I Sør-Korea er FN-møtet om biologisk mangfold nylig avsluttet. Representanter fra over 190 land var samlet for å diskutere en handlingsplan for å stanse tapet av biologisk mangfold innen 2020.

Rapporten som ligger til grunn for diskusjonene – ”Global Biodiversity Outlook 4”- sier at vi på flere områder har nok kunnskap til å sette i verk tiltak. Samtidig framhever rapporten at vi på mange felter trenger mer kunnskap om naturen og om de verdier den gir oss.

Kunnskapen må ut til folket

Deler av den kunnskapen som FN-rapporten etterlyser finnes faktisk allerede, men den er dessverre i for stor grad gjemt bort hos forskningsmiljøene, og dermed ikke tilgjengelig for annen bruk. Dette er en utfordring som må løses, slik at kunnskapen i større grad kommer samfunnet til nytte.   

Det er på høy tid at norske myndigheter stiller større og mer spesifikke krav til forskningsmiljøene om åpen deling av data, slik at samfunnet får åpen tilgang til kunnskapen om naturmangfoldet som vi har betalt for over skatteseddelen.

Gjennom årtier har forskningsmiljøer og andre fagmiljøer samlet informasjon om arter og naturtyper, arbeider som i stor grad har vært finansiert av det offentlige. Dette er verdifull kunnskap som samfunnet trenger, men svært ofte ikke får tilgang til fordi den blir liggende «i forskernes skuffer» eller bare når ut til en smal krets. Staten bør nå ta grep slik at denne kunnskapen kan nå ut til og tas i bruk av alle, og da er åpen deling av data den eneste veien å gå.

75 millioner på sperret konto

I Norge er det vedtatt at vi skal ha en kunnskapsbasert forvaltning av naturen. God og oppdatert kunnskap om naturmangfoldet er en forutsetning for dette. Artsdatabanken har som oppgave å hjelpe fagmiljøene med å gjøre kunnskapen de sitter på tilgjengelig for samfunnet. Gjennom dette arbeidet har vi de siste årene, og i samarbeid med de som produserer dataene, bidratt til at 18 millioner data om funn av arter fra 34 forskjellige institusjoner og organisasjoner nå kan brukes fritt av alle. Dette er et viktig fremskritt, men Artsdatabanken ser ingen grunn til å slå seg til ro med det. Vi vet nemlig at potensialet for å gjøre langt flere data tilgjengelige er svært stort i Norge.

De største datamengdene finnes hos universitetsmuseene som har samlet slik informasjon i over 200 år. Andre aktører sitter også på betydelige mengder viktige data. Spesielt gjelder dette forskningsinstitutter, universitetene, forvaltningsinstitusjoner, samt en rekke konsulentselskaper og andre private aktører.

Et forsiktig estimat viser at det i Norge finnes minimum 75 millioner data på funn av arter som ikke er tilgjengelige pr. i dag. I tillegg kommer store mengder utilgjengelig informasjon om naturtyper og økosystemer samt lange tidsserier om utviklingstendenser i naturen. Med andre ord: Mange titalls millioner data ligger i dag på det vi kan kalle «sperret konto». Sånn kan vi ikke ha det!

Ingen krav, ingen vilje

Hvorfor har det blitt slik? Årsakene er flere. En studie gjort av Norges forskningsråd viser at dette bare delvis skyldes mangel på vilje hos forskningsmiljøene.

Den viktigste årsaken er etter vår mening at staten som oppdragsgiver ikke har stilt spesifikke nok krav om å få tilgang til dataene den selv har finansiert. Store datasett finnes lagret hos oppdragstakerne, men det har vært lite fokus på å hente dem ut, legge til rette å åpne for deling av dataene.

Åpenhet og demokrati

En slik praksis var kanskje forståelig tidligere, før informasjonsteknologien gjorde sitt inntog og gjorde deling av store datamengder mulig. I dag gir det derimot ingen mening. Det er på sin plass å stille spørsmål om hvorfor denne praksisen ikke er fullt og helt forlatt for lenge siden.

Etter vår mening bør det innføres et krav om åpen datadeling for alle data som innhentes med finansiering fra det offentlige. Dette innebærer at data er gjort tilgjengelige, for eksempel over internett, og også gitt et format som gjør at alle kan bruke dem. Åpne data kan du stort sett bruke til hvilke formål du vil, så lenge opphavsperson eller institusjon krediteres. De siste årene er det utviklet både internasjonale og nasjonale retningslinjer og lisenser for hvordan data kan deles åpent.

Når offentlig finansierte data deles åpent, føres kunnskapen tilbake til samfunnet. Dataene kan gjenbrukes av forvaltningen, forskere, næringslivet, journalister, politikere eller andre – gjerne på nye kreative måter. Dette legger blant annet til rette for økt verdiskapning, slik at vi får mer igjen for pengene som er investert.

Åpne data er også bra for demokratiet fordi det gir allmennheten mulighet til å se og etterprøve de dataene som forvaltningens beslutninger bygger på.

Bedre utnyttelse av norsk forskning

Også for forskningsmiljøene innebærer åpen datadeling store muligheter. Her hjemme er det er et viktig skritt i riktig retning at Norges forskningsråd nå for første gang har vedtatt en policy for åpen tilgang til offentlig finansierte forskningsdata. Dette er et viktig og riktig skritt i retning av et system som er mer effektivt til å utnytte de store datamengdene som samles inn i norsk forskning. Åpenhet og kunnskapsdeling er en forutsetning for utvikling av all forskning, og tilgang til data styrker kvaliteten og driver forskningen framover.

Det er også verdt å merke seg at Kommunal- og moderniseringsdepartementet nylig har sendt på høring forslag til endringer i offentlighetsloven som vil underbygge utviklingen i retning åpen deling av offentlig finansierte data.

På globalt nivå pågår et omfattende arbeid for å gjøre data om biologisk mangfold åpent tilgjengelig for hele det internasjonale samfunnet. Norge er en aktiv deltager i dette arbeidet. Her hjemme bør arbeidet med åpen datadeling følges opp enda sterkere med retningslinjer og krav fra statens side, og det bør etableres nasjonale infrastrukturer som sikrer åpen datatilgang for alle brukere.

Enkelt sagt: Offentlig finansierte data om arter og naturtyper er et umistelig fellesgode.