Den lave andelen kvinner i kommunepolitikken i Norge er et demokratisk problem. Ofte pekes det på at løsningen ligger i bedre tilrettelegging fra kommunenes side, og tiltak koker ned til møter på dagtid og betalt barnepass.

På tross av dette ser vi bare en veldig svak økning i antallet kvinner i norske kommunestyrer.

• Hva er det da som må til?
• Hva med partienes ansvar?
• Og hva med kvinnene selv?

Politikk handler om å fatte kollektive vedtak, om å styre samfunnet, om å ta beslutninger, om å utøve makt. Politikk handler om å samordne motsetningsfylte interesser og løse konflikter uten å undertrykke uenighet. Dette er beskrivelser som mange kvinner reagerer negativt på. Kan dette ha innvirkning på hvorfor altfor få kvinner er med i lokalpolitikken?

Vil ha kvinner

Kvinneandelen i norske kommunestyrer er i dag 35 prosent. Kommunal- og regionaldepartementet tok i 2006 initiativ til prosjektet Utstillingsvindu for kvinner i lokalpolitikken for å få fortgang i prosessen med å øke andelen kvinner i lokalpolitikken.

Alta er eneste nordnorske kommune i dette prosjektet. I den forbindelse har Norut Alta-Áltá undersøkt holdninger til lokalpolitikk blant kvinner i Alta, samt de erfaringer kommunens politikerkvinner har gjort seg i møtet med politikken.

Undersøkelsen supplerer vår kunnskap om forholdet mellom kvinner, lokalpolitikk og makt. Selv om kommunen har et ansvar for praktisk tilrettelegging for politisk arbeid, er det kanskje enda viktigere å fokusere på partiene og ikke minst kvinnene selv.

Partienes ansvar

Hvis andelen kvinner i kommunestyret skal øke, må kvinner stå på valglistene. Samtidig er ofte de sikre plassene besatt av menn. Dette må partiene jobbe med ved å rekruttere flere kvinner.

Vår undersøkelse viser at for hver kvinne som er medlem i et politisk parti er det tre som kunne tenke seg å bli medlem. Partiene må finne disse og invitere dem med. Når de blir kjent med det politiske arbeidet øker også motivasjonen for å ta på seg verv.

Stort frafall blant kvinnelige politikere er et problem. Mindre enn halvparten av kvinnene som i dag har politiske verv i Alta ønsker å stille til valg i 2011. Rollen som folkevalgt er krevende; mange føler at deres kunnskap ikke strekker til.

Vår undersøkelse viser at få kvinnelige politikere er fornøyd med partienes tilrettelegging og annen forskning viser at kvinner ikke får like bra støtte i partiene som menn. Menn ender med å bli bedre integrert og mer synlige i lokalpolitikken.

For at kvinner skal ta på seg verv må partiene gi opplæring og støtte og ha systemer som følger opp kvinnene. Politisk arbeid, uten den tryggheten som kunnskap og innsikt i politiske prosesser gir, kan virke demotiverende. Men kvinnene har også et ansvar.

Kvinner - søk makt!

Ifølge politikerkvinner i Alta, taper kvinner kampen om lokalpolitiske posisjoner. Undersøkelsen viser også, i likhet med annen forskning, at kvinner sjelden søker maktposisjoner i lokalpolitikken.

Mens menn ofte ser på politisk arbeid som et springbrett for egen karriere, ønsker kvinner gjerne å gjøre en innsats for andre. Vår undersøkelse viser at kvinner i liten grad motiveres av et ønske om å utøve politisk makt; i alle fall viser det seg at kvinner ugjerne bruker ordet makt for å beskrive innholdet i den politiske oppgaven de har påtatt seg.

Tendensen til å se på makt som negativt kan trolig bidra til å forklare hvorfor mange kvinner faller fra etter en periode med politiske verv.

Kan hende er et eksplisitt uttrykt ønske om å utøve makt uforenlig med sosiale koder for hva det vil si å være kvinnelig, men maktkamp er en viktig del av lokalpolitisk arbeid - både for kvinner og menn.

Flere politikerkvinner sier de synes makt er vanskelig å forholde seg til. De liker rett og slett ikke ordet makt! De sier heller at de deltar, påvirker eller har innflytelse. Kanskje er det samtidig slik de gjør seg selv en bjørnetjeneste og skyver makten fra seg?

Selv om dialog og gode debatter er viktige så handler jo politikk i stor grad om konflikt, autoritet og om å ta mer eller mindre upopulære valg. Politiske beslutninger er ofte et resultat av maktutøvelse.

Dersom en i utgangspunktet er ubekvem med makten som ligger til posisjonen som folkevalgt, er en trolig også dårlig forberedt på å møte motmakt. I slike tilfeller har kvinnene trolig fått mer enn nok av lokalpolitikk etter fire år, slik at deres første periode også blir deres siste.

Hvem tar grep?

De fleste er enige i at både menn og kvinner bør være representert i folkevalgte demokratiske organer. Det handler både om rettferdighet, like muligheter og en fornuftig anvendelse av menneskelige ressurser.

Likevel er det langt igjen før kvinner og menn i lik grad er representert på den politiske arenaen. Vår undersøkelse tyder på at grunnlaget for å få opp andelen kvinner i lokalpolitikken er til stede, men at flere grep må tas.

Selvsagt må kommunen legge praktisk til rette for politisk virksomhet. Partiene må jobbe mer målrettet med rekruttering, skolering og oppfølging av egne tillits- og folkevalgte. Men, ikke minst, kvinnene må selv ønske politisk makt!