Store summer er bevilget til såkalt «22. juli-forskning» de siste årene. Men nesten alle disse midlene har så langt gått til forskning på konsekvenser av og beredskap mot terrorangrep. Kun småpenger – i relativ forstand – er brukt på å studere aktørene som faktisk utfører volden.

Bare to av de 46 prosjektene på nettsiden til Koordineringsgruppen for 22.-juliforskning omhandler Anders Behring Breivik eller andre høyreekstremister.

Det er et problem, fordi kunnskap om trusselaktører er en forutsetning for å kunne prioritere mellom mottiltak. Uten kjennskap til terroristers atferds- og tankemønster vet vi for eksempel ikke hvilke typer terrormål som er mer utsatte enn andre, eller hvilke radikale grupper som har størst voldspotensial. 

Høsten 2011 ble det påpekt fra mange hold at det var forsket for lite i Norge på nye høyreekstreme bevegelser. Mye av det som da fantes av kunnskap om såkalt anti-jihadisme satt i hodet til én enkelt frilansjournalist fra Vestlandet, Øyvind Strømmen. Den akademiske forskningen på høyreekstremisme – som holdt høyt nivå på 1990-tallet med internasjonalt kjente navn som Tore Bjørgo og Katrine Fangen – var gradvis avviklet i takt med den organiserte nynazismens fall i Norge i tiåret som fulgte.

Det klare signalet fra politikere og kommentatorer vinteren 2011-2012 var at dette må det gjøres noe med.

Alle vil ha det, men ingen vil betale

Ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) fulgte vi umiddelbart oppfordringen. Vi anså da som nå at høyreekstremisme ikke angår Forsvaret i like stor grad som militant islamisme, men vi ønsket å bidra med vår generelle terrorismekompetanse til raskt å frambringe kunnskapen som det bredere samfunnet etterspurte.

I august 2011 satte vi derfor en doktorstipendiat til å studere voldelig høyreekstremisme med penger forskuttert fra instituttets grunnfinansiering. Våren 2013 ansatte vi en Russlandsspesialist i et 12 måneders engasjement for å kartlegge militant høyreekstremisme i Øst-Europa, for det er der vi finner de største høyreekstreme bevegelsene og de fleste erklærte Breivik-sympatisørene.

Hele veien trodde vi at det skulle la seg gjøre å finne eksterne midler til slik forskning i et Norge etter 22. juli. Der tok vi grundig feil. Etter å ha sendt flere søknader og banket på mange dører, konstaterer vi at det finnes svært få finansieringskilder til denne typen forskning i Norge.

Vi er ikke de eneste med denne erfaringen. En gruppe anerkjente forskere ved Universitetet i Oslo ledet av professor Øystein Sørensen har i lang tid forsøkt å skaffe finansiering til et prosjekt om blant annet høyreekstreme ideologier, uten hell.

Resultatet er at det oss bekjent kun er to personer i Norge i dag som forsker på høyreekstreme terrorgrupper, nemlig de to FFI-stipendiatene Jacob Aasland Ravndal og Johannes Due Enstad.

Enkelte andre forskere og masterstudenter har analysert visse aspekter ved høyreekstremismen, men få, om noen, spesialiserer seg på organisasjonene og nettverkene. Om få år kan antallet slike spesialister være én eller ingen, for FFI kan ikke alene finansiere hele denne satsingen på sikt.

Vår grunnfinansiering er begrenset, og temaet er ikke sentralt for Forsvarets virksomhet. For å videreføre denne kompetansen må vi finne medsponsorer, noe som har vist seg å være lettere sagt enn gjort.

Mellom to stoler

Hovedproblemet er antakelig ikke manglende kollektiv betalingsvilje, men en svikt i systemet som skal kanalisere pengene. I Norge finnes to primære finansieringskilder for forskning på sikkerhetspolitikk: Departementene og Norsk forskningsråd.

Blant departementene er det først og fremst Forsvarsdepartementet (FD) og Utenriksdepartementet (UD) som rår over midler til forskning og utvikling (FoU). Begge gir betydelige beløp til forskning på internasjonale sikkerhetsspørsmål, og FD har lenge støttet FFIs arbeid med islamistisk terrorisme. 

Av forståelige grunner har imidlertid verken UD eller FD kunnet prioritere forskning på høyreekstremisme. Begge beskjeftiger seg hovedsakelig med trusler fra og i utlandet, og så langt har norske interesser i liten grad blitt rammet av høyreekstrem vold i eller fra utlandet.

Det ville være mer naturlig at Justisdepartementet finansierte høyreekstremismeforskningen. Der er imidlertid FoU-midlene svært små sammenliknet med UD og FD. Temaet høyreekstremisme faller dermed mellom stoler i departementssystemet.

Forskningsrådets uransakelige veier

Interesserte forskere henvises derfor til Norges forskningsråd (NFR), hvor vi møter to utfordringer:

Den første er å finne et passende forskningsprogram. Men mellom juli 2011 og desember 2013 ble det oss bekjent ikke utlyst NFR-midler for verken terrorismeforskning generelt eller studier av høyreekstremisme spesielt. Før jul i fjor, to og et halvt år etter 22. juli, utlyste Forskningsrådet det såkalte SAMRISK II-programmet. Det åpner for forskning på aktører, men langt de fleste av programmets tematiske føringer angår beredskap. I den 22 sider lange programplanen forekommer ordet «beredskap» 24 ganger, mens «islamisme» nevnes én gang og prefikset «høyre-» ikke er å finne overhodet.

Forskningsrådet har riktignok andre programmer – eksempelvis innen områdestudier – hvor aktørorientert terrorforskning med litt velvilje kan passe inn. Der møter vi imidlertid på det andre problemet i NFR-systemet, nemlig den store konkurransen fra andre deler av humaniora og samfunnsvitenskapene.

Denne konkurransen er så knivskarp at utfallet kan avgjøres av små forskjeller i søknadenes håndtverksmessige utforming eller av fagfellenes metodemessige kjepphester. Ettersom terrorismestudier er et marginalt forskningsfelt, er risikoen stor for å bli vurdert av en professor fra et annet felt som ikke kjenner terrorismeforskningens spesielle utfordringer. Hvis fagfellevurderingen er negativ, vil søknaden ikke vinne fram uansett hvor aktuell eller etterspurt kunnskapen måtte være. Prinsippet er riktig og aktverdig – at de beste søknadene skal få pengene – men prosessen gir lite rom for politiske prioriteringer.

Heldigvis finnes det to enkle løsninger:

Det ene er å gi Justisdepartementet et større FoU-budsjett, slik at det selv kan finansiere mindre forskningsprosjekter med spesiell relevans for justissektoren, slik FD og UD gjør i dag.

Det andre er å be Forskningsrådet øremerke midler – det trenger ikke være mye – til studiet av trusselaktører. Vi trenger kunnskap om angriperne, ikke bare om hvordan vi håndterer katastrofen når den inntreffer. Hva høyreekstremismen angår vil denne kunnskapen snart forsvinne hvis vi ikke enes om hvem som skal ta regningen.