Open Access betyr fri tilgang til vitenskapelige arbeider i full tekst, helt fritt for alle å lese på nett. 

Tidsskrifter og publikasjoner tilbyr nå forskerne å kjøpe fri artikler og studier, for å kunne gjøre dem tilgjengelig i Open Access. Flere institusjoner i den norske høgskole- og universitetssektoren har derfor opprettet fond for frikjøp av artikler til åpen tilgang, artikler som i utgangspunktet ville vært tilgjengelig bare mot betaling.

Men frikjøpsmodellen er ikke bare finansielt ufornuftig og lite bærekraftig, den er også urettferdig.

Ofte hører man argumenter om at denne modellen er i demokratiets og solidaritetens ånd. Men selv om den på den ene siden åpner kunnskap for alle, så vil den på den andre siden føre til en kløft mellom tilgang til viten som kommer fra ressurssterke og tilgang til viten som kommer fra ressurssvake institusjoner.

Frikjøpsmodellen vil forbli usolidarisk dersom den ikke bidrar til tilgjengelighet også for de ressurssvake forfatterinstitusjonene.

Open Access får vind i seilene

Stoltenberg-regjeringen sier i meldingen “Lange linjer – kunnskap gir muligheter» (18, 2012-13) at regjeringen vil «kreve at alle vitenskapelige artikler som er helt eller delvis offentlig finansiert, enten skal publiseres åpent eller egenarkiveres etter avtale med utgiver» og «oppfordre institusjonene, hver for seg eller i samarbeid, til å etablere fond for betaling av åpen tilgangs-publiseringsavgifter».

Dette har gitt Open Access-bevegelsen vind i seilene, også politisk.

Responsen på frikjøp av vitenskapelige artikler er generelt positiv, noe som blant annet ble synlig på en konferanse i Bergen tidligere i år, der nyheten ble presentert om at  Universitetet i Bergen nå endelig hadde opprettet en budsjettpost til nettopp slike frikjøp. Nyheten ble møtt av mange med begeistring og applaus.

Dette er imidlertid en dyrekjøpt seier, og jeg vil foreslå at vi heller skal investere tanker og penger i alternative modeller. Ett eksempel på slike alternative modeller er åpen tilgang etter en sperrefrist

Sperrefristmodellen: en neglisjert mulighet

Nordic Wittgenstein Society har – innenfor rammen av EU-prosjektet «Agora - Scholarly Open Access Research in European Philosophy“ - startet i 2011 det internasjonale tidsskriftet Nordic Wittgenstein Review. Dette tidsskriftet publiserer OA etter sperrefrist-modellen. Det utgis både som OA og som betalt tidsskrift.

Forlagshuset De Gruyter tar seg betalt for papirutgaven og institusjonelt abonnement av den elektroniske utgaven, mens Nordic Wittgenstein Society publiserer alle artikler - etter en embargo på tre måneder etter papirutgaven har kommet ut - OA på web.

Forfatterne oppfatter tidsskriftet som et OA-tidsskrift med stor spredning, og dette er for dem et viktig insentiv til å publisere i tidsskriftet. Etter to publiserte numre og det tredje på vei, har tidsskriftet flere hundre registrerte brukere og flere tusen nedlastinger  i tillegg til betalte nedlastinger fra De Gruyter-websiden.

Open Access: mer enn bare ”gullt” eller ”grønt”

Det er vanlig å skille mellom »gull“ og „grønn“ publisering i OA-verden: når du publiserer „gull“ gir tidsskriftet åpen tilgang til artikkelen, enten gjennom det faktum at hele tidsskriftet er OA, eller gjennom frikjøp av din artikkel ved at enten du som forfatter eller institusjonen betaler en publiseringsavgift.

Når du publiserer “grønt“, så legger du selv en kopi, eller kanskje bare en tidligere versjon av den publiserte artikkelen i din institusjons åpent tilgjengelige arkiv. Utgivere av tidsskrift som ikke praktiserer umiddelbar OA, får gjennom frikjøpsvarianten av “gullveien“ ekstrainntekter. Tidsskrift som gir umiddelbar OA kan registreres i DOAJ og får ofte institusjonelle finanseringsfordeler.

Dessverre faller et tidsskrift som Nordic Wittgenstein Review mellom alle stoler: den oppfyller ikke den strikte definisjonen av OA siden den blir OA bare tre måneder etter publikasjonen på papir og hos De Gruyter sin egen plattform.

Men den er faktisk også OA siden den etter disse tre månedene blir fullt åpent tilgjengelig på Nordic Wittgenstein Review. Denne modellen har en stor fordel: vi betaler ikke forlaget dyrt for at vi skal kunne tilby hele verden hva vi allerede har betalt for med dyr infrastruktur samt forfatter-, fagfellevurdering- og redaktørtid. Til og med en seks måneders embargo synes bedre enn frikjøpsmodellen.

Kanskje skal man kombinere frikjøpsmodellen med et krav til forlaget om at den for hvert frikjøp som foretas av en norsk institusjon også frigjør en artikkel som kommer fra en ressurssvak institusjon?

Frikjøpsmodellen: en dårlig investering

Men til syvende og sist: frikjøpsmodellen vil ikke gagne OA. Dette har også kommet frem i nylig kritikk av den så-kalte Finch-rapporten som norsk frikjøpssatsing delvis baserer seg på.

Frikjøpsmodellen vil ikke oppmuntre forlag til å være med på samtalen som trengs for å komme frem til modeller som er gangbare for alle involverte: forlag, forfattere, lesere, institusjoner. Den vil bare utsette denne samtalen. Jeg etterlyser en begrepsmessig opprydding i norsk diskusjon av OA-publisering og -politikk; det bør skaffes betydelig mer plass og penger til andre modeller enn bare den “grønne“ og den “gyllne“ veien i frikjøpsversjonen. “Forsinket“ åpen publisering ser ut til å kunne være økonomisk bærekraftig for forlaget og akseptabel både for lesere og forfattere og deres institusjoner.

Det kan være vanskelig å komme til enighet med forlag om sperrefristen og her må man stå på - men det er mulig å oppnå akseptable resultater, som Nordic Wittgenstein Review viser. Å betale dyrt to ganger for samme produktet er i hvert fall ikke akseptabelt og bærekraftig. Vi får håpe at frikjøpsordningen som nå er innført ved flere norske institusjoner vil vise hvor mye – eller forhåpentligvis: hvor lite – vi vil betale for noe som vi allerede har betalt for før.

Open Access med kvalitetssikring

Jeg vil avslutte med å legge til et annet poeng: man må også frakoble diskusjonen om kvalitetssikring av publikasjoner fra diskusjonen om OA. De to tingene har ingenting med hverandre å gjøre.

Det finnes mange høykvalitets OA-tidsskrifter som tiltrekker seg toppforfattere og toppartikler. Nordic Wittgenstein Review kan igjen trekkes inn som et eksempel. Hvordan klarer den å kombinere de to? Ved blant annet å ha et renommert internasjonalt Editorial Board og ved å bruke en tøff tradisjonell “double blind peer review“-modell som sist men ikke minst settes pris på av forfatterne selv. Også her viser det seg altså: tradisjon og innovasjon kan gå godt sammen.

På samme vis: OA og forlagsfortjeneste kan gå godt sammen uten at det trenger koste mer enn det koster.