Kun 300 personer skulle bli invitert, blant annet greske kunstnere og offentlige personer, Hollywood-stjerner, og europeiske og amerikanske motebladredaktører. Dette skulle være en del av et langsiktig kultursamarbeid med Hellas.

Denne delen av prosjektet kunne gi Hellas en finansstøtte på to millioner euro, som Gucci mente kunne brukes til å konservere deler av monumentene på Akropolis.

Et symbol for hele menneskeheten

I avslaget sitt skrev de greske myndighetene at Hellas kanskje var i en vanskelig økonomisk situasjon, men at dette likevel ikke betydde at de kunne gi symbolet for verdens kulturarv til et moteshow.

Resten av svaret handler ikke om Gucci, men om selve Akropolis.

«Akropolis er ikke bare et monument til verdens kulturelle arv, men et symbol for hele menneskeheten som ikke kan være del av handelstransaksjoner», skriver myndighetene.

Det gjøres klart uten å sies eksplisitt, at de føler at et moteshow vil være respektløst overfor stedet og historien.

Grekernes selvbilde er knyttet til antikken

Forklaringen har historisk dybde: Etter frigjøringen fra Det osmanske riket ble oppbyggingen av en gresk stat og identitet nært knyttet til den antikke fortiden. Valget av Athen som hovedstad i år 1830, da Athen bare var en støvete landsby, kan forklares av denne tilknytningen.

Som en personifikasjon av den felles greske identitet, stod og står Akropolis. Men Akropolis kan også sees på som et minne om det som engang var, og som et uttrykk for en nostalgisk stolthet over fortidens gjerninger.

Akropolis, kan få en nesten hellig «aura», og deres sårbarhet – fint illustrert av den tilstand Akropolis’ templer er i den dag i dag – kan i høy grad inspirere til forsvar av den fortid og de verdier som er arkivert her. Dette er noe blant annet sosiologen Maurice Halbwachs og historikeren Pierre Nora har skrevet om.

Akropolis er åpent for turistene

Det er karakteristisk at det ikke er lov å fotografere seg selv ved siden av statuer på museene i Hellas, fordi det er fryktet at man kan etterpå bruke slike bilder på en måte som ikke respekterer statuene.

Sett fra denne vinkelen blir Gucci uforvarende den inntrengende som vil endre på dette hellige rom. Det sies ikke i svaret fra Det greske kulturministeriet, men det ligger like mellom linjene: Gucci vil begå helligbrøde.

Likevel er de antikke monumentene brukt i Hellas ikke bare som symbolsk kapital, men også på en veldig materialistisk måte, særlig gjennom turismen. Så hvorfor har de denne sterke motstanden mot Gucci?

Gucci representerer ren luksus

Det er forståelig at Guccis eventuelle bruk av Akropolis kan ses som en form for kapitalistisk «voldtekt» av historien, spesielt i lys av dagens politiske situasjon i Hellas.

Mange vil mene at Akropolis må beskyttes fra den slags luksusforbruk som Gucci representerer. Parthenon blir symbolet på den greske identitet som er truet på livet på grunn av nåtidens dårlige økonomiske situasjon.

Å si nei til Gucci blir et uttrykk for en kamp for å holde samfunnets utvikling borte fra dette historiske sted, slik at det ikke blir forurenset av det moderne. Man holder krampaktig fast i det som var og forsøker å rulle tiden tilbake til dette sted.

Problemet med dette er at vi aldri vil kunne holde fast på fortiden på denne måten. Byrom endres, og hvilken betydning vi tildeler det i form av en felles kulturarv endres også. Således forløp utviklingen i antikkens Hellas og fortsetter stadig i dag. Akropolis kan ikke unngå å bli berørt av vår samtid og skal heller ikke være det.

Blir det frakoblet moderne fortolkninger vil stedet miste sin aktualitet og i sannhet dø. Mangelen på benyttelse er den største trussel mot et byrom, ikke bruken av det i nye sammenhenger.

Gucci har upassende estetikk   

Det er for øvrig ikke første gang Akropolis ha blitt benyttet til slike formål. I 1929 ble det oppstyr da modellen Mona Paeva ble fotografert dansende mellom søylene på Parthenon uten å ha altfor mange klær på seg. Også den franske motegiganten Christian Dior slapp til med sine kreasjoner på høyden i 1951. Så hvorfor ikke Gucci?

Et mulig svar er at estetikken lansert av Gucci hevdes som upassende av de arkeologiske myndighetene i Hellas. De fargete og ekstravagante klærne og utstyret til det italienske motehuset krasjer mot de klassiske linjene til Akropolis, den perfekt hvite marmoren som mange diktere har hyllet. Men det er verdt å merke seg at de klassiske templene faktisk var ganske kraftig farget med rødt, blått, grønt og gult.

Kunne vært riktig valg å åpne for Gucci

Mange har kritisert avgjørelsen om å nekte Gucci tilgang til Akropolis. De synes at både en mulighet for inntjening av penger og en sjanse for markedsføring har gått tapt.

Men det greske kulturministeriet mener at Gucci-moteshowet ville skadet de anstrengelser som har blitt gjort for å bringe Parthenonskulpturene tilbake til Athen. Disse blir i dag utstilt i London, på Det britiske museum.

Men hva hvis Akropolis hadde blitt gitt til Gucci med nettopp et slikt mål, nemlig å reklamere gjennom innflytelsesmektige kretser påvirket av Gucci-media at grekerne står i avantgarden for hvordan riktig håndtering av slike monumenter skal foregå.

Må åpne for å bruke Akropolis på nye måter

Det er nettopp på denne måten Det britiske museet bruker Parthenonskulpturene. Der er det mulig å betale for at lukkede arrangement skal få drikke sin vin ved siden av vinguden Dionysos. Hva er egentlig forskjellen på det, og på at Dionysos skulle bli kledd av Gucci?

Det Britiske Museet forklarer selv at de beholder deler av Parthenonfriesene fordi de har tatt en vending mot det de kaller «det universelle museet». Her fremheves det som en styrke at man i London kan få se en rekke forskjellige kulturer sidestilt med det klassiske greske.

Derfor blir det desto merkeligere at de greske kulturmyndighetene velger å fortsette i en bane som ekskluderer alt som ikke passer. Dette virker rett og slett som en dårlig strategi. Moteshow kunne vært en mulighet for å engasjere en ny gruppe i problematikken med de manglende Parthenonskulpturene. Guccis ønske om å være til stede på Akropolis er et uttrykk for hvordan antikken selv i dag har relevans som en felles referanseramme for den vestlige verden.

Angrep på den greske fortidens ære

Kan det være at forskjellen er at det ikke er grekerne som gjør dette, men noen «utlendinger»? De italienske journalistene i Republicca skrev at mens (nesten) alt i Hellas er til salgs fra det offentlige til det private, fra det greske til det utenlandske, forsvarte grekerne en av de siste grensene som gjenstår: den greske fortidens ære.

Den dårlige økonomien i Hellas har i høy grad vingeklippet landets frihet. Det er ikke merkelig at dette munner ut i frustrasjon og i en følelse av maktesløshet. Hellas skal finne seg i at EU blander seg i deres økonomi og tar beslutninger som har betydning for dem.

Men den greske kulturhistorie og antikk skal fremmede ikke røre. Den er hellig, urørlig og, frem for alt, gresk. Det skal ikke Gucci komme og blande seg i.

Du kan lese en lengre versjon av denne teksten på forskergruppens egen nettside.