Etter terrorangrepet 22/7 har behovet for å skape et bedre debattklima blitt reist, vi skal vise hverandre respekt, slutte med ”grupperetorikk”.

Skribenter og kommentatorer har plassert seg selv på ”den rette siden” mens det understrekes at det finnes en annen, mindre hyggelig, side ved Norge: den som skaper hat.

Miljøet Breivik kom fra beskrives således ikke som et ”rasistisk” miljø. Nei, terroristen kom fra innvandringskritiske og islamkritiske miljø på høyresiden. Denne forståelsen har gjort at mange av dem som har uttalt seg kritisk til innvandring, eller til og med bare har diskutert problemer ved integreringen, har måttet finne seg i verbale angrep og anklager om medansvar etter terrorangrepet.

Vanskeligst å kritisere islam

Det er ikke tvil om at det har vært vanskelig å diskutere problemer med innvandring og integrering i Norge, trass i alle forsikringer i media i senere tid om at det har vært en åpen og bred debatt. Det er heller ikke til å komme bort fra at det har skjedd en utvikling i Norge hvor det er vanskeligere å kritisere problematiske sider ved islam, enn problematiske sider ved andre religioner.

Trine Skei Grande henviser i Aftenposten 10. august til påståtte angrep på muslimer i gatene da terroren var et faktum. Hun har tidligere fordømt det hun finner er en sterk islamofobi i Norge. I Klassekampen samme dag går Lysbakken ut og advarer mot grupperetorikk og ”muslimhets”, og ber venstresiden slå hardt ned på sistnevnte. Han får dermed antydet at det er et høyresideproblem å drive med ”muslimhets”. Erna Solberg har sammenlignet muslimhets i Norge med jødehets, og ber nordmenn motarbeide hverdagsrasismen.

Denne type udokumentert opphausing av et problem kan virke kontraproduktivt. Om noe er det slike tendenser som kan forverre situasjonen for muslimene, ikke de få ekstremistene som finnes i Norge. Til sammenligning var antisemittisme etter 1933 satt i system av nazismen; staten bedrev offisiell propaganda mot en folkegruppe, og stoppet ytringsfriheten. Slikt er farlig.

Man kan ikke vise til ekstremistiske uttalelser hos Antijihad Norge eller hos enkeltpersoner, og stadfeste at dette er vesentlige tendenser i Norge. Det er det ikke. Det nye fiendebildet, alle de rasistiske nordmenn, er en stråmann som Den andre plasseres i.

Med få unntak har den offentlige debatten om innvandring og muslimer vært saklig og poengtert. Et problem er at det skal lite til for å bli plassert i kategorien ”rasist” eller ”muslimhetser” i Norge. Selv Brochmann-utvalget, som la fram en nøktern forskningsrapport, ble beskyldt for å gi grunnlag for uheldig grupperetorikk og å nøre oppunder hat mot minoriteter.

Kristne mest trakassert

Faktisk viser en ny undersøkelse fra PEW Research Centre at på verdensbasis er kristne i større grad trakassert enn muslimer. Kristne trakasseres i 130 land (66 prosent) mens muslimer i 117 (59 prosent). Jøder er spesielt utsatt gruppe på verdensbasis i forhold til antall.

Det er stor forskjell på religionsfriheten i de ulike land, og PEW viser til at restriksjoner rundt religionsutøvelse er spesielt vanlig i land som forbyr blasfemi, frafall fra religion eller det å snakke respektløst om religion. Lovene blir ofte fremmet på grunnlag av en påstand om å beskytte religion, men i realiteten er de ofte virksomme for å straffe religiøse minoriteter som anses som uortodokse eller uakseptable (ifølge ”Laws Against Blasphemy, Apostasy and Defamation of Religion”).

PEWs undersøkelse ”Rising Restrictions on Religion” er instituttets andre rapport om globale restriksjoner knyttet til religion, og dekker 198 land eller selvadministrerende territorier.

Seks av de 14 landene hvor regjeringens restriksjoner mot religion var sterkest er i Midtøsten og Nord-Afrika: Algeri, Egypt, Libya, Qatar, Syria og Jemen. I Egypt, for eksempel, har regjeringen opprettholdt et langvarig forbud mot Muslimbrødrene og diskriminerer kristne på ulike måter, inkludert i offentlige ansettelser. Jemens regjering har diskriminert bahaier og kristne, og har arrestert personer for å promotere kristendom eller for å distribuere bibler.

Mer sosial uro i Danmark og Sverige

Andre del av PEWs rapport ser på de land hvor det har vært økning i sosial uro som involverer religion. 10 land hadde en økning i sådan, og 5 land hadde en vesentlig økning.

Interessant for Skandinavia er at Sverige og Danmark er to av de 10 landene på verdensbasis som har opplevd økning i sosial uro knyttet til religion. De fem landene som hadde en vesentlig økning var: Bulgaria, Danmark, Russland, Sverige og Storbritannia.

Rapporten vil ha det til at uroen i Europa er knyttet til økt muslimsk innvandring, men peker også på antisemittisme og diskriminering av kristne minoriteter, som Jehovas vitner.

Økning skal ikke forveksles mest sosial fiendtlighet og uro. I 2009 var det høy eller veldig høy sosial uro knyttet til religion i 40 land, ett av fem på verdensbasis. De ti verste landene er Irak, India, Pakistan, Afghanistan, Somalia, Indonesia, Nigeria, Bangladesh, Israel og Egypt. Ettersom flere av disse landene er land med høye folketall, lever omtrent halvparten av verdens befolkning (48 prosent) i land med høy eller veldig høy sosial fiendtlighet knyttet til religion i 2009.

Mye restriksjoner gir mer

Etter hva rapporten viser, kan det se ut som det skjer en polarisering hvor restriksjoner mot religion øker mest i de land som allerede har vesentlige restriksjoner mot religion, og at restriksjoner mot religion går ned eller forblir den samme i land som allerede har lave eller moderate restriksjoner.

Midtøsten og Nord-Afrika skiller seg ut som de steder med sterkest statlige eller sosiale restriksjoner av religion, mens Amerika er det landet med minst restriksjoner.

PEW-rapporten er interessant både fordi den viser omfanget av sosial uro relatert til religion i verden, som ikke er uvesentlig, og fordi den viser hvor mange steder som mangler reell religionsfrihet.

At Sverige og Danmark er blant de land som opplever økning i uro relatert til religion er interessant for Norges del, fordi innvandrings- og integreringsdebatten i stor grad har lignet Norges, kanskje spesielt førstnevntes. Nå setter ikke PEW restriksjoner og sosial uro opp mot hverandre, men en annen statistikk som er iøynefallende i denne sammenheng er oversikten over de land hvor ”hate-crimes” øker.

Hatkriminalitet øker der fri debatt begrenses

Jacob Mchangama, dansk jurist i den borgerlig-liberale tenketank CEPOS, ser en tendens til at land som prøver å begrense den frie debatt kan oppleve mer vold, ikke motsatt.

Han mener å se at de land i Europa som har innført en ”hate-speech”-lovgiving – altså uttalelser som krenker på grunn av offerets hudfarge, religion, seksuelle orientering eller lignende - har opplevd en økning i antall hate-crimes fra 2000 til 2008.

For eksempel hadde Danmark i 2000 0,52 hatforbrytelser per 100 000 innbygger. I 2007 var tallet 0,64; en stigning på 22 prosent. I Finland ble det begått 9,56 hatforbrytelser per 100 000 innbygger, i 2007 var tallet 13,2; en stigning på 38 prosent. I Tyskland ble det begått 17,88 hatforbrytelser per 100 000 innbygger i 2000. I 2008 var tallet 24,84. En stigning på 38 prosent.

I USA er tendensen motsatt. I 2000 ble det begått 2,86 hatforbrytelser per 100 000 innbygger. I 2007 var tallet 2,53; altså et fall på 12 prosent.

Mchangama ser det bemerkelsesverdige med at det er i USA, hvor nynazister har rett til å marsjere i et boligkvarter med Holocaustoverlevende, at jøder lever i størst sikkerhet mot overgrep og sjikane, ikke i Europa med alle dets hate-speach-lover og mange lands forbud mot holocaustbenektelse, nazisymboler og så videre.

Hierarki av fordømmelse etter 22/7

Islamistisk terror, og opptøyene i London, blir av mange relativisert og bortforklart som forståelig på grunn av Vestens undertrykkelse, kolonisering, og segregering av minoriteter – i stedet for å påpeke at terror aldri under noen omstendigheter er akseptabelt. Breivik derimot, blir knyttet til Vestens påståtte økende muslimhets.

Selvfølgelig skal vi alle være oppmerksom på og motarbeide rasisme der den eksisterer, men det er særdeles uheldig å prøve å kneble en åpen debatt om de problematiske sider ved integrering og innvandring slik vi har sett tendenser til i Norge. For eksempel, utfordringer ved gettotendenser i Groruddalen bør ikke bagatelliseres slik det hittil har vært gjort; heller ikke hets mot homofile og jøder i muslimske miljøer.

Vi har fått et hierarki av fordømmelse i etterkant av 22/7, og et hierarki av godtatte holdninger. Den vrede som finnes i kritikken av den såkalte høyresiden - innhyllet i gode ord om samhold, åpenhet og inkludering - og et behov for å finne syndebukker, kommer ikke heldig ut, og ligner til forveksling metodene til de høyreekstreme de samme anklagerne fordømmer. Vi forstod at det var naivt å fordømme Salman Rushdies bok uten å ha lest den. Vi bør bruke samme standard på oss selv.

Den alminnelige nordmann vil ikke umiddelbart falle for hatretorikk, enten den kommer fra høyre eller venstre. Som Sjur Holsen sa det godt i BT 3.august: ”Det demokratiet som alle er så opptatt av å slå ring om i disse dager er en historisk sett uhyre radikal idé om å gi folket det største av alle tenkelige ansvar – å styre seg selv”.

Derimot, som rapportene over har vist, hvis ens synspunkter undertrykkes, også indirekte, av statsmakten, kan det være lettere å overbevise seg selv om legitimiteten av vold mot det samfunn hvis fellesskap man ikke er en del av. En annen diskusjon er når gruppers fiendebilder blir farlige.