreren.

– Kom mamma til å bli sint? Kom flere til å vite om det? Hva ville skje nå?

Ordene tilhører «Lisa», i en fortelling hun har delt med Kirkens Bymisjon. Hun er ett av mellom 6000 og 9000 barn i Norge som har en forelder – i de fleste tilfellene en far – i fengsel.

Om lag halvparten av alle de innsatte har barn og de fleste av disse har barn under 18 år som de i forkant av soningen enten har daglig omsorg for eller samværsrett med. Det er forsket lite på disse barnas livsvilkår, men Redd Barnas rapport «De skjulte straffede» skisserer et bilde av hvordan det oppleves å være barn når mor eller far sitter eller har sittet i fengsel.

Artikkelen som fortellingen ovenfor er hentet fra, kaller disse barna «de usynlig straffede». Vi kunne like gjerne kalle dem «de uskyldig straffede», for disse barna har ikke gjort noe som kan rettferdiggjøre den skade de påføres i livets innledende fase.

Hvorfor skal barna straffes for foreldrenes handlinger?

De er uskyldige i foreldrenes lovbrudd, men likevel rammes de av straffen på et vis som ofte skader for livet. Hvordan kan vi forsvare dette i en tid der barns rettigheter er nedfelt i våre lover, og samfunnet allment har erkjent at barn ikke er foreldrenes eiendom eller et «vedheng» til foreldrene, men derimot skal regnes som egne rettssubjekt med rettigheter og særskilt krav på vern?

I dette spørsmålet kolliderer den liberale demokratiske rettsordens individorienterte og atomistiske samfunnssyn med den sosiale virkelighetens realiteter. For straffen er begrunnet normativt i et politisk system der statens voldsmonopol er forankret i individets frihet, dets rettigheter og dets plikter. Dette systemet makter ikke alltid å fange opp den økologiske gjensidige avhengigheten i forholdet mellom foreldre og barn.      

Straff uten personlig skyld

I norsk rettstenking forstås straff vanligvis i tråd med jussens nestor, Johs. Andenæs’ klassiske definisjon som et onde som påføres den som har begått en lovovertredelse, for at han eller hun skal oppleve det som et onde. Kravet om personlig skyld er sentralt for at noe i det hele tatt skal kunne kalles en straff. Skyld er da en logisk nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for at straffen skal være rettmessig straff og ikke bare regne som påføring av et onde.

Når det fra tid til annen viser seg at noen har blitt straffet for noe som de ikke har gjort, kaller vi det et justismord. I slike saker påligger det staten en plikt til å gjenopprette den urett som er begått, gjerne i form av erstatning for det tap som er påført den uskyldig straffede. I tidligere tider var det imidlertid ikke så nøye med skyldkriteriet. Eksempelvis var selvmord en straffbar handling, men hvordan skulle man straffe en som allerede var død? Løsningen var grusom i sin banalitet. De pårørende, familien til avdøde, ble straffet i hans eller hennes sted.

Sett med vår tids øyne fremstår dette som en høyst urettferdig praksis. De etterlatte var offer, men ble holdt ansvarlig for handlinger som de ikke selv hadde begått. Det kan minne om straffepraksisen i enkelte land i vår tid der voldtektsofrene straffes i etterkant av selve voldtekten.

Straffen kan ramme en uskyldig part

Slike praksiser er imidlertid godt egnet til å belyse en urimelig side ved vår egen tids straffepraksis. Når voksne mennesker, som også er foreldre, begår lovbrudd og straffes for dette, så rammer ikke denne straffen bare den skyldige. Den rammer også en helt klart uskyldig part – lovbryternes barn, når disse påføres et onde som er uløselig knyttet til foreldrenes straff.

Det onde som påføres disse barna er i mange tilfeller av en mer omfattende, mer varig og mer konsekvensrik art enn det ondet som påføres deres foreldre. Herunder regnes selvfølgelig ikke de tilfellene der foreldre straffes for lovbrudd begått mot egne barn. I slike tilfeller er foreldrenes straff ment å beskytte barna fra et enda større onde, men denne gruppen utgjør en mindre del av straffede med barn.

Et spesielt hensyn til barna

Lovbryteren lever ikke sitt liv i påvirkningsfri isolasjon fra andre mennesker. Det sier seg selv at straffes han eller hun så påvirker dette også andre menneskers liv negativt.

Hvorfor skal vi da fokusere på barna spesielt i denne sammenhengen? Kan ikke lovbryterens ektefelle eller samboer, foreldre, søsken eller nære venner også regnes som uskyldig straffede? Innebærer ikke den sosiale virkeligheten at straffen i seg selv er problematisk og urettferdig, fordi straffen alltid vil ramme uskyldige tredjeparter?

De finnes gode grunner til å trekke et skille her og holde fast på selve straffeinstitusjonens berettigelse, samtidig som en etablerer nye praksiser med henblikk på de konsekvensene straffen får for de involverte barna.

Barn velger ikke å bli født

Det prinsipielle skillet mellom voksne og barn, som blant annet ligger til grunn for at vi har en egen barnekonvensjon og lovgiving knyttet til barn og oppvekst, er den viktigste normative grunnen til å fokusere på barna i dette spørsmålet.

Barn velger ikke å bli født og de velger ikke sine foreldre. Ektefeller velger hverandre, venner og naboer velger hverandre, foreldre velger å få barn. Barn er dessuten avhengig av sine foreldre. De har individuelle rettigheter, men foreldrene og staten er nødt til å ivareta barnas interesser og behov inntil barna er kompetente til å gjøre dette selv.

Barn lever altså i et skjebnefellesskap med sine foreldre. Dermed rammes ofte også barna ekstra hardt når deres foreldre sitter i fengsel. Der foreldrene gjennom frihetsberøvelsen er skjermet fra sosiale reaksjoner mens de soner sin straff, må barna daglig leve med disse og kjenne på skammen som følger med det stigma som de bærer som resultat av foreldrenes lovbrudd.

I tillegg til slike personlige og følelsesmessige belastninger som følger av de endrede sosiale forhold, rammes imidlertid disse barna også ofte av dårligere økonomi og redusert helse. En undersøkelse utført av Foreningen for fangers pårørende fra 2005 til 2007 viste at 44 prosent av barna som hadde en mor eller far i fengsel hadde fått dårligere helse. Forskning tyder også på at risikoen for egen kriminalitet i fremtiden øker markant når familiemedlemmer kommer i fengsel.

Tiden er overmoden til å tenke nytt

Sett i lys av vår tids innsats for å sikre barns velferd og barns rettigheter i samfunnet generelt, er det påfallende hvor komfortable vi er som samfunn med den uretten som rammer barn av straffedømte, en gruppe som ofte i utgangspunktet er utsatt. Vi har avskaffet legemsstraffen, vi har avskaffet dødsstraffen, og vi arbeider mot en stadig mer human strafferettspleie og kriminalomsorg.

Tiden er derfor overmoden for å tenke nytt rundt straffepraksisen med henblikk på de konsekvensene den får for barn av straffede. Noen forbrytelser er selvfølgelig av en slik art at samfunnet er nødt til å verge seg mot lovbryteren. Noen forbrytelser er av en slik art at lovbryterens egne barn må vernes mot lovbryteren. Men mange lovbrudd er av en slik art at verken samfunnet eller barna av lovbryteren egentlig er tjent med den type strafferettspleie som i dag utøves.

Det finnes allerede muligheter

Hva kan man da gjøre? Poenget i denne kronikken er først og fremst å belyse den prinsipielle uretten som her er satt i system, men skal en tenke mer konkret rundt disse utfordringene er det nærliggende på peke på de mulighetene som i dag foreligger gjennom teknologiske nyvinninger.

Elektronisk overvåkning og soning med elektronisk kontroll brukes allerede i enkelte tilfeller. I tillegg til dette kan man tenke seg straffereaksjoner med utsatt soning, eller økt bruk av samfunnsstraff og økonomiske straffereaksjoner, også det med utsatt virkning.

I mange tilfeller handler det om å skjerme barna i noen viktige og avgjørende år, til de har nådd en alder der de ikke lenger er så sårbare. Dermed står de bedre rustet til å takle foreldrenes straff. Som pårørende vil barna da ikke være uberørte av straffen, men de vil ikke oppleve at barndommen – de avgjørende viktige årene som danner grunnlaget for resten av livet – preges av foreldrenes straff på et vis som innebærer at også de straffes.