Føler norsk presse et samfunnsansvar, utover å rapportere nyhetene? I vinter har det virket sånn. Etter angrepet på Charlie Hebdo har redaktører og journalister i store medier ønsket å ta ansvar for å forsvare ytringsfriheten. Flere norske medier trykket tegningene av profeten Muhammed, ikke bare som en illustrasjon til en nyhet, men som et motsvar til angrepene i Paris.

Etter skytingen mot et debattmøte i København kommer spørsmålet opp med ny styrke: Hvordan skal mediene ta ansvar for å forme offentligheten?

Det er en interessant utvikling. For det finnes nemlig en krise som fortjener like mye oppmerksomhet som spørsmålet om ytringsfriheten.

Falsk balanse

Få redaktører og journalister snakker om å «ta ansvar» for å avverge klimakrisen. Tvert imot, kan det virke som.

Offentlige debatter får jevnlig kritikk for å invitere ufaglærte opponenter som gjester. For eksempel «Debatten» på NRK. Her har opponentene ofte en tilknytning til oljeindustrien. Et tydelig eksempel kom noen måneder tilbake, da oljegeolog Hans Borge fikk uttale seg om at FNs klimapanel driver med «juks og bedrag», i en debatt som skulle handle om hvorfor ikke politikerne gjør mer for å kutte CO2-utslipp. En geolog som Borge kan nok mye om geologi, men ikke nødvendigvis om klima.

Det er et generelt problem. Etter å ha studert klimapolitikken i flere norske aviser, mener medieforsker Andreas Ytterstad at det gis mye plass til de som ikke tror på menneskeskapte klimaendringer. Også amerikansk forskning viser at klimaskeptikerne blir overrepresentert i media, selv om det bare er et mindretall av dem.

I stedet for å diskutere «hva så?» – hvilke tiltak og tilpasninger må vi trenger – blir oppmerksomheten fortsatt dreid mot spørsmålet om menneskeskapte klimaendringer i det hele tatt finnes. Her har media en mulighet for å styre debatten. Og et ansvar.

Relevant kompetanse

Vi tiltrekkes av en viss dose drama. En debatt med to helt tydelig motstridende syn skaper mer spennende tv. Men er debatten verdifull? Å invitere en geolog til en debatt om klimaforandringer er like naturlig som å invitere en psykiater til en debatt om hudsykdommer. Eller en elektriker til en debatt om arkitektur.

Klimadebatten bør være politisk, men den må først være vitenskapelig. De som får mulighet til å uttale seg bør ha en viss faglig kompetanse. Det ville ikke falt meg inn å skrive et avisinnlegg om hvordan man best lager veier og jernbaner, selv om jeg i min forskning beregner nedbørstatistikk som blir brukt for å planlegge infrastruktur.

Skaper forvirring

Medias etiske retningslinjer, beskrevet i Vær Varsom-plakaten, sier at «Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.». Jeg stusser ved dette. Ja til ytringsfrihet. Pressen har et ansvar for at minoriteter blir hørt. Men balansen media søker i klimaspørsmålet, må gå i favør av sannheten.

Når det store flertallet av fagpersoner er enige i at menneskeskapte klimaendringer er reelle, bør det også reflekteres i media.

Hva kan media gjøre?

Klima er et komplisert tema, både faglig og etisk. Derfor er det spesielt viktig at den informasjonen som media sprer er pålitelig. Et annet punkt i Vær Varsom-plakaten sier «Vær kritisk i valg av kilder».

I klimadebatten bør disse ordene veie tungt. Kildene som blir valgt til debatter bør representere flertallet i sitt fagmiljø. Fagmiljøet må være relevant for spørsmålet som blir debattert. Oljegeologen – en gjenganger i klimadebatten – er lite relevant.

Ta et standpunkt

Det er ikke innlysende for journalister hva som er gode kilder innen et fagfelt. Her må vi klimaforskere gjøre vår del. Formidling er ikke vår sterkeste side. Men ansvaret går også motsatt vei.

Media bør satse på å bygge opp egen kunnskap om klima. Avisene har egne sportsjournalister. Hvorfor har vi ikke egne klimajournalister? Med fare for å få halve idrettsnorge på nakken: Klimaproblemet er viktigere enn sport.

Når menneskeskapte klimaendringer er bevist igjen og igjen, er det på tide å ta et sterkere standpunkt. Underholdningen kan ikke seire over kunnskapen hver gang.

Tiltakene uteblir

Til tross for flere klimatoppmøter de siste årene, har verdens politikere ikke klart å begrense CO2-utslippene. De øker fortsatt. Den femte rapporten fra FNs klimapanel (IPCC) ble gitt ut for noen måneder siden, med et enkelt budskap: Det haster å sette i gang tiltak som faktisk fungerer.

Og det haster mer enn politikerne i de største partiene har forstått. En overgang til et grønnere samfunn er mulig og nødvendig. Likevel går tiden.

Klimadebatten har en dobbel utfordring, som media kan være med å løse: På den ene siden mangler redaksjonene kunnskap om saksfeltet. Samtidig blir klimadebatten fortsatt redusert til en arrangert konflikt mellom klimaforskere og «klimaskeptikere» for underholdningens skyld.

Vi er mange som deler et ansvar for å hindre miljøkatastrofen. Mannen i gata, bedrifter, politikere. Tiden har kommet for at også media tar sin del av ansvaret.