Først litt om den verden som teaterstykket inviterer oss inn i. Det er snakk om et univers der persongalleriet til sammen utgjør en verden som, består av tre deler. I sentrum har vi blånissene. Fenomenet ”blånisse” kan i første omgang virke oppkonstruert, men det viser seg at disse skikkelsene etter alt og dømme har en lengre forhistorie.

Blå betyr nisse i fjellhule

Den blå fargen knyttet til berget bringer assosiasjonene i retning av det koboltblå. Utvinningen av kobolt var som kjent ett av de tidlige industrieventyrene i Norge, og ”Blaafarveværket” skulle vel være kjent for alle. Hva som er mindre kjent er at navnet ”kobolt” og ”koboltblå” skriver seg fra ordet ”kobold”, som var navnet på en nisse eller dverg som befolket fjellhuler. Alle kjenner Wergelands verselinje om ”nisser og dverge” som ”bygger i berget”. En kobold var altså opprinnelig en slik dverg. Senere skulle dette ordet bli brukt om det mineralet som vi kjenner som kobolt.

Stupide rødnisser og kjærlige blånisser

Fra folketradisjonen kjenner vi så til ”nissen” i en utgave der han har flyttet ut av berget og slått seg ned sammen med menneskene, der han dels er til nytte, dels gjør ugagn. Det er denne forskjellen mellom de to slag ”nisser” som Jul i Blåfjell har utnyttet til å bygge opp et univers der det tredje ”laget” er menneskene. I teaterversjonen fremstår de som stupide forurensere av naturen i skikkelsene ”mamsen” og ”lillegutt”. Mens de røde nissene har menneskenes hjem som sin arena, så er blånissene framstilt som de som på en grunnleggende måte ivaretar jordas eller naturens tarv, noe som aktualiseres ved at menneskene er i ferd med å forsøple jorda.

En fjerde verden

Vi aner også i stykkets univers at det finnes en fjerde ”verden”. Et sted sies det at de blå nissene har til oppgave å skaffe til veie den fargen som gjør at julestjerna blir synlig på den mørkeblå himmelen julenatta. Her øyner vi et motiv om at julen handler om at ”jord og himmel møtes”, jfr. lignende tanker i Eyvind Skeies adventssang som ble skrevet for Jul i Portveien for mange år siden.

Tenn lys!
Et lys skal brenne for denne lille jord.
Den blanke himmelstjerne, der vi og alle bor.
Må alle dele håpet så gode ting kan skje.
Må jord og himmel møtes. Et lys er tent for det.
(Eivind Skeie)

Lovbrudd og kjærlighetens lov

Sentralt i teaterversjonens ”plot” står den gamle loven for blåfjellsnissene som på det strengeste forbyr at rødnisser slippes inn i blåfjellet. Dersom dette skjer, skal den som har gjort seg skyldig, forvises fra fjellet for alltid.

Det som skjer i stykket er imidlertid at det er den eldste og viseste blånissen, ”Erke” har begått nettopp dette lovbruddet. Men han har gjort dette fordi han kjente seg forpliktet av en enda visere og klokere lov. Nemlig den at man skal hjelpe den som er i nød.

”Rødnissejenta” hadde nemlig gått seg vill i fjellet og var i ferd med å fryse i hjel da Erke fant henne. Blånissejenta ”Turte” finner rødnissejenta, og dette møtet mellom de to som ikke skal ha noe med hverandre å gjøre, fører til et vennskap som gradvis frir dem begge fra den gamle loven. De klarer å overbevise de andre blånissene, inklusive Dronningen, om at det finnes en lov som er enda eldre og sannere enn den loven som har holdt de blå og rød adskilt fra hverandre. Det er kjærlighetens og solidaritetens lov.

Det hele ender med at det er blåfjell-loven som blir fordrevet; det skjer en forsoning, og sammen kan de rød og blå med forente krefter ta opp kampen for å ta vare på jorden og dermed også på menneskene.