Dagens prognoser spår at verdens befolkning vil fly ni ganger oftere i 2100 sammenlignet med i dag, og gjennomsnittlige turistreiser vil bli dobbelt så lange.

Denne utviklingen kan ikke fortsette om vi skal nå Paris-målet om å begrense den globale oppvarmingen til 1,5-2 grader over førindustrielt nivå. Teknologiske tiltak kan dessverre ikke løse dette problemet; den eneste muligheten er å redusere omfanget av lange flyreiser.

Dette fremgår av en doktorgradsavhandling som ble lagt frem den 15. november av Paul Peeters ved Breda Universitetet i Nederland. Peeters har i flere prosjekter samarbeidet med forskere ved Vestlandsforsking, og deler av dette samarbeidet inngår i avhandlingen.

Lange turistreiser med fly er problemet

Internasjonal turisme er en viktig drivkraft i utviklingen av klimagassutslipp fra luftfart.

I 2005 var halvparten av reiselivets samlede globale klimagassutslipp fra flyreiser, og dagens prognoser tilsier at denne andelen vil øke til 75 prosent i 2100. Turisme er i dag ansvarlig for rundt fem prosent av de samlede globale klimagassutslippene, men denne andelen vil øke betydelig hvis dagens prognoser slår til.

Utslipp fra turisters flyreiser like viktig som lokale transportutslipp

Norske byer har satt det  å arbeide for en fossilfri lokal transport på dagsordenen. Det har ført til stor politisk debatt i enkelte byer, ikke minst Oslo.

Samtidig viser en nylig studie gjort på oppdrag fra Stavanger kommune av Peeters i samarbeid med forskere ved Vestlandsforsking at utslipp av klimagasser fra turisters flyreiser for tilfellet Stavanger tilsvarer halvparten av de samlede lokale utslipp fra veitransport.

Selvregulering og økonomiske tiltak med ubetydelig effekt

Den internasjonale luftfartsorganisasjonen (ICAO) ønsker ikke offentlig regulering av luftfarten, og har derfor påtatt seg (og fått) ansvaret for å redusere utslippene av klimagasser fra internasjonal luftfart. Dette innebærer tiltak for å få til mer effektive fly, mer effektive flybevegelser (landing, letting, ruter mellom flyplasser), å ta i bruk biodrivstoff, og forsøk med elfly.

Men avhandlingen til Peeters viser at tiltakene ICAO kunngjorde i 2016 vil ha en ubetydelig effekt.

Peeters har laget et scenario med en kombinasjon av omfattende offentlige økonomiske og teknologiske tiltak. Selv ikke 200 prosent skatt på billetter, avgift på 1000 amerikanske dollar per tonn CO₂-utslipp, maksimal bruk av teknologi, 90 prosent subsidie av fornybare biodrivstoff, og 200 milliarder dollar per år internasjonale investeringer i høyhastighetstog, vil redusere utslippene av klimagasser i tråd med Paris-målet.

Omfanget av flyreiser må ned

I dagens debatt om fly og klima er det for store forventninger til at den teknologiske utviklingen kan løse problemet, en utvikling som ifølge Peeters aldri vil kunne kompensere for forventninger innen reiselivsnæringen og luftfartsindustrien om fortsatt vekst i omfanget av flyreiser.

Skal luftfartsindustrien ha sjanse til å klare Paris-målene er det ifølge Peeters nødvendig å stanse veksten i flytrafikk. Dette kan for eksempel skje gjennom internasjonale avtaler om å begrense antall fly på flyplasser.

Hovedkonklusjonen i avhandlingen til Peeters er at vi trenger en politikk for reduksjon i omfanget av flytrafikken, noe som i praksis betyr å redusere både antallet og lengde på flyreiser.

Hvis ansvaret for å gjennomføre klimatiltak overfor luftfartsindustrien fortsatt skal være lagt til ICAO, vil klimaarbeidet ifølge Peeters garantert slå feil. ICAO representerer primært interessene til luftfartsindustrien, noe som gjør det usannsynlig at de vil være villig til eller i stand til å gjennomføre tiltak for å redusere omfanget av flyreiser. Derfor er det avgjørende at nasjonale myndigheter tar på seg et slikt ansvar, og ikke overlater ansvaret til flyindustrien alene. Dette er et viktig tema som bør diskuteres under de pågående klimaforhandlingene i Bonn.