Stipendiat Gisle Nondal hevder i innlegget Klimarealisme? at jeg bekrefter manglende vitenskapelighet når jeg i kronikken Klimarealistene og klimaideologien peker på induksjons- og demarkasjonsproblemet i klimaforskningen.

Dette var imidlertid foranlediget av Nondals egen innføring i den hypotetisk-deduktive metode med falsifikasjonskriteriet. Det kunne nemlig virke som Nondal ikke riktig hadde fått med seg hva dette innebærer. Nondals tilsvar i innlegget Klimarealisme? bestyrker denne mistanken.

Falsifikasjonskriteriet skulle gi svaret på hva som skiller empirisk vitenskap fra pseudovitenskap. Akkurat som i dag fantes det i mellomkrigstiden teorier som syntes å gi svar på alle hendelser for de som var innvidde i teorien.

De som ikke innså sammenhengen, var styrt av utenforliggende krefter eller hadde slette hensikter. På den tiden var induksjonsslutninger dominerende i empirisk vitenskap. Det vil si å slutte fra det spesielle til det allmenne.

Nondals utsagn om at ”… våre observasjoner entydig beskriver en global oppvarming …” er et eksempel på induksjon. Induksjon avgrenser imidlertid ikke vitenskap fra pseudovitenskap.

Den hypotetisk-deduktive metode med falsifikasjonskriteriet, som Nondal i sitt første innlegg viste til, ble derimot utviklet for å avgrense empirisk vitenskap fra pseudovitenskap. Det er i den forbindelse jeg avviser induksjon.

Jeg insinuerer ingenting om forskere slik Nondal hevder, men konstaterer at Nansensenteret fokuserer på Regjeringens målsetning. Dette er basert på offentlige dokumenter som Stortingets klimaforlik og Nansensenterets forskningsprogram.