Det å være en del av arbeidslivet er viktigere enn mange tror. De fleste tar det for gitt og tenker lite over hvordan det kan være å ikke ha en jobb å gå til. «Arbeidslinja» flagges høyt og har en sentral plass i dagens velferdspolitikk nettopp på grunn av arbeidets store betydning for en god psykisk helse.

Det er sterkt fokus på å bidra til at alle har en jobb. Likevel står svært mange personer i yrkesaktiv alder utenfor arbeidslivet. En stor del av disse er personer som erfarer psykiske helsevansker.

Manglende tiltak for inkludering

Åpenhet om psykiske lidelser som arbeidstaker er et aktuelt tema når det gjelder inkludering i arbeidslivet. Arbeidstakere med psykiske helseplager er ambivalente om å være åpne. Noen tror åpenhet om psykiske problemer vil hindre dem i å få jobb. Andre ønsker å være åpne fordi det ville oppleves riktig for dem. Åpenhet kan også oppleves problematisk etter at folk har fått seg jobb. De er usikre på hvordan kollegaer og sjefer vil møte det. Vil det føre til at de ikke får tillit og muligheter til nye oppgaver? Vil de bli mobbet? Vil de bli holdt utenfor?

Det er bra at sosial inkludering, menneskerettigheter, psykisk helse og arbeid har stått på dagsorden de siste årene. Det er også bra at det er politisk vilje til å støtte folk med psykisk problemer som vil komme i arbeid. Likevel er det noen utfordringer. Det har vært stort fokus på å hjelpe personene ut i jobb. Mange opplever imidlertid at det trengs flere tiltak for inkludering på arbeidsplassen. Det er fortsatt mye uforstand og mangel på kunnskap og romslighet i arbeidslivet. Her er selvsagt store forskjeller.

«En del av det normale»

Så, hvor langt har vi egentlig kommet med inkludering på arbeidsplassen? Og hva betyr det egentlig å være inkludert i arbeidslivet?

For noen år siden gjennomførte Senter for psykisk helse og rus, ved Høgskolen i Sørøst-Norge, et forskningsprosjekt om erfaringer med komme ut i arbeidslivet. Deltakerne var personer med psykiske helseproblemer. De ble spurt hva det betydde å være en del av arbeidslivet og hva arbeid betydde for dem. En av deltakerne svarte slik:

«Arbeid betyr jo å være en del av samfunnet, av det normale samfunnet, og ikke bare det, men det er noe med det sosiale oppi det, fredagslunsjen med kaka, alle disse små tingene som sveiser folk sammen på en arbeidsplass». 

Deltakerne formidlet også at det å få og være i en ordinær jobb kan by på utfordringer. Flere hadde tanker om hva som kan bidra positivt til å mestre arbeidssituasjonen. Det kan for eksempel være å ha en forståelsesfull sjef, som viser omsorg hvis du har en dårlig dag. Det kan også handle om et åpent og godt arbeidsmiljø, som en pekte på: «Trives man på jobben, så blir man der veldig lenge».

Har vi til nå hatt en for smal forståelse av hva inkludering i arbeidslivet betyr? Vi kan ikke forvente at arbeidsledighetstallene for personer med psykiske problemer vil synke, ved å kun fokusere på veien ut i jobb, og ikke tenke på og vektlegge arbeidsmiljøet. Dette går ikke alltid av seg selv. Hvis vi skal ta sosial inkludering i arbeidslivet på alvor – og lykkes med å gi personer med psykiske helseproblemer en trygg og meningsfull arbeidssituasjon, må vi ta oppfølgning og støtte i arbeidsmiljøet på alvor.

«Jeg får jo jobb, men jeg detter ut. Jeg har vært på jobb, men det blir bare en eller to måneder, og så er jeg ute igjen».

Sosialt spill

For enkelte er det sosiale i arbeidssituasjon det som er mest krevende og utforende. Dette kan være nok til at noen faller utenfor igjen. Ta de tenkte eksemplene «Per» og «Sofie». For dem handler det mye om alkohol.

Per er 28 år og jobber som oljeingeniør. Han har et problematisk forhold til alkohol. Til vanlig har han det egentlig ganske bra på arbeidsplassen, men akkurat nå er det julebord. Han er vant til å være en av de få, noen ganger den eneste, som ikke drikker. Han har derfor flere svar klare når noen spør hvorfor han ikke drikker. Han pleier som regel å svare at han kjører, og derfor ikke kan drikke.

Sofie, som også har det samme problemet, velger å løse dette på en annen måte – ved rett og slett ikke å gå på julebordet. Hun opplever at det ikke er akseptert på jobben å fortelle at hun sliter. Hun ønsker å være seg selv og ikke late som ingenting for at arbeidskollegaer skal akseptere henne.

Selv om Per og Sofie er bare tenkte eksempler, er problemene de møter er ekte.

Igjen ser vi at åpenhet kan oppleves som problematisk og at det kan forsterke barrieren inn i arbeidslivet. Enkelte har gode erfaringer med å være åpen om sine utfordringer på jobben, både ovenfor arbeidsgivere og andre ansatte. Dersom man ikke får til dette, kan det fort kjennes som et spill og en ekstra belastning.

Moralisme i arbeidslivsdebatten

Sosiale problemer er ofte skapt av samfunnsforhold det enkelte mennesket ikke har kontroll over. Her blir ansvaret ofte skjøvet over på mennesker som Per og Sofie.

På samme måte er det bekymringsfullt om ansvaret for å stå uten jobb blir skjøvet over på arbeidssøkeren. Disse problemene er sammensatte og oppstår i det sosiale rommet, både gjennom enkeltpersoners holdninger, fra media sine vinklinger og politiske ytringer og retorikk. Det kan fremstå som om det handler om personens manglende innsats. Personen tillegges ulike negative holdninger fordi en ikke kommer seg inn i arbeidslivet.

Dette formidles blant annet ved ulike ekskluderende handlinger og krenkende uttalelser. I tillegg til håndtering av de psykiske problemene blir utfordringene ved «å settes i bås» en ekstra belastning. Man får ikke de gode og betydningsfulle opplevelsene arbeid kan innebære. Snarere kan personer med psykiske helse- og rusutfordringer opplevelse at de fårstempel på seg som uinteresserte, kravstore og late.

Gufs fra fortida

Har vi påny begynt å kategorisere mennesker som verdige eller uverdige etter yteevne i forhold til fellesskapet? Dette er holdninger som vi kan spore tilbake til 1863, da vi fikk en ny fattiglov. I lovforslaget ønsket man å innføre et klart skille mellom de verdig og uverdig trengende. Allerede i denne loven fikk vi en bestemmelse som vi kan kjenne igjen i dagens lovgiving: Tilsynsmannen skulle ha plikt til å gi råd og veiledning til de fattige «for å sette dem i stand til å hjelpe seg selv». Det ble også bestemt at arbeidsføre trengende skulle hjelpe seg selv.

Et aldri så lite gufs fra fortiden? De som den gang ikke hadde jobb ble betraktet som arbeidssky og selvforskyldt arbeidsløse. Heldigvis har vi kommet et stykke lenger, både ved mer human lovgiving, tjenester og fokus på folks rettigheter. Likevel oppleves utenforskap i samfunn og arbeidsliv.

Når vi er i arbeid er vi verdige. Når vi står utenfor er vi uverdige. Har det igjen sneket seg inn en moralisme her? Er vår identitet og vårt menneskeverd avhengig av om vi har arbeid eller ei?

I så fall mener vi at vi er på ville veier. Da kan veien fra å være verdig til å bli stemplet som og oppleve seg uverdig endre seg raskt: Spesielt i disse dager da svært mange opplever å bli sagt opp fordi det ikke lenger finnes arbeid til dem.

Holdninger om at de som ikke er i arbeid, eller deltar i arbeidsmiljøet, kan skylde på seg selv, fører til at personen selv etter hvert kan tro at dette er sant. «Kanskje er jeg litt lat? Har jeg virkelig stått på nok?». Den arbeidssøkende eller arbeidstakeren kan til sist oppleve seg selv som uverdig, annerledes og utenfor.

Et inkluderende samfunn for alle

I dagens velferdspolitikk har arbeid en sentral plass, og deltakelse i arbeidslivet anses å være en viktig verdi i samfunnet vårt. Arbeidsdeltakelse har betydning for den enkeltes identitet, posisjon, trivsel og er avgjørende for verdiskapingen. Mange opplever at en god og forutsigbar arbeidssituasjon er positivt for den psykiske helsa. Dette viser også forskning. Det pekes på klare sammenhenger mellom å være i en trygg arbeidssituasjon og det å komme seg videre etter psykiske helseplager. Som vi har vist, er det ikke bare viktig å inkludere arbeidssøkende i arbeidslivet. Det er like viktig at arbeidsplassen og arbeidsmiljøet er inkluderende.

I løpet av de senere årene har det kommet mange gode eksempler på hvordan personer med psykiske problemer og/ eller rusproblemer kan komme i arbeid. Det må legges vekt på å finne arbeid som stemmer med folks ønsker og interesser. I tillegg må vi ta oppfølgning og støtte i arbeidsmiljøet på alvor.

Vi ønsker oss et inkluderende samfunn for alle.