Forskning viser at ungdom i Norge er på verdenstoppen i fyllekuler (binge drinking). Forskning viser at etnisk norske ungdommer har fyllekuler i langt større grad enn innvandrere fra andre land og kulturer.

Forskning viser at blant norske ungdommer, er det på vestkanten i Oslo drikkes mest. Forskning viser at norske ungdommer har langt mer positive forventninger til bruk av alkohol, enn ungdom i andre land.

Forskning viser at foreldres atferd og holdninger er avgjørende for å forme unges drikkemønster. Forskning viser at fyllekuler, hvor altså norske ungdommer er verdensmestere, hemmer hjernens utvikling hos unge og kan føre til varige kognitive svekkelser, i tillegg til at det medfører en rekke former for risikoatferd.

Alle setningene over er riktige og forankret i forskning. Redaktør i forskning.no Nina Kristiansen kritiserer meg, både i egen avis og i Aftenposten, for ikke å bruke forskning når jeg skriver om ungdom og rus. Hun synes altså det er dumt at jeg skriver som privatperson og bruker egne erfaringer. Hadde jeg i stedet skrevet en annen kronikk, en sak basert på forskning, ville jeg sett at det ikke er grunn til bekymring, skriver hun.

Men da ville den ikke blitt lest en halv million ganger de to første dagene den lå ute heller. Jeg skrev ikke som forsker, men ville nå ut med en mening og et perspektiv på en sak som angår meg.

Tok fram en bestemt side

Kanskje jeg har tråkket noen norske forskere på tærne fordi jeg ikke har henvist til forskningen deres. Kristiansen minner om det vi vet: tall fra Ungdata viser at det har vært en nedgang i norske ungdommers bruk av alkohol og andre rusmidler. Tallene viser andre positive ting også. Som at ungdom trives og driver med sport. Alt dette er jo kjempefint. Jeg har trukket fram en bestemt side ved norsk ungdomskultur, og jeg har kritisert på en spissformulert måte hvordan mange foreldre forholder seg til den.

Hvis redaktøren for forskning.no hadde hatt interesse av å presentere temaet skikkelig, i stedet for å bruke redaktørplassen sin til personkritikk, måtte hun i det minste nevnt at Norge er i verdenstoppen i fyllekuler.

Forskerne bak forskningsprosjektet Binge Norway (Fyllekule-Norge) ved Universitetet i Oslo publiserte i fjor artikler som bekrefter at Norge er et land med sterk fyllekulekultur blant ungdom og unge voksne. Man bekreftet også at dette er mønstre som arves fra foreldre.

Norske ungdommer vil bli fulle

Det finnes annet materiale også. ESPAD-undersøkelsen om rus blant studenter i 36 europeiske land fra 2011, viser at norske studenter ikke drikker like mye alkohol totalt over tid som studenter i for eksempel Tyskland eller Tsjekkia. Men norske studenter drikker mye mer alkohol enn nesten alle andre når de drikker.

Her er Norge på tredje plass blant de 36 landene, rett etter Danmark og Finland. Norge er også helt i toppen når det gjelder positive forventninger til bruk av alkohol. Dette stemmer godt med det mønsteret av fyllekuler i helgene og totalt avhold i ukedagene som er tydelig for de fleste som observerer ungdomskultur på nært hold.

Norske ungdommer og studenter vil bli fulle når de drikker, og det klarer de. Fylla er en viktig del av ungdomskultur for mange. Er det noen vits i å snakke om det? Eller skal vi bare juble fordi det totale alkoholoforburket har gått noe ned over noen år?

Fyllekuler kan påvirke hjernen

Det er nå syv år siden USAs Surgeon General (øverste talsperson for landets helsevesen) publiserte en Call to Action to Prevent and Reduce Underage Drinking, hvor man blant annet påpekte at ny forskning viser hvordan fyllekuler hos ungdommer kan føre til biologiske endringer som påvirker ungdommens utvikling på lang sikt, og kan ha negative virkninger på hjernens utvikling. 

Nyere forskning bekrefter antagelser om at fyllekuler er forbundet med mangelfull utvikling av hjernestrukturer hos unge. Man kan for eksempel se på forskningen utført av psykiatriprofessor Marisa Silveri ved Harvard, og hennes kolleger.

En av hennes seneste artikler,  Binge Alcohol Consumption in Emerging Adults, viser at hjernebarken til unge mennesker fra 18 til 24 år som deltar i fyllekuler er tynnere enn hos unge voksen som drikker forsiktig. Binge-drinking definerer man her som mer enn fem drinker på to timer for en mann og mer enn fire for en kvinne. Ikke mye sett med norske øyne, altså.

Større bredde i faktaene om ungdomsfyll

Det Kristiansen og norske forskere selvfølgelig burde gjort i denne debatten er å forsøke å presentere en bredere oversikt over kunnskapen på området i stedet for å fortsette kjælingen med sin egen spørreundersøkelsesbaby. Da ville de kunne satt sammen fakta som dette:

- Norge ligger på verdenstoppen i fyllekuler (binge drinking) blant ungdom.
- På Vestkanten i Oslo er dette mønsteret klarest.
- Etnisk norske ungdommer har oftere fyllekuler enn alle innvandrere til Norge, også vestlige innvandrere.
- Fyllekuler hos ungdommer har klare langtidseffekter på utvikling av hjernen, og vil for noen av ungdommene antageligvis føre til dårligere kognitive evner.
- Fyllekuler fører til en rekke former for risikoatferd.
- Foreldres holdninger og atferd er avgjørende for utvikling av ungdommers drikkemønster.

Men i stedet for å fokusere på det viktige i saken, fortsetter altså forskere å snakke om at mange ting er bedre enn før her til lands. Det er litt godmann, økseskaft. Hvorfor jobbes det så hardt med å fortrenge de egentlige temaene?

Forskningen kan ikke fortelle alt

Forskning kan fortelle oss masse interessant. Men så er det også masse interessant som forskning ikke kan si noe om. Forskning fanger ikke opp den uventede økningen i hjemmealenefester i år som en politimester meldte om på VGTV for et par uker siden.

Forskning sier ikke noe om hvor mange foreldre som truer med advokat når politiet ringer dem fra hjemmealenefesten som er ute av kontroll.

Forskning forteller ikke noe om at vi foreldre nå anser det som en grunnleggende menneskerettighet å kjøre limousin til skoleball på vestkantskolene.

Det største problemet med Kristiansens kritikk er den manglende forståelsen for at folk, også forskere, skriver saker basert på egne erfaringer, og ikke på forskning. Jeg er redd den holdningen kan bekrefte visse fordommer om oss forskere som lett autistiske kvinner og menn, som ikke synes noe teller hvis det ikke kan telles.