Det er like viktig for å samarbeide med næringsliv og offentlig sektor som å skrive flest mulig vitenskapelige artikler og få flest mulig siteringer, mener Lars Holden. (Foto: Norsk Regnesentral)
Kronikk: Kvalitet i forskningen måles ikke bare under tellekanten
I forskning er det viktig å være god og ikke fullt så viktig å være best, skriver Lars Holden i denne kronikken.
Regjeringens nye produktivitetskommisjon har bidratt til en ny debatt om kvalitet i forskning. Alle er enige om at kvalitet er viktig, men det er uenighet om hva som menes med kvalitet, hvordan vi oppnår det og hvorfor det er viktig.
De fleste er imidlertid enige om at det er nødvendig med en omstilling av næringslivet og at vi styrker den offentlige sektoren for å bedre norsk økonomi og sikre velferdsutviklingen. Og her spiller forskningen en viktig rolle. Men da kan vi ikke lenger ha et ensidig fokus på vitenskapelig kvalitet, og telling av publikasjoner og siteringer slik produktivitetskommisjonen foreslår i sin siste rapport.
Produktivitetskommisjonen mener at kvalitet måles best gjennom ensidig fokus på vitenskapelige publikasjoner og spesielt siteringer. Verre er det at de mener at forskningens bidrag til utviklingen av landets produktivitet også kan måles i vitenskapelige publikasjoner.
Kommisjonen synes det er viktigere å skrive flest mulig vitenskapelige artikler og få flest mulig siteringer enn å samarbeide med næringslivet og offentlig sektor.
De ser bort fra Møreforskning og SSBs analyser av brukerstyrt forskning og evalueringen av de teknisk-industrielle instituttene, som for eksempel Sintef, Norsk Regnesentral og Norges Geotekniske Institutt. Disse analysene konkluderer med at forskning i samarbeid med næringslivet gir meget god avkastning, både for samfunnet og for bedriftene. Kommisjonen gir ingen dokumentasjon på at det gir like stor avkastning å prioritere forskning ensidig ut fra vitenskapelig kvalitet.
Kommisjonen vil også legge mindre vekt på hva brukerne av forskning fra næringsliv og offentlig sektor mener og hva forskerne selv mener er samfunnsnyttig.
Lite treffsikker forskning
Kommisjonen legger vekt på at det er vanskelig å si hvilken forskning som vil ha betydning på sikt, slik at man ikke kan tillegge dette vekt. Forskning kan gi overraskende resultater innen helt andre områder, men det skjer ikke ofte. Medisinsk forskning har best mulighet til å bedre vår helse, mens klimaforskning er det som sannsynligvis vil gi oss best innsikt i hvordan vi skal løse klimautfordringen. Klimarelatert forskning finner vi innenfor en lang rekke fagområder, både naturvitenskap, teknologi, samfunnsvitenskap og humaniora. Å se bort fra disse sammenhengene er som å skyte med hagle i blinde – sannsynligheten for å treffe mål er til stede, men treffsikkerheten er liten og ressursbruken lite effektiv.
Derfor må det være lettere å finansiere forskning som vi vet er relevant enn der det er vanskelig å se bruken av forskningsresultatene.
Det er ingen tilfeldighet at for eksempel olje- og energidepartementet gikk sterkt ut mot kommisjonens konklusjoner i sin høringsuttalelse. Departementet peker på at de tematiske programmene på energiområdet har bidratt vesentlig til verdiskapingen i Norges største eksportindustri. Dette er programmer som kommisjonen ønsker å skjære ned på til fordel for såkalte frie programmer, som ikke legger noen vekt på brukerinteresser og verdiskapingseffekter.
Det er derfor overraskende at regjeringen i revidert nasjonalbudsjett signaliserer at de ønsker å vri forskningen fra samarbeid med brukere der det er dokumentert samfunnsmessig avkastning, til temaer der dette ikke er dokumentert.
Konkurranse om forskningsmidler
Produktivitetskommisjonen sier de ønsker å styrke konkurransen om forskningsmidlene for å heve kvaliteten på forskningen, men i praksis svekker de konkurransen. Kommisjonen vil svekke Forskningsrådet, som står for konkurransebaserte tildelinger. De vil også svekke instituttene, der kommisjonen bekrefter at det allerede er hard konkurranse. Samtidig vil de øke bevilgningene til universitets- og høgskolesektoren (UH), som allerede i dag tildeles 50 prosent av alle offentlige forskningsmidler, 12 milliarder kroner, uten konkurranse.
Rektorene på Norges fem breddeuniversiteter går ut i Aftenposten og støtter kommisjonens råd om fordeling av forskningsmidlene. Naturlig nok, i håp om at skal gi dem flere penger. Rektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus påpeker i samme avis at kommisjonen også ønsker å flytte midler fra lav til høy kvalitet internt i UH-sektoren.
Hvordan dette faktisk skal gjøres, er mer uklart. UH-sektoren har ikke tradisjon for den typen prioriteringer. Men konkurransen om midler fra Forskningsrådet og EU fra andre forskningsmiljøer har medført klarere prioriteringer fra UH-sektoren de siste årene.
Verdensledende miljøer
Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2015–2024 sier at vi skal utvikle noen verdensledende miljøer, men uten å si noe om det er i områder hvor det er liten konkurranse eller i områder der mange land satser, og det er krevende å bli ledende.
Forskningsinstituttene (FFA) er de eneste som sier klart at disse må legges til strategisk viktige områder der andre land også satser. Dette inkluderer noen områder som er svært viktige for næringslivet og styrker offentlig sektor. Det fins fagområder som setter mindre spor utenfor forskningsverdenen selv om man er verdensledende. I forskning er det viktig å være god og ikke fullt så viktig å være best, i motsetning til innen idrett. Men det er viktig at næringslivet og offentlig sektor har tilgang til ledende forskningsmiljøer på sine områder.
Hvordan prioriteres det i dag?
I alle tildelinger av forskningsmidler er vitenskapelig kvalitet et viktig kriterium. I over 60 prosent av tildelingene av offentlige forskningsmidler er dette det eneste som vektlegges.
Vektlegging av relevans kan skje ved at forskningen gis tematiske rammer, som klima eller velferd. Innenfor denne begrensningen legges det bare vekt på vitenskapelig kvalitet.
I flere programmer er det også vanlig at bedrifter eller offentlige virksomheter utenfor forskningen deltar i prosjektet med problemstillinger, og for å bruke kunnskapen som blir produsert i prosjektet. Dette er tilfelle med sentre for forskningsdrevet innovasjon, SFI og sentre for miljøvennlig energi, FME som begge har styrket norsk næringsliv og bidratt til et mer klimavennlig næringsliv. Det er slik forskning som har vist stor nytte for bedrifter og samfunnet generelt, og som produktivitetskommisjonen og nå tilsynelatende også regjeringen, ønsker å redusere.
Internasjonal prioritering
Den internasjonale utviklingen går i retning av å legge mer vekt på at innovasjon og at forskningsresultatene skal bidra til å løse de store samfunnsutfordringene. Næringslivet, UH-sektoren og instituttsektoren vinner omtrent like mye i konkurransebaserte tildelinger fra EUs forskningsprogrammer. Det viser bredden i aktørene i norsk forskning.
I tillegg til debatten om kvalitet er det også en debatt i Aftenposten om Norge bør trekke seg fra EUs forskningsprogrammer fordi vi ikke lykkes i tilstrekkelig grad i konkurransen om midlene. Det viser heller behovet for å satse enda mer på denne forskningen slik at Norge kan øke sin innovasjon og styrke seg i den internasjonale konkurransen.
Sammenligning av kvalitet
Det er vanskelig å sammenligne vitenskapelig kvalitet. Produktivitetskommisjonen påpeker at UH-sektoren publiserer mer per forsker enn instituttene. Men om man trekker bort oppdragsforskningen der målsettingen primært er praktiske resultater og ikke publisering, på lik linje med at man trekker fra undervisningen i UH-sektoren, publiserer instituttene mer.
Ser man bare på basisbevilgning, går sammenligningen enda mer i favør av instituttene. Det viser at med dårlig bruk at statistikk, kan man vise det meste.
Bruk av forskning
Halvparten av norsk forskning utføres i næringslivet. Næringslivet og offentlig sektor er også viktige bidragsytere som dialogpartnere med forskningsmiljøene. Kvaliteten i forskningen sikres gjennom samarbeid mellom disse sektorene. Det gir både bedre forskning og gjør det lettere å bruke forskningen for å omstille næringslivet og styrke offentlig sektor.
Økt bruk av forskning vil styrke alle typer forskning både i UH-sektoren og forskningsinstituttene. Det vil også styrke den forskningen der det er lett å se samfunnsnytten og den nysgjerrighetsdrevne forskningen, som vi ennå ikke vet når vi for bruk for.
