Regjeringen slår fast at vi aldri kan bli billigst, men vi kan bli best. Derfor er kunnskap og kompetanse særlig viktig for Norge. To av tre hovedmål i Langtidsplanen for forskning og utdanning går på hvilken nytte forskningen kan tilføre, i samspill med næringsliv, offentlig sektor og folk flest.

Samtidig er det kanskje mer krevende enn noensinne å forene den langsiktige, utforskende og nyanserende forskningen, med det stadig økende tempoet og den intensiverte omskifteligheten i næringslivet. I store deler av næringslivet er fortsatt forskningsbasert utvikling er fremmed tanke.

For eksempel i tjenestesektoren, som står for 70 prosent av vår BNP, er det liten tradisjon for forpliktende forskningssamarbeid. Denne typen samarbeid er vi dog helt avhengige av, hvis forskningen skal gi den nytten som er regjeringens ambisjon. 

I dag kan det synes som forskningsfunn får mindre praktisk effekt enn hva vi kunne forvente. For eksempel i boken «Hjernen er alene», hvor Tranøy, Nuland og Christensen er redaktører, kommer det frem at departementene sjelden gjør bruk av resultatene av forskningsprosjektene de har bestilt.

Hva må til?

Hva må til for å fremme et mer nytteskapende samarbeid mellom forskerne og offentlige eller private virksomheter? Vårt syn er at forskeren bør tre inn i en ny rolle. Forskerrollen kan deles inn i to dimensjoner:

• Hvilken holdning hun har til forskningsinnholdet. Hun kan være kritisk analytisk eller aktivt utformende. Den kritisk analytiske forskeren forsøker å observere objektivt for å finne sammenhenger. For eksempel i følgeforskning, hvor forskeren ikke påvirker løsningen, men observerer fra utsiden om den «virker» eller ikke. Rollen er typisk for mye av samfunnsforskningen. Den aktivt utformende forskeren skaper ny kunnskap, som for eksempel næringslivet senere kan kommersialisere. Denne lineære forskermodellen er typisk for medisinsk og teknologisk forskning.
   
• Hvilken holdning hun har til samarbeid med anvender. Samarbeidet kan være aktivt, slik professor Mari Rege delvis beskriver i sin artikkel om Forsvaret i Dagens Næringsliv 12. november. Forskerne gikk der inn i samarbeid med Forsvaret. Forskerne studerer sammenhenger mellom eksponering for kvinner og holdning til kvinner, men der stoppet graden av aktiv handling. Alternativt er samarbeidet passivt. Slik er det i stor grad i den lineære forskermodellen. Forskeren jobber uten anvender når hun forsker frem ny kunnskap. Anvenderen, for eksempel en bedrift, bruker så ofte kunnskapen uten involvering fra forskeren.

Krevende å forske med

Denne todelte forståelsen av forskerens rolle preger tenkingen til politikerne og dermed store deler av virkemiddelapparatet. Det vi alt for sjelden ser er prosjekter der forskeren både er aktivt utformende, av selve løsningen og ikke bare forskningsopplegget, og samtidig også er aktivt samarbeidende. Dette er prosjekter der forskeren ikke bare forsker frem eller forsker på noe, men også forsker med anvenderen. 

Denne samarbeidsformen blir enda viktigere i årene som kommer. Det kommer av at den tradisjonelle forskerrollen i for liten grad møter det økte kravet til tempo eller til samfunnets behov for å transformere forskningen til innovasjoner som bedrer livene våre. Forskningsdrevet eksperimentering i tidlig fase av idéutviklingen kan bidra til både å akselerere prosessen og å redusere risikoen forbundet med å gjøre noe helt nytt. Slik medforskning sikrer at vi får gyldige resultater av eksperimentene, og gjør at vi raskere kan virkeliggjøre innovasjonen med mindre fare for innovasjonsfiasko.

Det å forske med er krevende og bryter med den tradisjonelle forståelsen av forskerens rolle i mange fag. Det er krevende for forskeren som må balansere idealer om objektiv analyse med virksomhetens forventninger om å styre forskningen som «kjøpt og betalt». Det er krevende for virksomhetene, som må åpne sine utviklingsprosesser for flere parallelle spor og samskape løsningene med forskerhjelp. 

Og det er krevende for finansieringssystemet for forskning, som gjerne er instruert i henhold til de tradisjonelle rolleforståelsene. Vårt forslag er derfor at Regjeringens og Forskningsrådets fremste verktøy for nærings- og brukerrettet forskning – BIA-programmet på over 600 millioner kroner – brukes til å prioritere denne typen forskning.