I det lille lokalsamfunnet er det to idrettslag. På det ene spiller det nesten bare norsketniske barn, på det andre nesten bare norsktyrkiske. Ingen av lederne i de to lagene synes dette er bra, men har verken økonomiske og frivillige ressursene til å gjøre noe med det.

Eksempelet illustrerer at lokalt integrasjonsarbeid ikke gjør seg selv.

Muligheter til å delta

Integrasjon i et flerkulturelt samfunn forutsetter at enkeltmennesker har muligheten til å delta i samfunnet hvor de møter andre som er forskjellige fra seg selv. Slik sosialiseres man inn i samfunnets felles normer og verdier.

Frivillige organisasjoner har tradisjonelt vært arenaer for lokal integrasjon der mennesker med ulik bakgrunn møtes. Bildet er ikke lenger så entydig. Våre studier av sivilsamfunnets rolle i flerkulturelle lokalsamfunn viser at integrasjon forutsetter noe mer enn en invitasjon til å delta i de fellesskapene som finnes.

Det krever både utforming av nye fellesskap – samt at nye grupper får eierskap til og deltar i de gamle.

I foreningslivet kan særidentiteter som kultur og religion bli dyrket og opprettholdt. Dette bidrar til å bygge viktige identitetsskapende bånd og tilhørighet mellom individer og grupper. Men det samme fellesskapet kan også fungere ekskluderende for personer som ikke deler denne særidentiteten.

I offentlige debatter har det eksempelvis blitt argumentert for at innvandrerforeninger og migrantmenigheter virker segregerende.

Et delt foreningsliv

I studien vår har vi sett at det tradisjonelle foreningslivet, som eksempelvis idretten, speiding og velforeninger, blir svekket hvis de ikke får til å rekruttere minoritetsspråklige deltagere og frivillige. Samtidig etableres nye møteplasser der deltagelsen bygger på felles etnisk, kulturell og/eller religiøs bakgrunn, som trossamfunn og innvandrerforeninger.

Utviklingen av et slikt delt foreningsliv er ikke uheldig i seg selv. Det avspeiler tvert imot retten til organisasjons- og trosfrihet som kjennetegner et demokrati.

Uheldig blir det først når det ikke finnes arenaer hvor mennesker med ulik bakgrunn og kultur møtes. Våre studier viser at det er et potensiale for lokal integrasjon i samspillet mellom den identitetsskapende og innadrettede virksomheten i foreningene på den ene siden, og brobygging på den andre. Men dette krever en bevisstgjøring og vilje til endringer, både i det tradisjonelle foreningslivet, i innvandrerorganisasjoner og trossamfunn – og fra offentlige myndigheter.

Hva kan det offentlige og de frivillige gjøre?

For det første. Det tradisjonelle foreningslivet må erkjenne at de noen ganger kan gjøre det vanskelig å delta for de som ikke kjenner dem. Slik deltagelse krever forpliktelse over tid, kompetanse på hva medlemsdemokratiet innebærer og kjennskap til hva som forventes av dugnadsinnsats. Dette er ofte uuttalt kunnskap.

For å rekruttere nye grupper, må terskelen for å delta senkes. Dette innebærer god informasjon i tillegg til å gå utenom selvrekrutterende nettverk når tillitsverv skal fylles. At etniske minoriteter i svært liten grad har tillitsverv i tradisjonelle foreninger, er i seg selv en barriere for deltagelse.  

For det andre. Innvandrernettverk og trossamfunn som opptrer innadvendt og i liten grad gjør seg  tilgjengelig for øvrig samfunnsliv, må bli bevisst sin potensielle rolle som brobygger i lokalsamfunn. Slike møteplasser er ofte organisert på en mer eller mindre uformell måte. Dermed svekkes koblingen til sivilsamfunnets organisasjonsfellesskap og lokale myndigheter, og svake nettverksressurser hindrer dem i å være springbrett for sine medlemmer ut mot majoriteten.

Gjennom å formalisere strukturen i nettverkene, kan innvandrerforeningene løfte seg ut av en usynlig posisjon og få større relevans som bidragsyter i nærmiljøet.

Lokale myndigheter kan gjøre mye

For det tredje. Lokale myndigheter kan fylle en viktig rolle som tilrettelegger for å styrke brobygging på tvers av grupper, organisasjoner og nettverk.

Der det finnes kontakt mellom foreninger, har vi sett at det er tatt et mer helhetlig kommunalt grep rettet mot flerkulturelle bydeler, som involverer samarbeid på tvers av offentlig og frivillig sektor, inkludert aktører som skoler, velforeninger, innvandrerforeninger, idrettsforeninger, politi, trossamfunn, bibliotek. Et slikt samarbeid sikrer stabilitet og kontinuitet dersom kommunen fyller en koordinerende rolle.

Der en slik helhetlig tenkning mangler, er tiltakene mer tilfeldige, spredt på flere sektorer og lite forankret i det aktuelle lokalsamfunnets egne nettverk. 

Enkelte kommuner begrunner sin passive integrasjons- og frivillighetspolitikk med respekt for sivilsamfunnets autonomi, og politikken omfatter primært et tilbud til frivillige organisasjoner om å søke prosjektstøtte til et integrasjonsskapende tiltak. Dermed overlates deler av integrasjonsarbeidet til det lokale foreningslivet, som fra før sliter med svak økonomi, få frivillige hender og manglende kompetanse til å drive denne type prosjektarbeid over tid. Dette gir kortsiktige og fragmenterte tiltak uten bærekraft.