Jan T. Lifjeld stiller i kronikken «Alternative fakta om artsutryddelser» spørsmål ved om vi virkelig er på vei inn i en sjette masseutryddelse. Flere trekk ved moderne humanøkologi tyder på at vi er det.

Lifjeld bruker fugler, sitt spesialfelt som ornitolog, som eksempel. Hans kanskje viktigste påstand er at frykten for masseutryddelse kan være overdrevet fordi 95 prosent «av alle utdødde fugler og landlevende pattedyr var øyboere». Dessuten, fortsetter Lifjeld, er det forbausende at «de store habitatødeleggelser som urbanisering og landbruk har ført med seg, i så liten grad har ført til artsutryddelser på kontinentene.»

Det blir likevel for enkelt når Lifjeld fra det slutter at den «globale kampen mot artsutryddelser må derfor konsentrere seg om oseaniske øyer.»

Livsmangfold er mer enn artsmangfold

Lifjeld har helt rett i at «[d]et er et behov for å skille klarere mellom bestandsutryddelse og artsutryddelse.» På ett plan er selvsagt artsutryddelse den viktigste av disse to, fordi det er i slike tilfeller at arter forsvinner fra Jordens overflate, og blir historie.

Men også lokale og regionale perspektiver er viktige. Om vi har ulv i Norge eller ikke, handler i liten grad om ulvens overlevelse som art. Men det kan være avgjørende viktig for hvordan norsk natur blir seende ut.

De siste generasjonene har en rekke viltlevende dyrebestander i verden gått sterkt tilbake. Mange av artene det gjelder er ikke truet av utryddelse, men de kan likevel være marginaliserte på ulike vis. Det moderne mennesket, som har blitt mange og lagt jorden under seg, legger i dag beslag på en tredel av Jordens landoverflate til å lage menneskemat. Dette inkluderer mye av den mest produktive jorden.

Den logiske konsekvensen av det omfattende landbruket er at villmark fortrenges. Samtidig blir forskjellige dyrs leveområder stykket opp med veier, gjerder og andre stengsler som forhindrer naturlig migrasjon. Selv i Norge, som vi er vant til å tenke på som «Europas siste villmark», er mindre enn 12 prosent av landarealet i dag å regne som villmark, definert som områder som er minst fem kilometer fra en større menneskelig konstruksjon. Og mesteparten av dette befinner seg i Nord-Norge.

Hvor mange arter?

Det er riktig som Lifjeld skriver at det er heftet stor usikkerhet til hva som var den naturlige utdøelsesraten «før mennesket erobret verden», som han skriver. Han vedgår at «dagens utdøelsesrate for fugl og andre vertebrater utvilsomt [er] høyere enn den var før menneskene tok over kloden.» Spørsmålet er med hvilken faktor.

Usikkerheten skyldes en kombinasjon av to til dels ukjente faktorer: Hvor mange arter har det eksistert siden livet oppsto på Jorden? Og hvor mange arter finnes det i dag? Ut fra disse to tallene kan man regne ut den naturlige utdøelsesraten. Ovenpå dette kommer usikkerheten som følger av uenighet om hvordan en «art» kan defineres, og om artsbegrepet er anvendelig for alle livsformer eller kun enkelte.

Imidlertid er det slik at selv anslagene over hvor mange arter som finnes i dag – som man skulle tro var mulig å svare nokså presist på – spriker mye. Et minsteanslag følger av antallet arter som er kartlagt per i dag, rundt 1,6 millioner. Konvensjonelle anslag har gått opp til rundt 10 millioner arter. Disse har imidlertid ofte ikke inkludert mikroorganismer. I fjor estimerte de amerikanske forskerne Jay Lennon og Kenneth Locey at det kan være så mange som en billion arter på Jorden, mikroorganismer inkludert. I så fall er bare 0,001 prosent av dagens artsmangfold kartlagt.

Hvem er flest, og viktigst?

Det er med andre ord mulig at mikroorganismer utgjør en dominerende andel av antall arter på Jorden. Det som er godt etablert, er at insekter utgjør et flertall av artene som er kartlagt per i dag. Ut fra denne målestokken er altså insektet det typiske dyret. Av pattedyr finnes det bare 5-6,000 arter, og av fugler i overkant av 10,000. Lifjeld viser til påstander om at utdøelsesraten for vertebrater i dag er et sted mellom 34 og 1,000 ganger høyere enn den naturlige utdøelsesraten. Det er da viktig å være klar over at vertebrater kun representerer noe slikt som 66,000 av 1,6 millioner kjente arter.

Enkelte vil si at vertebrater er viktigere arter enn andre. Det er jo i denne kategorien vi selv hører hjemme, sammen med alle andre pattedyr og alle fugler, amfibier, reptiler og fisk. Særlig i tilfelle  pattedyr og fugler er det godt vitenskapelig belegg for å si at det her dreier seg om dyr med føleevne, det vil si dyr som vi har grunn til å ta moralsk hensyn til på et individuelt plan. Mange vil derfor operere med et moralsk verdensbilde, eller veikart, som gir disse dyrene spesiell prioritet framfor annet livsmangfold. Fra et økologisk perspektiv blir derimot alt livsmangfoldet mer likeverdig.

Menneskets tidsalder som bakteppe for masseutryddelse

Det veldige omfanget av menneskets innvirkning på verdens landskaper og livsmangfold gjør at det i dag er økende anerkjennelse for at Jorden befinner seg i Antropocen, menneskets tidsepoke, som Will Steffen og andre har beskrevet. Selv har jeg omtalt dagens økologiske situasjon som et «menneskevelde». Vi flytter fjell raskere enn naturkreftene. Paul Crutzen, opphavsmann til begrepet, vedgår i likhet med Steffen at det kan gi mening å snakke om en tidlig fase av Antropocen, som begynte alt for tusenvis av år siden. Historien om mennesket som årsak til artsutryddelser begynner alt idet vi spredte oss fra vårt arnested i Afrika til andre kontinenter, og utryddet en stor andel av den daværende megafaunaen.

Gitt det som nå er kjent om menneskets økologiske rolle opp gjennom historien, og vår nåværende rolle som epokegjørende Antropocen-trikere, er det mange indisier for at vi globalt er på vei inn i en sjette masseutryddelse. Slike vurderinger styrkes ytterligere av analyser foretatt av Chris Darimont med kolleger som viser at mennesket oppfører seg som en ikke bærekraftig «super-predator», med overdrevent høye drapsrater sammenlignet med andre rovdyr.

Spørsmålet er om vi som art endrer atferd før det kommer så langt som til fullbyrdelsen av en sjette masseutryddelse. Jeg ser ikke mørkt på menneskets egen fremtid. Men skal vi ha noen sjanse til å overleve som art i det lange løp, så må vi reorientere vårt verdensbilde, våre praksiser i omgang med andre levende vesener, og vårt moralske kompass.