På sine hjemmesider har Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo (UiO) nylig publisert en artikkel som omhandler parasitten Gyrodactylus salaris i Norge. Artikkelen er basert på et intervju med en stipendiat ved museet. Nettsiden forskning.no, som brukes av mange for å få forskningsinformasjon, har gjengitt hele intervjuet.

I dette intervjuet kommer det fram så mange upresise og uriktige påstander om det som kalles myter tilknyttet G. salaris, at Veterinærinstituttet velger å kommentere disse.

I intervjuet sier stipendiaten at han i arbeidet med doktorgraden har «avdekket flere misforståelser eller myter som ligger til grunn for myndighetenes rotenonbehandling». I artikkelen etterfølges dette utsagnet av seks påståtte myter.

En myte betyr at en historie eller påstand oppfattes som sann, men er usann. Dette må da bety at stipendiaten ved UiO mener at forvaltningstiltak mot G. salaris i Norge er basert på usann kunnskap. Avlivingen av de påståtte mytene synes ikke å være basert på stipendiatens forskningsresultater, men er snarere et uttrykk for hans uenighet med håndteringen av G. salaris-utfordringene i Norge.

Vi velger å kommentere de seks påståtte mytene i samme rekkefølge som de er omtalt på UiOs hjemmeside.

Påstått myte 1: G. salaris er det samme som lakselus.
Selv om enkelte uvitende journalister i media tidvis har gjort denne sammenblandingen, er dette en konstruert myte. Det er ingen i norsk forvaltning eller forskning som hevder eller tror at de to parasittene er samme art. Således har denne påståtte myten ikke hatt noen som helst betydning for myndighetenes valg av tiltak mot G. salaris.

Påstått myte 2: G. salaris er en parasitt på laks.
Dette er en sannhet og har aldri vært noen myte. Gyrodactylus salaris ble opprinnelig beskrevet fra laks, som altså er typeverten, og det er på laks parasitten hovedsakelig har blitt funnet i norske og utenlandske vassdrag. Ved undersøkelser av viltlevende fisk og i laboratorieforsøk er det i vist at G. salaris også kan leve på flere laksefiskarter enn laks, men disse funnene gjør det ikke til en myte at G. salaris er en parasitt på laks.

Påstått myte 3: Baltisk laks er immun, norsk laks er sårbar.
Laks fra den russiske elven Neva ble benyttet i de første forsøkene som testet mottakelighet hos østersjølaks (baltisk laks) for G. salaris. Neva-laksens evne til å motstå og leve med infeksjonene resulterte i en oppfatning av at all østersjølaks er resistent (noe som ikke er det samme som å være immun). Senere forsøk har vist at bildet er mye mer nyansert og at det finnes stammer av østersjølaks som er like mottakelige som norske laksestammer. Det er heller på ingen måte en myte at norsk laks er sårbar. Den gjennomsnittlige dødeligheten blant laksunger i undersøkte norske vassdrag har blitt beregnet til 86 prosent. I de mest berørte vassdragene fant forskerne en dødelighet på langt over 90 prosent. Selv om dødeligheten er under 80 prosent i enkelte bestander, er likevel dødeligheten dramatisk og laksebestanden blir redusert til et minimum over tid. Det er ingen overdrivelse å si at norsk laks er sårbar selv om det finnes enkelte laksunger som har stor nok motstandskraft til å overleve.

Påstått myte 4: G. salaris er livsfarlig for laks.
Dette er heller ingen myte. Det er fortsatt en sannhet at denne parasitten er livsfarlig for laks selv om det er påvist en sjelden variant av G. salaris på røyer i enkelte innsjøer i Numedalsvassdraget som ikke er dødelig for laks. I alle norske elver der G. salaris er påvist på laks, forårsaker den svært høy dødelighet på laksungene. Selv om enkelte lakseindivider overlever i alle infiserte lakseelver, truer likevel parasitten laksens eksistens på bestandsnivå.

Påstått myte 5: G. salaris har spredd seg i Norge via Sunndalsøra.
Det har lenge vært kjent at spredningen av G. salaris i Norge først og fremst skjedde med utsetting av infisert laks fra et settefiskanlegg på Sunndalsøra. Men andre spredningsveier har også vært godt kjent. Som det også påpekes i intervjuet, bekreftet Haakon Hansen gjennom genetiske analyser i sitt doktorarbeid at G. salaris har hatt minst tre ulike innførselsruter til Norge. Senere har ytterligere studier vist at parasitten har hatt minst fire innførselsruter til Norge.

Påstått myte 6: Rotenon er drastisk, men nødvendig.
Dette er ingen myte, men myndighetene har valgt å bruke rotenon fordi det den eneste kjente metoden som har resultert i friskmelding av vassdrag. Veterinærinstituttet er likevel enige i at det finnes andre og mer skånsomme kjemiske metoder for å bekjempe parasitten, for eksempel med aluminiummetoden, men til nå er det ingen vassdrag som er friskmeldt etter en slik behandling. Dødelige varianter av G. salaris er påvist på laks i 49 norske elver. Per mars 2015 er 22 elver friskmeldt og 18 elver er i en friskmeldingsprosess, mens ni elver fortsatt har kjent forekomst av parasitten. Det er derfor uriktig å antyde at det brukes hundretalls millioner kroner på tiltak som ikke fungerer. 

I den omtalte artikkelen etterfølges de seks påståtte mytene av tre fakta som i korthet forteller leseren at vi har for lite kunnskap om G. salaris og derfor trengs mer forskning. Det ligger i forskningens natur at det alltid vil være behov for mer forskning, og dette er Veterinærinstituttet enig i.

Noe av den kunnskapsmangelen som fremheves i artikkelen, for eksempel at det er behov for økt kunnskap om laksenes motstandskraft mot G. salaris, vil neppe bidra til å endre myndighetenes valg av strategi mot parasitten. G. salaris er en introdusert art i Norge som forårsaker svært høy dødelighet hos laks i alle vassdrag der patogene varianter av G. salaris er påvist. Norske myndigheter ønsker å utrydde denne parasitten i alle vassdrag der det er mulig. Gjennom internasjonale avtaler har Norge forpliktet seg til å gjøre dette.