Kronikk: Mer, ikke mindre forskningsformidling

I kjølvannet av fjernsynsserien ”Hjernevask” går det nå en opphetet debatt om forskere skal stille opp i media med sin forskning. Flere forskere er blitt skremt til å bli enda mer tause enn før og sier at de ikke vil snakke med journalister. En god strategi? Mitt svar er et klart og tydelig nei.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

 Per i dag er det kun et lite mindretall av forskere på norske universitet som driver allmennrettet formidling i media. Slik er virkeligheten også på NTNU. Kun rundt 20 prosent av våre forskere har registrert at de har formidlet sin forskning i media siste år.

169 gode grunner

(Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Hvorfor skal vi så vise fram forskningen vår? Ikke bare er det et krav og en plikt etter Universitets- og høyskoleloven, det er også fornuftig. Vår tidligere rektor Emil Spjøtvoll sa en gang: ”Viser vi oss ikke fram på en rekke ulike måter, risikerer vi å bli sittende mutters alene, uten utstyr, uten studenter, uten penger og uten venner.”

Dette blir også understreket av kravet fra dagens politiske ledelse om å vise hva vi bidrar med til samfunnet. Jeg pleier å si at det finnes minst 169 gode grunner for å drive allmennrettet formidling. De sitter alle på Stortinget.

Hjelp og støtte

Jeg kan likevel skjønne at mange kvier seg for å kaste seg ut i media. Å omgås journalister, kan være en krevende øvelse. Derfor er det viktig å vite hvordan media jobber og tenker og hvordan du selv best kan forberede deg.

Informasjonsavdelingen ved NTNU har de siste fem årene arrangert mediekurs, nettopp for forskere. Som tidligere journalist, har jeg hatt flere hundre forskere på individuell medietrening for å gjøre veien fra forskning til allmennrettet formidling lettere.

Og Informasjonsavdelingen stiller selvsagt opp med råd og veiledning også for dem som ikke har hatt gått på kurs.

Nærmest er enklest

Avdelingen har dessuten egne redaksjonelle medarbeidere, som gjerne hjelper den enkelte forsker med å få fram forskningen sin.  Blant annet gjennom forskningsmagasinet Gemini, via nettstedet forskning.no, som NTNU er med og eier, eller ved å formidle kontakt med redaksjoner i inn- og utland.

De siste årene har NTNU fått betydelig mer internasjonal medieoppmerksomhet nettopp på denne måten. Det eneste forskeren trenger å gjøre, er å ta kontakt.

Forskningsformidling som fag

Jeg mener at forskningsformidling burde være en del av utdanningsløpet ved NTNU, nettopp fordi det er så viktig. Det medisinske fakultet har for eksempel gjort kurs i temaet obligatorisk for sine doktorgradsstudenter.

Informasjonsavdelingen tok i fjor initiativet til å se på muligheten for å utvikle forskningsformidling som eget fag ved universitetet. Program for lærerutdanning er nå i ferd med å se på hvordan dette eventuelt kan gjøres.

Mange veier

Det er selvsagt mange måter å formidle forskning på - via fagtidsskrift, på konferanser og gjennom undervisning.

Men for den vanlig norske kvinne og mann, innbefattet toppene i nærings- og samfunnsliv, er media den eneste muligheten til å få innsikt i noe av alt det spennende og viktige som våre forskere driver med. 

 Derfor bør vi formidle mer, ikke mindre. En tilfeldig TV-serie bør ikke sette en stopper for det.

Powered by Labrador CMS