Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven som trådte i kraft 1. januar 2009, stiller krav til universell utforming for å sikre likestilt deltakelse for alle norske borgere i samfunnet.

Universell utforming innebærer at tilgjengeligheten for personer med nedsatt funksjon i størst mulig grad løses gjennom tiltak integrert i produktutforming, arkitektur, planlegging og tjenesteyting.

Skal det norske samfunnet oppfylle lovens krav om universell utforming og et inkluderende samfunn for alle, bør vi ha standarder som sier noe om hvordan dette skal løses.

Standardene er viktige verktøy fordi de spesifiserer krav til produkter, bygninger, omgivelser og tjenester i henhold til samfunnets behov og ønsker. Økt bruk av standarder for universell utforming bidrar til en enklere hverdag for mange med funksjonsnedsettelse.

Oppleve mestring

I dag opplever for eksempel mange svaksynte at de ikke får med seg viktig informasjon på internett da tekst, bilder og struktur ikke er tilstrekkelig tilrettelagt.

Skal man ut og handle kan betalingsterminalene være forskjellig fra butikk til butikk, og det er ikke alltid like lett å vite hvor du skal putte inn chipen eller dra stripen. Ofte er også tallene vanskelige å lese. På vei inn eller ut av butikken er det lett å snuble, på grunn av dårlig merkede trapper. Designtrapper i glass er for noen stilrent, mens det for andre er direkte farlig.

Rullestolbrukere i mange deler av landet har begrenset tilgang til forretninger og kontorer. Allergikere kan oppleve å få servert mat de ikke tåler på hoteller og serveringssteder. I tillegg kan de reagere på planter som skal pryde lokalene eller teppebelagte rom. Mangel på teleslynger gjør det vanskelig for hørselshemmede å delta på konferanser og seminarer.

For alle disse brukergruppene kunne anvendelse av standarder for universell utforming bidratt til en enklere hverdag. Mange føler at de er satt utenfor arbeidslivet på grunn av manglende tilrettelegging. Med enkle tiltak som for eksempel fjerning av terskler, bedre belysning, bedre tekniske hjelpemidler, forbedring av inngangspartier og installasjon av ramper vil flere kunne fungere i jobb og oppleve mestring.

Alt kan selvsagt ikke være like tilgjengelig for alle, men jeg er for eksempel ganske sikker på at flere norske hoteller, serveringssteder og turistattraksjoner kunne tjent på å tilrettelegge mer for besøkende med nedsatt funksjonsevne. Det er cirka 40 millioner mennesker med nedsatt funksjonsevne i Europa i dag, og tar man med de med aldersrelatert funksjonsnedsettelse, snakker vi om rundt 50 millioner. Det er utvilsomt et stort kundegrunnlag.

Standarder hindrer diskriminering

Standarder er forslag til valg av løsninger og bidrar til at man utvikler formålstjenelige og sikre produkter, produktprosesser og tjenester, for eksempel etter prinsippet om universell utforming. Som oftest er standarder frivillige å bruke, men de har stor tyngde blant annet fordi de er utviklet gjennom konsensus fra involverte parter.

Når det gjelder standarder som verktøy for universell utforming, er det også interessant at lovutvalget som utformet diskriminerings- og tilgjengelighetsloven knyttet rettsvirkninger av loven til framtidige standarder. Standardene skal sikre en sammenheng mellom lovkrav og diskrimineringsvernet. Eller for å si det ikke-juridisk: det kreves at man følger bestemte standarder for ikke å diskriminere.

Allerede fra januar 2007 har Norge også hatt lovfestet krav om at man i forbindelse med offentlige anskaffelser skal ta hensyn til universell utforming som del av planleggingen og, der det er relevant, i forbindelse med tekniske spesifikasjoner i anbudsrundene.

Størrelsen på markedet for offentlige anskaffelser i så vel Norge som resten av EØS-området tilsier at det er behov for standarder som offentlige myndigheter kan referere til.

Dette behovet blir nå ytterligere styrket gjennom kravene om universell utforming innen transport, bygg og uteområder samt informasjons- og kommunikasjonsteknologi i den nye diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Siden kravene til dels vil berøre det indre EØS-markedet, er også europeisk samarbeid på standardiseringsområdet viktig for Norge å delta i.

Universell utforming av byggverk

Det overordnete lovverket er nå på plass, og i Norge er vi godt i gang med å lage standarder for universell utforming. Når det gjelder konkrete standarder, kan nevnes NS (Norsk Standard) 11010 ”Tilgjengelige reiselivsmål – Krav som grunnlag for merkeordning” som angir krav som må oppfylles, for at reiselivsmål som hoteller m.v. skal regnes som tilgjengelige for bevegelseshemmede, synshemmede, hørselshemmede og astmatikere/allergikere.

Standarden NS 11001 ”Universell utforming av byggverk og tilliggende uteområder” er nettopp fastsatt. Standarden består av to deler: Del 1 detaljerer hvilke krav til bygninger og uteområder som skal stilles, blant annet for atkomstvei, parkeringsplasser for funksjonshemmede, dører, toalett og dusjer, møterom, heisinnredning, retningsvisere og annen informasjon, belysning, materialbruk og akustikk.

Del 2 omfatter alle typer boliger med tilliggende uteområder og angir krav til betjeningshøyde for blant annet postkasser og avfallshåndtering, parkeringsplasser, inneklima, boder og balkonger, trapper i fellesarealer heiser og løfteplattformer, materialbruk og andre områder som er typisk for boliger.

Ved årsskifte 2010/2011 kommer det dessuten en ny Norsk Standard for universell utforming av uteområder. Den vil blant annet ta for seg for parker, badeplasser, friluftsområder og lekeplasser.

Ved bruk av standarder kan vi sikre et mer inkluderende samfunn uten barrierer og i tråd med den nye diskriminerings- og tilgjengelighetslovens krav. Det gjelder å ta inn kravene til universell utforming tidligst mulig i en planleggingsprosess. Da trenger det heller ikke å bli et fordyrende element for den som for eksempel skal bygge et hus eller lage en ny internettside.