Blir barn stresset av barnehage? Ja, sa forskerne bak en studie om kortisolnivået hos små barnehagebarn. Det er ikke en riktig konklusjon, mener Andreas Lahelle og Tor Strand.  (Foto: altanaka / Shutterstock / NTB scanpix)
Blir barn stresset av barnehage? Ja, sa forskerne bak en studie om kortisolnivået hos små barnehagebarn. Det er ikke en riktig konklusjon, mener Andreas Lahelle og Tor Strand. (Foto: altanaka / Shutterstock / NTB scanpix)

Kronikk: Når helseformidling går på troverdigheten løs – hvem skal vi tro på da?

Forskere og helsepersonell ser ut til å ha en tendens til å trekke egne slutninger om hva resultater fra studier egentlig betyr. Problemet oppstår når de går ut med dette i mediene. 

Published

Studiene omtalt i kronikken.

Studier på rygg hos grisekadavre: 

Callaghan JP, McGill SM. Intervertebral disc herniation: studies on a porcine model exposed to highly repetitive flexion/extension motion with compressive force. Clinical biomechanics (Bristol, Avon). 2001;16(1):28-37.

Aultman CD, Scannell J, McGill SM. The direction of progressive herniation in porcine spine motion segments is influenced by the orientation of the bending axis. Clinical biomechanics (Bristol, Avon). 2005;20(2):126-9.

Studie på eksperters betydning for symptomer:

Barsky AJ. The Iatrogenic Potential of the Physician's Words. Jama. 2017;Published online October 31.

Ny kunnskap om helse skal formidles. Formidling er grunnleggende for folkehelsen.

Derfor skal forskere også kommunisere utover lukkede fagforum som de vitenskapelige tidsskriftene og konferansene. Og det gjør mange forskere – i aviser, tv og sosiale medier.

Men når det gjelder forskere og helsepersonells fremtreden i media, opplever vi dessverre ofte unyansert formidling av «hva forskningen viser» og hvordan folk bør forholde seg til ny viten. Slik formidling kan bidra til uheldige misoppfatninger, og vil på sikt kunne svekke troverdigheten til autorisert helsepersonell og forskere. Vi vil med dette trekke frem to (av mange) eksempler med vel stor diskrepans mellom formidlet budskap og faktisk kunnskap.

Stresset eller ikke stresset av barnehage?

I januar 2017 sendte NRK Dagsrevyen en nyhetssak der det ble stilt spørsmålstegn ved hvor stressende det er for barn å være i barnehage. Saken var laget på bakgrunn av en norsk studie om kortisolnivå hos små barnehagebarn, og førsteforfatteren stilte på skjermen og forklarte at stressnivået hos barn med lange barnehagedager var høyere enn hos barn med kortere dager.

NRK konfronterte foreldre med studiet, og spurte så om hva de gjorde for å unngå lange barnehagedager. Bildet på dårlig samvittighet har sjelden vært tydeligere, men forskeren påpekte at dette var et hensyn de ikke kunne ta og at foreldre faktisk må vurdere hvordan de kan redusere tiden barna deres er i barnehagen. Problemet, slik vi ser det, er at den aktuelle studien, publisert i Early Child Development and Care, ikke konkluderer med at målte kortisolverdier hos barna har noen uheldig helseeffekt, og impliserer derfor heller ikke at barn bør ha kortere dager i barnehagen.

Slike konklusjoner og implikasjoner ville ikke blitt akseptert i de omstendelige fagfellevurderingsprosessene i vitenskapelige tidsskrifter - nettopp fordi dette ikke besvares i studien. Men for Dagsrevyens om lag 600 000 seere var det slike konklusjoner og implikasjoner som ble formidlet, og ga et inntrykk av at «forskning viser» at barn tar skade av å være for lenge i barnehagen.

Sterk eller ikke sterk rygg?

Et annet eksempel, publisert i det populære skibladet FriFlyt i november 2017, er en artikkel der to kiropraktorer gir råd om hvordan skikjørere bør trene før skisesongen slik at skader forebygges og ferdigheter øker.

Kiropraktorene argumenterte for at deres spesielle mageøvelser er bedre enn tradisjonelle situps, og hevdet i tillegg at situps kan bidra til skiveprolaps i korsryggen. Forestillingen om at situps kan gi prolaps i ryggen kommer fra eksperimentelle studier der ryggen til grisekadavre har blitt bøyd flere titalls tusen ganger i en maskin, og følgelig fått skader i mellomvirvelskivene.

Forfatterne av grisestudiene har selvsagt ikke konkludert med at funnene impliserer at situps fører til prolaps i menneskerygger. På samme måte som i Dagsrevyen-eksempelet ville ikke slike skudd i blinde blitt akseptert i et fagfellevurdert tidsskrift. Like vel gir studiene grobunn for enkelte helsepersonells oppfatninger av årsakssammenhenger, antakelig i søken etter svar vitenskapen dessverre ennå ikke kan gi.

Men at slike oppfatninger resulterer i at 80 000 FriFlyt-lesere sitter igjen med et inntrykk av at ryggen tåler såpass lite at man ikke engang kan ta situps er på grensen til absurd. Egentlig kunne disse studiene like så gjerne overbevist oss om hvor mye ryggen faktisk tåler; den må skvises og bøyes uten pause titusenvis av ganger i en maskin før den skades!  

Forskere kan ikke vri og vrenge

Forskere og helsepersonell ser ut til å ha en tendens til å trekke egne slutninger om hva resultater fra studier egentlig betyr. Problemet fremtrer i det øyeblikket disse slutningene formidles til befolkningen, og berettiges gjennom forskningens status og renommé. Ekspertenes ord er betydningsfulle, og uheldige formuleringer påvirker folks oppfatninger og kan for eksempel forsterke opplevelsen av symptomer.

Derfor mener vi det er ugreit at forskerne og kiropraktorene i eksemplene ovenfor bidrar med å skape og opprettholde myter om at «vi må være forsiktig med ryggen» og at «barn blir stresset av å være lenge i barnehagen». Vi bør heller spre budskapet om at ryggen er sterk og skapt for bevegelse, og at små barn styrkes fysisk, psykisk og sosialt gjennom aktivitet og utfordringer sammen med andre barnehagebarn.

Utdannings- og kunnskapsnivået i befolkningen har økt betydelig de siste tiårene, og tilgangen på informasjon er nærmest ubegrenset. Informasjon har ulike kvalitetsstempel, og befolkningens kildekritiske sans settes stadig på prøve.

Hittil håper vi at troverdigheten til autorisert helsepersonell og forskere trumfer aktører uten formell kunnskapsbasert bakgrunn. Men for at denne troverdigheten skal bevares, er det essensielt at helseinformasjon formidles riktig og ikke vris og vendes til den passer ens egne standpunkter og holdninger. For hvis vi ikke lengere kan stole på at forskere og helsepersonell formidler informasjon vi faktisk har kunnskapsbelegg for, hvem skal vi stole på da?