Det norske matsystemet har gjennomgått store endringer de siste tiåra. Fra måten maten produseres på og utvikling av gamle og nye produkter, til nye distribusjonssystemer, handelsbetingelser, eierformer og maktforhold. Med globalisering skjer det store endringer i forholdet til internasjonal handel. Også lokalt og nasjonalt blir vi påvirket, søker å tilpasse oss, og i noen grad påvirker vi også de internasjonale strømningene.

Disse endringene er tema i boka Norsk matmakt i endring. I denne boka spør vi: Hvem har økt sin innflytelse i matvarekjeden de siste 20 årene? Hvordan har relasjonene mellom næringsaktørene og myndighetene endret seg? Finnes det nye gode eksempler på innovasjon i norsk matvarebransje?

Sterkere konsentrasjon

Det første spørsmålet tok utgangspunkt i bekymringen som la grunnlaget for det offentlig oppretta Matkjedeutvalget i 2010. Forløpet til denne bekymringen lå i den relativt raske utviklingen i retning av stadig sterkere konsentrasjon i dagligvarebransjen mot det som den gang var fire dagligvarekjeder (Norgesgruppen, COOP, Rema 1000 og ICA) og deres kontroll med så å si hele dagligvaremarkedet. Etter dette har antallet dagligvarekjeder blitt ytterligere redusert med sammenslåingen mellom ICA og COOP.

Bekymringen er ikke bare knyttet til hvilken rolle denne konsentrasjonen får for konkurranseforholdene på pris og utvalg for forbrukerne. Utviklingen mot økt eierkontroll med de ulike produksjons- og leverandørleddene i verdikjeden, samt veksten i leverandøravtaler og vertikal integrasjon i verdikjeden, har skapt en bekymring for maktforskyvning til fordel for aktørene i dagligvarehandelen.

Spørsmålet er også hvilken effekt denne konsentrasjonen i verdikjeden for mat har på forhandlingsposisjonen for leverandører når antallet kjøpere er så lavt. Eksempler på dette har vi nylig kunnet lese om i kjølvannet av den siste sammenslåingen. I tillegg kommer den nær eksplosive veksten i dagligvarehandelens egne merker – produsert av deres egne leverandører eller i kontrakt med andre private matprodusenter, der noen også produserer egne merkevarer.

Privat ansvar

For det andre har vi vært opptatt av å studere hvordan styringssystemene innenfor verdikjeden for mat er i endring. Deregulering av statlige systemer, etablering av privat-offentlig samarbeid og nye private initiativ er en del av dette bildet. Gjennom de siste tiårene har vi kunnet observere at ansvaret for styringen av matsikkerhet, matkvalitet, produksjonsvolum, dyrevelferd og miljø i tilknytning til mat og matproduksjon har flyttet seg fra det som tidligere var statlige roller og oppgaver, til å bli et privat ansvar. Statens rolle er blitt mer tilbaketrukket, mens private aktører har fått styrket sine posisjoner og dermed fått et ansvar for matforsyningen til Norges befolkning.

Helheten i disse systemendringene er etter det vi kan se ikke drøftet forskningsmessig før og er heller ikke kommet som resultat av en enkelt politisk beslutning. Men relativt beskjedne endringer, både i markedene og i politikken over tid, har i sum blitt til betydelige systemendringer som har innvirkning på folks hverdag og velferd.

Når vi tar opp disse endringene i styringssystemene for mat til drøfting, betyr det ikke at vi har en hypotese om at staten er på vei ut som aktør eller ikke lenger har eller tar et ansvar, men at balansen forskyves mellom statlig styring og innflytelse på den ene siden og næringsaktørers innflytelse og kontroll på den andre siden. Det staten nå gjør eller tilbyr på matområdet, kan ofte sees på som minimumskrav hvor det i tillegg kommer private standarder eksempelvis med hensyn til kvalitetskrav i dagligvarehandel.

Krav til innovasjon

Det tredje spørsmålet er hvordan disse endringene i relasjonene mellom aktører og produkter virker inn på industriell innovasjon og konkurranseevne i den norske verdikjeden for mat. I Norge gjelder dette i særlig grad hvordan de tre detaljistkjedene som på noe ulikt vis har fått en mer framtredende rolle, er med på å strømlinjeforme sine leverandører. Dagligvarekjedene setter krav til innovasjon nedover i verdikjeden som mulighet til å erobre konkurransefordeler. 

Produsentene kan på sin side motiveres til å enten gå inn for å imøtekomme samarbeid om konsepter for dagligvarebransjen, prøve å få innpass med egne spesialiteter i dagligvarehandelen eller utvikle alternative markedskanaler for lokal- og kvalitetsmat. Lokal- og kvalitetsmatsegmentet har vokst både innenfor og utenfor kjedene i denne perioden.

På bakgrunn av studiene som ligger til grunn for denne boka, har vi trukket følgende hovedkonklusjoner:

1. Det skjer også i Norge en svekking og tilbaketrekking av statens posisjon på matområdet som en del av et større bilde med maktforskyvning fra stat til marked.
2. Det skjer en maktforskyvning fra leverandører og produsenter til innkjøpere, men ikke kjøpere i betydningen forbrukere.
3. Samtidig skjer det re-regulering av myndighet på områder som merking av mat, mat med lokalt særpreg, mat med spesiell opprinnelse og mat med miljømerker i privat-statlige samarbeid.
4. Vi ser ikke en styrking av forbrukermakten, som noen forventer innen en bestemt, men omstridt idealtypisk forstått markedsmakt. Derimot ser vi en styrking av dagligvarebransjen på bekostning av forbrukeren.
5. Forbrukeren som kunde har derimot fått et betydelig mer variert vareutvalg med god kvalitet til en relativt rimeligere pris, også som resultat av etablering av nye markeder.
6. Vi ser også at det etableres nye nettverk og vekstkraftige næringsklynger som peker i retning av mer innovasjon og nyskaping, både i landbasert og marin matsektor.
7. Det overordna bildet er at det ikke skjer en entydig liberalisering eller nyliberalisering i det på matområdet i Norge, men at det foregår en dreining av et korporativt-statlig privat-offentlig samarbeid over mot et korporativt, nyregulert nettverksregime, hvor både stat og matprodusenter og forbrukere er svekket på bekostning av dagligvarebransjen og den globale matindustrien. Samtidig etableres det nye verdikjeder i samarbeid mellom produsent og konsument som motkraft til denne utviklingen.

Referanse:

Bjørkhaug, Almås og Vik (red): Norsk matmakt i endring, Fagbokforlaget 2015.