I to tiår har debatten om genteknologi vært preget av mye og avventende skepsis. I mellomtiden har teknologien og vår kunnskap om den blitt vesentlig forbedret.

Er kanskje tiden og vi modne for å diskutere hva teknologien faktisk kan brukes til, og hva vi vil med den?

En slik debatten ville være en naturlig videreføring av genteknologilovens krav om bærekraft og samfunnsnytte.

Bioindustrien byr nemlig på mange muligheter. 

Muligheter fremfor begrensninger

Vi står overfor store globale utfordringer, blant annet med hensyn til miljø, dyrevelferd, arbeidsplasser, fattigdomsbekjempelse og helse. FNs klimapanel varsler om dramatisk svekket matsikkerhet på grunn av klimaendringer.

Svarene krever både teknologioptimisme og visjonærer. Dessuten trengs snarlig handling. Genteknologiens muligheter til å bidra fortjener å bli tatt på alvor og vurdert.

Samtidig som vi skal være solidariske med resten av verden kan vi tillate oss å ha tanker om nasjonale utfordringer. Skogindustrien ligger nærmest med brukket rygg. Havbruksnæringen er nokså ensidig en laksenæring som utfordres av fôrmangel og dyrehelseproblemer. Energisektoren trenger fornybare alternativer til vannkraft, olje og gass.

Hvor kan vi starte?

Planter og mikroorganismer bør i økende grad brukes som fôr, men må tilpasses fisk og husdyr av hensyn til dyrenes helse og velferd. Dette kan gi store positive miljøeffekter.

CO2 og vann er de viktigste råvarene for fotosyntese hos planter og mikroorganismer. Vi trenger å forske fram hvordan dette kan skje mer effektivt, også under norske klimaforhold, og kanskje særlig i sjøen.

Plante- og dyresykdommer fra sopp, bakterier, virus, tørke, og giftig vann og jord er blant de største naturlige truslene mot trygg og sikker mat, særlig i fattige land. Genteknologien kan bidra til å gjøre noe med disse problemene. Men vi må tenke så helhetlig at vi ikke bare skaper nye problemer.

Vi må for eksempel ikke gjøre fattige bønder avhengige av å kjøpe dyrt såkorn og kunstgjødsel.

Til fordel for hvem?

Mat og fôr framstilt fra GMO har allerede vært på markedet i nesten 20 år. Så langt har de færreste av disse produktene vært særlig nyttige for forbrukerne eller miljøet. Men for mange bønder rundt i verden har de gjort livet enklere og inntektene mer stabile.

Produsentene av GMO er nå nesten uten unntak store privateide selskaper. Hovedmålet for alle slike selskaper er å tjene penger til sine eiere. Det styrer naturligvis hva slags produkter de utvikler. Selskapene er også opptatt av å beskytte den kunnskap og teknologi de utvikler og lever av. Dette bør ikke være kontroversielt.

For at produktene de utvikler skal være trygge trenger vi imidlertid å få fram dokumentasjon produsert av frie og uavhengige forskningsmiljøer. Dette kommer jeg tilbake til.

Man kan avvise GMO av ideologiske grunner. Rimeligvis bør man da også ha et bevisst forhold til konsekvenser. Kunnskapen og dens muligheter kan fort bli overlatt til store private aktører i andre land.

Teknologien er så kraftfull at det er utenkelig at et norsk eller europeisk nei følges opp globalt. Se bare til de raskt voksende utviklingsøkonomiene i Kina, India, Brasil og Argentina.

Norge og EU kan nok stå på sidelinjen og protestere så lenge vi har dominerende økonomisk makt. Men hvor lenge varer det?

En solidarisk tradisjon

Se et øyeblikk for deg en verden der utvikling av GMOer i mye større grad skjer ved uavhengige forskningsinstitusjoner, som offentlige universiteter. Der er hensikten å utvikle produkter som bidrar til å løse viktige globale utfordringer.

Kunnskapen og teknologien deles; målet er i mindre grad at noen skal få patenter og tjene penger. Slik olje- og oppdrettsnæring ble utviklet i Norge er det også rom for offentlig-privat og internasjonalt samarbeid om å bygge opp ny bærekraftig virksomhet.

Når produktene er utviklet i en slik verden, hvem skal da finansiere den nødvendige dokumentasjonen og sikre at vi bare tillater trygge produkter? Deling og åpenhet vil kunne bidra til lavere utviklingskostnader. International Genetically Engineered Machine (iGEM) Foundation praktiserer allerede dette. Åpne data vil også kunne bidra til at risikovurdering i større grad kan skje gjennom frivillighet, slik som crowdsourcing.

Nettleksikonet Wikipedia, dataspillet Phylo og leting etter vrakdeler fra MH370 på satelittfotografier er tre eksempler på at frivillig intellektuell innsats kan gi store og verdifulle bidrag.

Skal alltid være trygt

Tilbake i dagens verden er et viktig prinsipp slått fast i all europeisk matlovgivning: Industrien er selv ansvarlig for å kontrollere at regelverk overholdes, at det ikke svindles med merking og at maten er trygg. Risikovurderingen før eventuell godkjenning er det offentliges ansvar, men matbransjen må bære kostnaden forbundet med å framskaffe dokumentasjonen.

Tilsvarende prinsipper gjelder for eksempel for godkjenning av nye medisiner. Det er verken rimelig eller realistisk å overføre denne kostnaden til det offentlige.

I stedet kan man tenke seg å få forskningen utført av forskere og laboratorier med nødvendig kompetanse gjennom offentlig kontrollerte anbud, finansiert av industrien. Da kan industriens behov for å beskytte forretningshemmeligheter ivaretas, til en lavest mulig kostnad. Samtidig kan man oppnå at nødvendig dokumentasjon kommer fra frie og uavhengige kilder.

Dette prinsippet praktiseres allerede langt på vei for analysemetoder for GMO som søkes godkjent i EU.

Gode forutsetninger for gode løsninger

På en rekke områder har Norge og Europa vist at godt samspill mellom en solidarisk stat og kompetent næringsliv gir suksess.

Genteknologilovens krav om bærekraft og samfunnsnytte er et glimrende utgangspunkt for fornuftig produkt- og teknologiutvikling.

Det vi trenger nå er en fordomsfri og kreativ diskusjon, mer penger og forskningsinnsats for å kunne ta ut potensialet i genteknologien på en forsvarlig måte.

Med optimisme kommer vi mye lenger!