I Aftenpostens Uviten-spalte tok nylig Nina Kristiansen, redaktør i forskning.no, et oppgjør med myten om gym og inaktive barn. Et av hennes poeng var at forståelsen om at barn var mer aktive før, ikke er basert på et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag, og at påstandene om manglende fysisk aktivitet og økt stillesitting blant barn og unge i dagens Norge må diskuteres. Kristiansen påpeker at fysisk aktivitet ikke er en objektiv størrelse og at det derfor er vanskelig å vite hva denne type forskning kan brukes til.

Det er ifølge Kristiansen, også slik at forskning viser at mange barn ikke profitterer på «mer gym og fysisk aktivitet», men snarere får det verre og føler seg ekskludert, og hun trekker i tvil om slike tiltak fungerer etter intensjonene.

Mange er imidlertid uenige med Kristiansen og i radioprogrammet Her og Nå 18. september, møtte Kristiansen leder av Nasjonalforeningen for Folkehelsen Lisbeth Rugtvedt til en debatt om mer fysisk aktivitet i skolen.

Når Lisbeth Rugtvedt som leder av Nasjonalforeningen for Folkehelsen argumenterer for at hun ikke ønsker mer kroppsøving i skolen, mener vi det er på høy tid at forskjellene mellom kroppsøving og fysisk aktivitet presiseres i det offentlige og politiske ordskiftet. Rugtvedt fremhever, i tråd med mange andre, at det elevene i skolen trenger er, en time fysisk aktivitet om dagen, ikke kroppsøving. Dette begrunner hun med at kroppsøving er et kunnskapsfag og ikke lek og bevegelse.

Rugtvedt ønsker at fysisk aktivitet skal skilles ut fra aktivitetene i gymtimene og det skal heller være fysisk aktivitet blandet med fag og lek i friminuttene på en måte som gjør at elevene «opplever moro, opplever mestring, får beveget seg», uten at dette angår kroppsøving, som utdefineres fordi det er et kunnskapsfag i skolen.

Misforstår Rugtvedt?

Vi undrer på om Lisbeth Rugtvedt ikke kjenner til eller misforstår kroppsøvingsfagets formål og læreplan. Ifølge læreplan i kroppsøving er en del stor del av faget nettopp lek, bevegelse, lystbetont læring og mestring gjennom en bredt anlagt bevegelseskultur. Kroppsøving i skolen er et allmenndannende fag som skal inspirere til bevegelsesglede og eksperimentering med eget bevegelsespotensial, der intensiteten i aktivitet kun er ett av erfaringsområdene, og ikke et mål i seg selv.

I dag har vi forskning som viser at disse formål kan realiseres, selv om det ofte fremheves resultater som viser at elever hater gym. Slike resultater blir imidlertid gyldige først når de sammenlignes med elevers opplevelse av andre fag. I dag vet vi at kroppsøving er et av de fag der majoriteten av elever trives, og at lærernes kompetanse, som i andre skolefag, er avgjørende.

Det er her på sin plass å minne om forskjellene mellom «fysisk aktivitet» og «kroppsøving». «Gym» brukes i dagligtale om kroppsøvingsfaget i dagens skole, mens «fysisk aktivitet» er betegnelsen på tiltak som foregår i elevenes skolehverdag, men uten pedagogisk ledelse.

Begrepet «fysisk aktivitet» har en fysiologisk definisjon: «all kroppslig bevegelse produsert av skjelettmuskulatur som resulterer i en vesentlig økning av energiforbruket utover hvilenivå». «Aktivitetsnivå» vurderes her ut fra intensitet, varighet og hyppighet. Denne type målinger foregår i flere forskningsprosjekter, blant annet Active Smarter Kids-prosjektet (ASK) i Sogn og Fjordane, der hypotesen som undersøkes er om elever med en time ekstra fysisk aktivitet i skolen daglig, presterer bedre på nasjonale prøver enn elevene som ikke har denne timen hver dag.

Hvordan skal aktivitetene styres?

Rugtvedt er på linje med andre, også politikere, som argumenterer for en time fysisk aktivitet hver dag i skolen. Men de har ikke tatt stilling til hvordan dette skal innføres uten pedagogiske krav til de voksne som skal styre aktivitetene. Det er altså ikke snakk om lek og læring, som i kroppsøvingsfaget, heller ikke om selvstyrt lek og læring. Det som derimot praktiseres rundt om på norske skoler i fysisk-aktivitet-tiden, er gjerne organisert fitnessdans eller for eksempel glose- og mattestafetter presentert som lek.

Lek handler om selvforglemmelse og at den ikke er formålsrasjonell, ifølge sentrale forskere på lek. Barn leker ikke for å bli i bedre form eller for å få bedre helse, men lek og det å bli oppslukt av noe har sikkert helsefremmende effekter. Dette er imidlertid ikke målbart – eller rettere sagt – det er stor feilslutning å tro at dette er målbart og likt for alle barn. Pågående forskning tyder på at barn foretrekker bevegelse framfor å sitte stille i klasserommet. Det burde ikke overraske oss at barn er kroppslige vesener som liker å være i bevegelse.

Lek og bevegelseskultur bør ivaretas i skolen, og er noe som også er i tråd med NOU 2015:8 Elevers læring i fremtidens skole. Det er derfor viktig at kroppsøvingsfaget ikke har høy intensitet og aktivitet som et mål i seg selv, og at faget representerer noe annet enn de objektive målingene av fysisk aktivitet.

Barnas opplevelser må komme i førersetet

Når Rugtvedt uttaler at vi har «masse informasjon om læringseffekter av fysisk aktivitet» med henvisning til hjerneforskning, kognitive ferdigheter og skoleprestasjoner, er problemet at fysisk aktivitet i skolen slik kun framstilles som et tiltak med formål om at elevene skal oppnå bedre karakterer på nasjonale prøver, og at det skal ha livslang helseeffekt.

I en slik sammenheng vil barnas erfaringer undermineres. Det som mistes av syne, er at det er barna som beveger seg, ikke «den fysiske aktiviteten» som «virker på» dem, og som antas å ha fysiologiske helseeffekter. Andre pedagogiske læringsmetoder som meditasjon og det å lytte til musikk under faglig læring vil imidlertid kunne oppvise tilsvarende «effekter» som den som knyttes til fysisk aktivitet, ifølge forskning.

Vårt poeng er ikke å undervurdere økning i livsstilsykdommer og fysiologiske helseeffekter av bevegelseskulturelle aktiviteter i skole og hverdagsliv, men at dette ikke kan måles. På bakgrunn av debatten som pågår vil vi derfor foreslå å arbeide videre med spørsmål som: Er det plass til kroppen i dagens skole?

Vårt argument er at kroppslig læring angår elevers følelser og selvinnsikt, og at dette må vektlegges slik at barnas opplevelser kommer i førersetet, og ikke aktiviteten i seg selv, eller personer som ivrer for fysisk aktivitet, men uten å ha kompetanse om barns behov, slik Nina Kristensen så betimelig tar opp.