Stadig flere hjerneforskere hevder at vi ikke har fri vilje, for eksempel Patrick Haggard, Sam Harris og Wolf Singer. De viser særlig til tre typer funn.

Det første er eksperimenter som lar forskere forutsi valg før forsøkspersonene selv er bevisste på sine valg.

Det andre er forsøk som viser at folk er forvirret om sine egne grunner til å handle. Hvis man stimulerer hjernen deres og får kroppen deres til å bevege seg, så tror de at det er de selv som har valgt å gjøre det.

Det tredje er at kroppen generelt synes helt styrt av årsakskjeder i hjernen, altså en serie hendelser hvor alt som skjer har naturlige årsaker. Det synes da ikke være plass til noen person med kontroll, fri vilje og ansvar.

Også stadig flere filosofer hevder at vi ikke har fri vilje, for eksempel Derk Pereboom og Neil Levy. Fri vilje synes å være uforenlig med både indeterminisme og determinisme. Siden verden må være enten indeterminert eller determinert, virker fri vilje umulig.

Hvis verden er determinert, er alt vi gjør i livet bestemt før vi ble født. Da er det ikke opp til oss hva vi gjør, og vi kan ikke ha fri vilje annet enn i en veldig svak forstand av «fri vilje». Hvis verden er indeterminert, synes det å være (u)flaks og tilfeldigheter som avgjør hvem vi blir, hva vi opplever og hva vi vil og velger. Igjen synes det ikke å være opp til oss å ha noen kontroll over hva som skjer, slik at vi ikke har fri vilje.

Handlefrihet og viljefrihet

I boken Free Will, Causality and the Self, argumenterer jeg for at vi likevel har fri vilje i ganske sterk forstand av begrepet. Fri vilje kan nemlig bety mange forskjellige ting.

En vanlig forståelse av begrepet er at det må være opp til oss å velge blant alternativer, slik at vi er opphavet, eller kilden, til valget. Så kan selvsagt alle delene av denne definisjonen diskuteres videre.

Uansett er det interessant å diskutere hvor frie mennesker er, og om det er rimelig å holde mennesker ansvarlig for sine handlinger. Utfordringen er så å gi et begrunnet svar på disse spørsmålene, siden fri vilje i utgangspunktet synes umulig.

I debatten om fri vilje må vi skille mellom handlefrihet og viljefrihet. Handlefrihet er å kunne gjøre det du vil, mens viljefrihet er å kunne ville det du vil. Det er viljefrihet som diskuteres i den filosofiske diskusjonen om fri vilje.

Det hjelper nemlig ikke at du kan gjøre som du vil, dersom Gud eller en gal forsker eller noe annet enn deg bestemmer hva det er du har lyst til å gjøre. For å ha viljefrihet må man være årsak til sin egen vilje.

Men det synes umulig, for hva er det i så fall som får deg til å ville det du vil? Må ikke enhver årsak igjen ha en årsak tilbake til før du ble født? Ingenting kan jo være årsak til seg selv, verken om vi er rasjonelle sjeler eller om hele vårt tankeliv er en årsakskjede i hjernen.

Sinnet som en naturlig årsakskjede

I det følgende skal jeg prøve å vise at vi kan ha fri vilje, og at det er meningsfylt og viktig å holde folk ansvarlig, selv om våre valg bare er naturlige årsakskjeder i hjernen.

Her er et eksempel på et valg forstått som en årsakskjede: en mann ser en stol. Det aktiverer en lyst til å sette seg på stolen. Men han ser også en kvinne på vei til stolen. Dette aktiverer fra hukommelsen et alternativ om å kunne tilby henne stolen. Det aktiveres også andre minner om å ha vært snill mot andre før med gode konsekvenser, og det å snappe til seg noe og bli uglesett.

Disse minnene påvirker den opprinnelige lysten til å sette seg, slik at lysten til å tilby stolen nå er den sterkeste lysten. Når lysten til å tilby stolen når en viss terskel, iverksettes nerveceller som får kroppen til å handle i tråd med dette.

Selv om dette hørtes banalt ut, støtter mange hjerneforskere og filosofer i grove trekk en slik tilnærming. I tillegg er det veldig vanskelig å redegjøre for hvordan en grunn fører til handling om det ikke er en årsakskjede.

Fri vilje kan bygges gradvis

Hvordan kan så fri vilje oppstå i en årsakskjede som dette? En viktig brikke ligger i å se hvordan man gradvis kan bygge opp et selv innenfra og slik gradvis bygge opp en mer og mer fri vilje.

Hjerneforsker Antonio Damasio har utviklet en tanke om at vi både har et kjerneselv, som er vår bevisste opplevelse av å være et jeg her og nå, og et autobiografisk selv, som er en struktur i hjernen med viktige minner av våre erfaringer.

Når vi velger, og så handler, gjør vi oss erfaringer som lagres i det autobiografiske selvet, ellerAB-selvet. I senere valgprosesser aktiveres AB-selvet og påvirker hva valget skal bli. Igjen gjøres nye erfaringer som lagres i AB-selvet.

Slik kan vårt AB-selv over tid være årsak til hvordan det selv blir og årsak til hvilke valg vi gjør siden. Man bygger sitt selv gradvis innenfra, og det blir mer og mer selvstendig jo mer det selv er årsak til hvordan det er.

Men er det ikke bakenforliggende årsaker som bestemmer hva AB-selvet blir til, og hvilke valg det forårsaker? Ikke hvis verden er indeterminert, altså at det ikke er forutsbestemt hvilke mennesker vi er og hvordan vi skal handle.  Da vil det være situasjoner som er oppstått ved tilfeldighet og hvor det er riktig å velge ut AB-selvet som årsak til at en person handlet som han eller hun gjorde.

Ansvar og (u)flaks

Men kan det være riktig å holde folk ansvarlige for sine handlinger, dersom deres tanker og handlinger er årsakskjeder? Må det ikke være en sentralstyring med kontroll og evne til å gjøre noe annet i valgøyeblikket? Nei, for ved å holde folk ansvarlige, kan man påvirke deres handlinger. Selv om det som foregår i sinnet er en årsakskjede, kan andres oppfatninger inngå i tankeprosessen når man tenker på hva man vil gjøre.

Hva så med innvendingen om at alt i livet vårt synes å avhenge av flaks eller uflaks? Utvilsomt opplever folk ulike grader av tilfeldigheter i livet. Men vi bør tenke på fri vilje og ansvar som noe som kommer i grader.

Som liten er man lite fri og ansvarlig, men etter hvert bør man ha gjort såpass med erfaringer at man kan holdes ansvarlig for å handle grunnleggende rett og godt. Noen ganger har noen hatt mer ekstrem uflaks, men da finner vi også dette formildende.

Som mennesker blir vi født med en medfødt genetisk pakke, men også med følelser og tenkeevne som medvirker til å forme AB-selvets erfaringer. Selv om det som skjer er en årsakskjede, er du som handlende person en slik årsakskjede. Noen valg og handlinger kan føres tilbake til deg og ikke lenger.