Da norske kvinner fikk fulle statsborgerlige rettigheter på linje med menn i 1913, var det mange som fryktet at kvinnenes – mødrenes - inntog i politikken ville føre til en oppløsning av familiene.

Frykten skulle vise seg unødvendig – kvinnene benyttet ikke muligheten til å la seg nominere i noen særlig grad. Etter kommunevalget i 1963 var kvinneandelen i landets kommunestyrer beskjedne 6 prosent, og i nesten 200 av landets kommuner var ikke en eneste kvinne representert. I valg etter valg holdt kvinneandelen seg stabilt lav – det var og ble mennene som regjerte i så vel lokaldemokratiet som på Stortinget.

Så skjer det plutselig en endring. Etter kommunevalgene i 1967, 1971 og 1979 blir stadig flere av kommunestyrerepresentantene kvinner. Etter valget i 1979 er kvinneandelen nærmere 23 prosent. Antall kommunestyrer uten en eneste kvinnelig representant er redusert til fire.

Hva hadde skjedd?

Kvinnesaksforkjemperen og statsministeren

Det er en grå og hustrig høstdag i 1966. Avisredaktør og tobarnsmor Birgit Borgersen Wiig (1928-1998) fra Langhus er i Oslo. Hun er formann i Oslo Kvinnesaksforening, og brennende opptatt av den lave kvinneandelen i norske kommunestyrer. Etter kommunevalget i 1963 ble fasiten en kvinneandel på seks prosent, samt nesten 200 kommuner uten en eneste kvinnelig kommunestyrerepresentant. Rett ut begredelig.

I det Borgersen Wiig nærmer seg Citypassasjen får hun tilfeldigvis øye på Einar Gerhardsen. Landsfaderen. Hun setter opp farten, kremter for å påkalle hans oppmerksomhet før hun spør ”Hva med et tverrpolitisk samarbeid for å få flere kvinner med i politikken, herr Gerhardsen?”

Initiativet skulle vise seg å være startskuddet som for alvor brakte kvinnene inn på den politiske arena. Gerhardsen tok utfordringen, og i forkant av kommunevalget i 1967 ble det gjennomført en tverrpolitisk aksjon for å rekruttere flere kvinner inn i politikken. Borgersen Wiig stilte på pressekonferansen for å informere om kampanjen sammen med blant annet den nyslåtte statsministeren Per Borten og Einar Gerhardsen. Nå skulle det ”tas i et tak ” for kvinnene.

Kvinneandelen økte

Resultatet var intet annet enn overbevisende - kvinneandelen gikk fra seks prosent til nærmere ti prosent. Videre ble antall kommuner uten en eneste kvinnelig representant redusert fra 177 til 78.

Ved kommunevalget i 1959 hadde det vært en tilbakegang i antall kvinnelige kommunestyrerepresentanter på 0,4 prosentpoeng, og i 1963 et lite oppsving 0,3 prosentpoeng. I lys av dette var fremgangen på fire prosentpoeng ved valget i 1967 stor, og skilte seg svært positivt ut. Mønsteret fra tidligere valg var brutt.

I 1971 var det igjen kommunevalg, men denne gangen ble det ingen tverrpolitisk aksjon. Borgersen Wiig var på denne tiden formann i Norske Kvinners Nasjonalråd (NKN), og ivret for at NKN skulle gjennomføre en tilsvarende aksjon som i 1967. Og slik ble det.

Igjen oppnådde man en formidabel økning i kvinneandelen; fra ni og en halv prosent til omkring 15 prosent. Antall kommunestyrer uten kvinnelige representanter ble ytterligere redusert; fra 78 til 22.

Ingen fremgang i Norge på midten av 70-tallet

I 1975 var det internasjonale kvinneåret. Denne gangen ble det ikke gjennomført noen informasjonkampanje i forkant av kommunevalget, og resultatet var nedslående.

Til tross for at flere kvinner enn noen gang tidligere sto på nominasjonslistene opplevde man en økning av kvinneandelen på kun 0,6 prosentpoeng. Det vil si at andelen kvinner i landets kommunestyrer gikk fra 14 og en halv til kun 15 og en halv prosent. Resultatet vitnet om praktisk talt stillstand og sto på den måten i sterk kontrast til kommunevalgene i 1967 og 1971.

I 1979 var det igjen tid for kommunevalg, og det var klart for både Birgit Borgersen Wiig og andre at det var behov for en aksjon tilsvarende de to i 1967 og 1971. Sammen med Torild Skard tok Borgersen Wiig initiativ til nok en kampanje for å rekruttere kvinner inn i politikken. Kvinneorganisasjonene i Norge drev den.

Opplysningskampanjer og kvinnepolitisk seier

Resultatet skulle bli bedre enn noensinne; kvinneandelen steg fra 15 til 23 prosent, og antall kommuner uten kvinnelige kommunestyrerepresentanter ble ytterligere redusert fra 22 til 4. Hele 16 kommuner oppnådde en kvinneandel på 40 prosent.

Valgresultatene for årene 1967, 1971, 1975 og 1979 viste at det var helt nødvendig å gjennomføre opplysningskampanjer for å mobilisere kvinnene. Det var med kampanjene at kvinnene for alvor tok steget fra å være stemmegivere til å bli stemmesankere. Birgit Borgersen Wiigs rolle i samtlige av opplysningskampanjene er ikke til å underslå.

Grepet hun tok i Citypassasjen en høstdag i 1966 skulle vise seg å sette spor – varige spor.

Sett i lys av dette blir Birgits Borgersen Wiigs bidrag for å få kvinner inn i politikken formidabel. Hennes arbeid bidro til å bevisstgjøre kvinnene deres politiske rettigheter og plikter. Og sist, men ikke minst; at kvinner hadde en jobb å gjøre innen politikken og samfunnsutviklingen på lik linje med menn.