EUs rammeavgjørelse om bekjempelse av rasisme og fremmedhat har siden 2008 gjort hate speech-lovgivning til en rettslig forpliktelse i EU.

Men hvor entydig er det hva som kommer innunder denne lovgivningen, og er det gitt hvilken retning den ønsker å påvirke samfunnet?

Straffeforfølgelse av Lars von Trier skjer på grunnlag av hans kommentarer under Cannes-festivalen hvor han uttrykte forståelse eller sympati med Hitler, og sa at han selv var nazist. Von Trier har i ettertid forklart at dette var ironisk ment, også kommentaren om at han kun ville være en annenrangs jøde og at han liker jøder, men ikke alt for mye på grunn av Israel.

Uttalelsene hans har skapt harme i mange land, og har resultert i mange politianmeldelser av von Trier. Man kan være enig i at von Triers uttalelser var malplasserte og lite morsomme. Men skal de være forbudt av den grunn?

 Griper inn i ytringsfriheten

Fransk presselovs hate speech-regulering er blant de strengeste i Europa og griper drastisk inn i ytringsfriheten. Mange kjente personligheter i Frankrike har blitt straffeforfulgt for nedsettende uttalelser om jøder, svarte, muslimer og andre grupper. Blant dem Michelle Houellebecq, professor Bernard Lewis, og skuespilleren Brigitte Bardot.

I 2007 ble Bruno Gollnisch dømt til tre måneders betinget fengsel og en bot på €5,000 for å ha benektet holocaust. Ytre-høyre politiker Jean-Marie Le Pen har måttet møte i retten flere ganger for å ha vanæret muslimer eller nedtonet nazistenes ugjerninger.

Også i andre europeiske land har hate speech-lovgivning ført til straffeforfølgelse og en opphetet debatt. Oriana Fallaci har møtt i retten i Italia for krenkende uttalelser mot muslimer i boken “Fornuftens styrke”. I Nederland har saken mot Geert Wilders fått mye oppmerksomhet. Det utøves stadig sensur overfor kunstnere, filmer, reklame og så videre.

 Straff forhindrer åpen debatt

Straffeforfølgelsene er en viktig hindring for en åpen og fri debatt i de respektive land. Uansett om de er få eller mange, om vedkommende blir frifunnet eller ikke, setter de en standard og gjør at mange tenker seg om flere ganger før de kaster seg inn i offentlig debatt om de ”sensitive” tema.

Rettssaker kan stemple individer for all framtid, de kan koste mye materielt og mentalt, samtidig som det bringer fokus bort fra reelle problemer i samfunnet til spørsmålet om hvilke uttalelser som bør straffes

Vi ser stor uenighet omkring hva som “oppfordrer til hat”. Om vi tar Muhammed-karikaturene, var mange muslimer rede til å drepe for dem mens andre muslimer var likegyldige. Hvorfor er det den krenkede gruppe fundamentalister som har rett?

Anklagene mot von Trier gjelder det å ”unnskylde krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten”, og ”oppfordringer til hat”. Hvor kommer denne frykten fra at meninger umiddelbart skal føre til handling - er den basert på empiri eller et behov for kontroll? På hvilken måte har von Trier oppfordret til hat?

Ord og konspirasjoner virker farlig

Om vi skal være like sensitive overfor alle lignende uttalelser, vil også minoriteters hatefulle ytringer mot hvite være like farlige, og burde de være straffbare?

Etter 22/7 i Norge har røster tatt til orde for å innskrenke ytringsfriheten også i Norge. Det er den samme argumentasjon som gjelder: ”ord dreper” og ”konspirasjonteorier er farlige” i seg selv.

NRK Brennpunkt viste også nylig ”Ord som dreper”, et tendensiøst program som la føringer på at ”mer åpenhet” ville føre til mer hat og mer rasisme.

Kaj Skagen skriver innsiktsfullt i Dag og Tid 7. oktober omkring terroren at det kreves tre omstendigheter for at slikt skal skje. Det må finnes mennesker med nok fanatisme og hat, det må finnes tankesystem som kan organisere hatet logisk og politisere det, og endelig må det være knagger i virkeligheten som logikken og hatet kan henges på.

Omfanget av rasisme er overdrevet

Sistnevnte er den demografiske endring. Den faktiske endring og mulige konsekvenser for velferdsstaten og samfunnsstrukturer må bringes fram i lyset for saklig og faktabasert debatt. Det betyr ikke at det er fritt fram for hets av grupper eller individer.

Rasismen stigmatiserer sine ofre. Men det gjør også diskrimineringen som sier at et flerkulturelt samfunn ikke tåler frie ytringer. Enhver dannelse tilsier at man bør unngå hatefulle ytringer, men omfanget av hat og rasisme i Norge er i mange tilfeller sterkt overdrevet.

Ord dreper ikke. Konspirasjonsteorier er ikke uten videre farlige. Faktum er at ytringsfriheten er truet i Europa, og vi er i ferd med å undergrave hardt tilkjempede liberale verdier. Når ironi blir straffbart har frykt og ekstremisme tatt nye former i en kapitulasjon for et selvskapt monster.