Kronikk: Klimarealistene og klimaideologien

Falsifiserte teorier kan opprettholdes med ad hoc-hypoteser i det uendelige, men ikke uten at deres vitenskapelighet svekkes, skriver Nicolay Stang i denne kronikken.

Published

Det er godt å se at stipendiat Gisle Nondal fra Universitetet i Bergen har fått med seg litt elementær vitenskapsteori (Klimarealistene og vitenskapelig metode, forskning. no 27.10. 2010).

Det kan likevel være på sin plass å komme med noen presiseringer.

At en hypotese ”overlever” gjentatt gransking, gjør den ikke automatisk vitenskapelig. For at en hypotese skal betegnes som vitenskapelig, må den utelukke visse hendelser. Bekreftelser er relevante når de er resultat av dristige forutsigelser. Jo mer en teori ikke tillater desto bedre.

En hypotese som ikke lar seg gjendrive av noen tenkelig hendelse, er uvitenskapelig. Falsifiserte teorier kan opprettholdes med ad hoc-hypoteser i det uendelige, men ikke uten at deres vitenskapelighet svekkes.

Påstanden om at menneskeskapte utslipp av CO2 fører til katastrofal global oppvarming, synes å bekreftes av alle observasjoner gjort av offentlige norske organ for klimaforskning.

Disse er underlagt føringer gitt av Stortinget gjennom Klimaforliket. Her fremkommer det en tro på at menneskene kan styre den globale temperaturen ved å regulere utslipp. Det heter blant annet: ”Karbonfangst og lagring vil i framtida bli viktig for å redusere de globale utslippene”. Nansensenteret, som Nondal er tilknyttet, skal ifølge sitt forskningsprogram fokusere på CO2-lagring.

Klimarealistene har pekt på observasjoner som ikke understøtter forestillingen om forestående katastrofer som følge av menneskeskapt CO2.

I den forbindelse har det vært vist til forskning av dr. Syun-Ichi Akasofu, dr. Richard Lindzen, dr. Ferenc Miskolczi , dr. Roy W. Spencer, Henrik Svensmark etc. Vi har også arrangert foredrag på Universitetet i Oslo med fremtredende vitenskapsmenn fra inn-og utland.

Representanter for den offisielle norske klimaideologien har vært invitert, men har i likhet med media vist liten interesse.

Klimarealistenes økonomiske grunnlag er medlemmenes kontingent. Vi har derfor begrenset mulighet til å finansiere egne forskningsprosjekter, men vil utarbeide informasjonsmateriell i samarbeid med vitenskapsfolk.

I sitt forsøk på å avklare hva som er grunnsteinene i forskningsmetode, ser Nondal ikke ut til å skille mellom vitenskapelig metode og normalvitenskapelig praksis.

Fagfellevurdering har ved gjentatte anledninger vist seg å være utilstrekkelig. Kritikk og avsløringer av juks har gjerne kommet utenfra etter sterk motstand mot å frigi data som er benyttet. Det er også påvist store svakheter ved metodebruk jf. hockeykølleproblematikken.

Et arguments holdbarhet avgjøres ikke av hvor det er bekjentgjort (publisert) slik Nondal synes å tro.

Hans påstand om at Klimarealistenes utsagn er feil fordi de ikke er publisert i tidsskrift med fagfellevurdering, blir heller ikke riktig selv om den er skrevet på forskning.no.

Det er bare et eksempel på at representanter for en rådende ideologi ikke har behov for å begrunne sine påstander. Det rekker tydeligvis å henvise til autoritet – altså et klassisk eksempel på falsk argumentasjon jf. Aristoteles.