Behovet for en mer gjennomgående forskningsstrategi for å håndtere og bekjempe demenssykdommer er stort. Årsaksforskning har lenge vært underprioritert innen norsk demensforskning. Et uttalt mål for den offentlige strategiplanen HelseOmsorg21 er etableringen av et forskningssystem som fremmer samspill mellom ulike miljøer. Dette skal sørge for god og nyttig kunnskap fra laboratoriet og frem til brukeren.

Nobelprisen til Moser-gruppen har vist at det er mulig å dyrke frem forskere i Norge som kan hevde seg i verdenstoppen – spesielt om man bruker deres modell for offentlig og privat samfinansiering. 

De norske nobelprisvinnerne i medisin har lagt et grunnlag for å forstå hva som skjer med hjernens orienteringsevne når noen utvikler demens.

De kognitive funksjonene våre påvirker evnen til tenkning og intellektuelle og mentale prosesser. Når de svikter kan vi få problemer med for eksempel innlæring, hukommelse, språk, sansning og det å utføre oppgaver, for eksempel å finne veien.

Oppdagelsen av hjernens posisjoneringssystem representerer et paradigmeskifte i forståelsen vår av hvordan spesialiserte celler arbeider sammen for å utføre høyere kognitive funksjoner. Det har også åpnet nye veier for å forstå andre kognitive prosesser som hukommelse, tenkning og planlegging. 

Flere må dele kunnskap og samarbeide

Resultatene tydeliggjør behovet for en langsiktig samkjørt satsning. Her i Norge har vi gode akademiske forutsetninger for å kunne bidra til å løse demensgåten. Flere forskere ligger helt i frontlinjen, både psykologer, biologer, kjemikere, leger, farmasøyter, fysikere, sykepleiere og ingeniører. Hver på sin side vet de mye om enkeltfaktorer som kan ha en sammenheng med demenssykdom. I samhandlingen mellom de ulike faggruppene ligger det et uutnyttet potensial. For å komme nærmere en forklaring på årsakene til demenssykdommene, og få mer kunnskap om forebygging og behandling, må ulike fagmiljøer være villige til å dele kunnskap og samarbeide.

Demens er forårsaket av sykdom i hjernen, og fører til at kognitive funksjoner blir varig nedsatt. Hva som er utløsende faktor, hvordan det skjer, og hvordan vi kan forhindre at det skjer, vet vi ikke enda. Det vi kan gjøre for å forstå mer om hvordan vi kan bremse eller hindre demenssykdom, er å bygge videre på det gode forskningsgrunnlaget som finnes.

For å lykkes i dette viktige arbeidet, er det helt nødvendig med solid finansiering, bestående av både offentlige midler og private bidrag til forskningen. Sammen kan vi styrke de mange forskningsmiljøene som har potensial for nyvinning av kunnskap innen dette fagfeltet.

Kostnader for samfunnet

I dag anslås det at drøyt 70 000 nordmenn har demens. Dette er anslått å fordobles i løpet av de nærmeste tiårene. Norske politiske myndigheter har vært uklare på prioriteringene innen demensforskningen. Det er behov for en mer gjennomgående forskningsstrategi for både å kunne håndtere og bekjempe demenssykdommer.

Demens utvikler seg gradvis. Etter hvert vil den syke ha behov for stadig mer pleie og omsorg. Anslagsstudier tyder på at demenssykdom vil koste det norske samfunnet opp mot 18 milliarder kroner allerede i 2020. Som en følge av at vi blir flere eldre kan kostnadene også øke sterkt etter dette.

Bygger nettverk

Nasjonalforeningen for folkehelsen har med midler fra fjorårets TV-aksjon, etablert et nasjonalt demensforskningsprogram. Dette har som mål å fremme samhandling mellom forskere for å tette kunnskapshull:

Hvorfor oppstår demens og hvordan kan vi forhindre, forebygge, utsette eller kurere sykdommen? I løpet av året som har gått, ser vi at det er blitt knyttet nye bånd mellom ulike forskningskulturer, som tidligere ikke hadde en samhandlingsarena.

De mange som støttet Nasjonalforeningen for folkehelsen i fjorårets TV-aksjon var med på å gi demensforskningen i Norge et stort løft. Det gir en mulighet til å bygge broer mellom forskere som jobber på hvert sitt felt. Sammen kan de forsterke den nasjonale forskningsinnsatsen, i samarbeid med gode internasjonale forskningsmiljøer.

Ved å etablere et demensnettverk på tvers av forskermiljøene i Norge, vil Nasjonalforeningen for folkehelsen stimulere dette ytterlige. Hvis det også bevilges offentlige midler, kan forskermiljøene fortsette det fruktbare samarbeidet de allerede har etablert med TV-aksjonsmidlene.

Resultatet vil være at flere mennesker med Alzheimer kan bevare sin evne til å tenke, foreta beslutninger og være selvstendig hele livet. Det vil ha stor betydning for mange i hele verden.