De siste årene har en internasjonal kjernekraftdebatt blusset opp med en positiv undertone for kjernekraft. Siden 2005 har det blitt undertegnet en rekke intensjonsavtaler om bygging av nye kjernekraftverk. Denne kronikken av Øivind Syversen bygger på et foredrag av Fridtjov Øwre.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Bakgrunn
Kronikken bygger på foredraget “Regulering og kontroll av moderne kjernekraftverk” av Fridtjov Øwre, forskningsdirektør, Institutt for energiteknikk. Foredraget ble holdt på møte i NTVA - Norges Tekniske Vitenskapsakademi 30.9.08.
I 1938 ble den italienske fysikeren, Enrico Fermi, tildelt Nobelprisen i fysikk for sin oppdagelse av kjernereaksjoner forårsaket av langsomme nøytroner. Med utgangspunkt i denne oppdagelsen, kom den første kjernereaktor til verden. Den ble kalt Chicago Pile-1 og var lokalisert ved universitetet i Chicago. Reaktoren ble startet opp 2. desember 1942.
Illustrasjon av verdens første kjernereaktor, Chicago Pile-1. Kilde: IFE
Den første kommersielle reaktoren kom i 1954. Siden den gang er det blitt bygd mange kjernereaktorer til forskning og kraftproduksjon. Utviklingen bremset kraftig opp som en følge av Three Mile Island-ulykken i 1979 og Tsjernobylulykken i 1986. Antallet reaktorer driftssatt i perioden 1955 til 1979 mot tilsvarende periode fra 1980 til 2006, ble redusert fra 336 til 107.
Status – En renessanse for kjernekraften
I det siste har det vært snakk om en kjernekraftrenessanse på verdensbasis. Årsaken ligger i det økende behovet for elektrisk strøm. Et behov som blant annet følger av befolkningsvekst og krav til høyere levestandard. Klimautfordringene presser frem CO2-frie alternativer til kraftproduksjon, og folk snakker om et fremtidig hydrogensamfunn.
Sikker og kontinuerlig tilgang på energi er også blitt et aktuelt tema. Flere stor gass- og oljenasjoner har i det siste vist seg politisk ustabile og uforutsigbare. Usikkerhet knyttet til tilgangen på fossilt brensel har satt energiprisene under press. Samtidig vil prisene på kjernebrensel ha lite å si for produksjonskostnaden ved et kjernekraftverk.
Et annet usikkerhetsmoment i verden, er tilgangen på ferskvann, et problem som kan møtes blant annet ved energikrevende avsalting av sjøvann. Vi kan altså forvente at behovet for energi vil øke, og vi vet at kjernekraften kan tilby et forutsigbart alternativ som monner.
Så, hvor står vi i dag?
Finland bygger sin tredje kjernereaktor, Olkiluoto 3. Teknologien som brukes er basert på 50 års erfaring og reaktoren regnes som meget sikker. Utstyrt med blant annet passive sikkerhetsfunksjoner minimaliseres effekten av eventuelle menneskelige feil.
Reaktoren skal også produsere langt mindre avfall enn tidligere generasjoners reaktorer. I tillegg har finnene har en fjerde reaktor under planlegging, og de er ikke de eneste som tenker å bygge flere reaktorer. I alt planlegges over 100 nye kjernekraftverk verden over frem mot 2025.
I følge World Nuclear Association var 439 kommersielle kjernereaktorer i drift per 30.09.2008, og den samlede produksjon var i 2007 på 2608 TWh. En slik produksjon tilsvarer omkring 20 ganger Norges årlige kraftproduksjon i følge Statnett.
Fortsatt bekymring i befolkningen
Selv om kjernekraften er inne i en renessanse, betyr ikke det at alle bekymringer er glemt. En kombinasjon av menneskelig svikt og tekniske feil, kan i verst tenkelige scenario ende med en større ulykke. Sannsynligheten er lav, men med en kjernereaktor full av radioaktivt materiale er det ikke rom for feil.
Erkjennelse av farene ved stråling ligger i dag til grunn for sikkerhetsfilosofien bak driften av moderne kjernekraftverk, og sikkerhetskravene er meget høye. Om en driftsoperatør med vilje og viten forsøker å forårsake en ulykke, skal han eller hun ikke klare det. I et moderne kjernekraftverk er sikkerhetsbarrierene mange, alt fra selve brenselet til reaktorbygningen utgjør egne barrierer.
Norges rolle innen kjernekraften
Da krigen var over i 1945 skulle Norge gjenreises. På veien til et moderne samfunn ble forskning sett som et viktig satsningsområde. Atomenergi, som var gjenstand for mye oppmerksomhet etter krigen, hadde sine tilhengere i Norge.
I august 1945 ble det nedsatt et utvalg for å utrede atomenergiens muligheter her til lands. Utvalgets formann var fysikeren Gunnar Randers som hadde vært stipendiat ved universitetet i Chicago. Sammen med konstruktør Odd Dahl og forsvarsminister Jens Christian Hauge utgjorde Randers pionerene innen norsk kjernekraftutvikling.
Annonse
Hauge og regjeringen gikk inn for å gjøre atomenergi til et prioritert forskningsområde, og Institutt for Atomenergi (IFA), ble opprettet 1. januar 1948. IFA, i dag kjent som IFE, hadde som mål å bygge en forskningsreaktor i Norge.
Resultatet ble Joint Establishment Experimental Pile (JEEP) som er reaktoren på Kjeller. JEEP sto ferdig juli 1951 og var et resultat av norsk-nederlandsk samarbeid. I januar 1955 begynte Randers planleggingen av et rent norsk prosjekt, Haldenreaktoren. Planen ble forelagt Industridepartementet 18. mai samme år, og allerede 14. juni ble det gitt foreløpige bevilgninger i Stortinget.
Reaktoren ble bygd i perioden 1955 til 1959, men ble underveis til et internasjonalt samarbeid i regi av Organisasjonen for europeisk økonomisk samarbeid (OEEC), i dag kjent som Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD). Samarbeidet kom til i 1957, da IFA tilbød OEEC-land å bruke Haldenreaktoren for å få til et felles forskningsprogram innen kjernekraft. Avtalen ble undertegnet 11. juni 1958 og Haldenprosjektet var etablert.
Haldenprosjektet er i dag av stor internasjonal betydning og omfatter områdene brenselssikkerhet, materialteknologi og datamaskinbasert prosesskontroll. Kompetansenivået er meget høyt og miljøet er anerkjent verden over. Det faktum at Haldenmiljøet er verdensledende på leveranse av kjernefysisk brenselssikkerhetsdata, er lite kjent i Norge.
I hvilken retning fortsetter Norge?
Dette er naturlig spørsmål å stille. Vi har kompetanse og vi er en energinasjon, i hvert fall i dag. Sterkt press mot bruk av fossilt brensel og utviklingen i energimarkedet, gjør fornybar energi og kjernekraft stadig mer aktuelt.
I Norge besitter vi verdifull vannkraft som potensielt kan forsyne Europa med fornybar energi til topplast. Med utbygging av kjernekraft i Norge, kan vannkraft derfor bli en stor eksportartikkel. Velges en kombinasjon av dette og videre kompetansebygging på styring og regulering av kjernekraftverk, vil Norge med sikkerhet bidra til Europas energisystemer i fremtiden.
I dag er det uklart hvor veien går, men om vi tør å satse på kjernekraft vil Norge klart fortsette å være en energinasjon.
