Bly er et tungmetall som kan gi alvorlig forgiftning hos mennesker. Bly finnes naturlig i jordsmonnet og tas opp av planter og dyr som vi spiser. I tillegg eksponeres vi for bly fra ulike forurensingskilder i vårt miljø. Bly i kjøtt fra elg og andre dyr som skytes med blyholdige kuler, kommer på toppen av den blybelastningen vi utsettes for i det daglige liv

Bly er giftig uansett hvor lite som inntas, spesielt for foster og små barn, og et «ufarlig» nivå for blyinntak hos mennesker finnes ikke. Listen over symptomer og sykdommer forårsaket av blyer lang og inkluderer motoriske forstyrrelser, konsentrasjonsvansker, kriminell adferd, nedsatt kroppsvekst, redusert hjernevolum, spontanabort, nyreforandringer, kreft og forhøyet blodtrykk. FAO/WHO har likevel fastsatt en grenseverdi for tolererbart ukentlig inntak av bly: 25 microgram/kg kroppsvekt for både barn og voksne. Det tilsvarer 0,091 gram per år for en voksen person på 70 kg.

I 2008 undersøkte amerikanske forskere fragmentering av kuler og blydeponering i hvithalehjort. Resultatene viste at blyfragmenter kan forekomme minst 45 cm fra skuddkanalen. Samme år ble det holdt en konferanse i USA der flere forskere påpekte en potensiell helsefare ved spising av kjøtt fra dyr skutt med blyholdige riflekuler.En polsk undersøkelse fra 2008 av hjort og villsvin skutt med blyholdige kuler viste blyrester minst 30 cm fra sårkanalen.

En risikovurdering initiert av British Deer Society konkluderte med at risikoen for blyinntak ville reduseres ved kassering av kjøtt i en radius på 30 cm fra sårkanalen etter blyholdige kuler. I Skandinavia satte Niels Kanstrup problematikken rundt blyholdig rifleammunisjon på dagsorden med en kronikk i Jyllands-Posten i 2009. I november samme år ble det holdt et internasjonalt møte i Aarhus der brukav blyholdig ammunisjon ble diskutert.

Vi har i flere år samlet informasjon fra elgjegere i Norge, Sverige og Finland (Fennoskandia) om blant annet jaktmetoder, kaliber, patron- og kule-typer, antall skudd, treffpunkt og organtreff. I tillegg har jegerne sendt inn kuler som de fant i de skutte elgene. Vi har undersøkt blyavsetningen i vevet fra prosjektilene. Dersom et prosjektil gjenfinnes i elg-skrotten, betyr det at alt bly som prosjektilet har mistet er avsatt i dyret. En rekke faktorer som skuddavstand, treffpunkt og skuddvinkel, gjør at det er stor variasjon i mengde bly som avsettes.

For å gi et mål på dette, har vi beregnet middelverdien for avgitt bly per prosjektil for de fire mest anvendte patrontypene til 2,69 gram per skudd. Våre data viser at gjennomsnittlig antall treff i hver elg er 1,4. De fleste elgene (68 prosent) er felt med ett treff, 26 prosent av elgene er skutt to ganger og 6 prosent har fått tre til ni skudd. Et ekstra avlivingsskudd (som regel i nakken) ble anvendt på 29 prosentav elgene.

De fleste elger i Fennoskandia skytes med blyholdige kuler. I vår undersøkelse regnet vi ut at det deponeres 3,77 (1,40 x 2,69) gram finfordelt bly i gjennomsnitts-elgen. Dersom denne blyemengden fortæres i løpet av ett år av fire voksne personer, overskrides grenseverdien for tolererbart årlig inntak av bly per person med mer enn 900 prosent. For å unngå en uakseptabel blybelastning, må mindre enn en tiendedel av det avsatte blyet i dette regneeksemplet konsumeres. Det avgjørende spørsmålet blir derfor: hvor mye av det blyforurensete kjøttet blir anvendt til mat? Dette vet vi foreløpig for lite om, men flere studier viser at blyrester fra blyholdige kuler i viltkjøtt utgjør en helserisiko og at personer som spiser viltkjøtt har høyere blodverdier av bly enn de som ikke spiser viltkjøtt.

Omfanget av elgjakt er formidabelt i Norge, Sverige og Finland: Avskytingen i disse tre landene til sammen ligger på ca 175 000 dyr hvert år. I tillegg kommer kjøtt fra en rekke andre viltarter som også skytes med blyholdige kuler (hjort, villrein, rådyr, villsvin ogbjørn). Viltkjøtt har stor betydning i mange husholdninger, og konsumet foregår gjennom hele året i store deler av livet. En slik langtidseksponering utgjør en blybelastning vi ikke kjenner konsekvensen av.

Finfordelt bly fra blyholdige kuler, som verken kan ses med det blotte øyet eller merkes ved tygging, spres ut i vevet rundt sårkanalen. Marinering av kjøttet øker blyspredningen. Om man vil være sikker på å unngå blyrester, må man må skjære bort alt kjøtt som ligger nærmere enn 30-45 cm fra sårkanalen. Dette betyr at halve slaktet i mange tilfeller bør kasseres. For dyr som er påskutt flere ganger og i ulike kroppsdeler, og der avlivingen i tillegg skjer med nakkeskudd, vil store deler av slaktet måtte anses som blyforurenset.

Blyrester fra konvensjonelle kuler i viltkjøtt som konsumeres, representerer en helse-risiko for mennesker. Blydeponeringenvarierer imidlertid både i mengde og avstand fra skuddkanalen og avhenger blant annet av kuletype, kaliber, skuddavstand, skuddvinkel, treffpunkt, dyreart, dyrets størrelse og om prosjektilet treffer knokler. Det er derfor umulig å gi en sikker anbefaling for hvor mye kjøtt som bør skjæres bort rundt sårkanalen for å unngå blyrester. Den eneste logiske løsningen på problemet er å bruke blyfrie kuler. Slik ammunisjon finnes allerede på markedet, om enn i noe begrenset utvalg. Det er et akutt informasjonsbehov overfor jegere og konsumenter av viltkjøtt. Vi tror imidlertid ikke det blir nødvendig med et forbud mot blyholdige riflekuler til jakt, for ingen vil vel spise blyforurenset kjøtt?