Et av de viktigste utsagnene i den nyeste rapporten fra FNs klimapanel (IPCC4) er at vi må forberede oss på 0,2 grader global temperaturøkning per tiår de nærmeste årtiene, og at økningen kan akselerere deretter.

Her er det tilsynelatende noe rart, for selv om vi nettopp har lagt bak oss en dramatisk smeltesesong i Arktis, så øker ikke temperaturen så raskt i dag.

2008 er så langt det kaldeste året dette årtusenet (som riktignok er svært ungt). 2008 vil bare så vidt klare en tiende plass på rankinglisten over varme år.

Det varmeste året så langt var 1998, det store El Niño-året. Vårt eget årtusen har altså ikke engang varmerekorden.

Dette rimer dårlig med prognosene fra klimapanelet. Temperaturen målt høyere oppe i luften ligger i år enda lavere.

Oppvarming i rykk og napp

Vi vet at mange faktorer, som havstrømmer, luftsirkulasjon og støvpartikler, kan påvirke temperaturen. Den globale oppvarmingen har gått i rykk og napp, med erobring av stadig nye platåer, etterfulgt av mindre tilbaketog (se figur under).

Variasjoner i solas aktivitet inngår også i dette. Men ved første øyekast det er ikke lett å se noen tydelige spor etter solflekksyklusen, som varer i rundt 11 år, i temperaturmålingene.

Den kalde havstrømmen La Niña i Stillehavet anses som hovedårsak til temperaturnedgangen vinteren 2007-2008. På samme måte var den varme havstrømmen El Niño årsak til varmerekorden i 1998.

Akkurat nå er disse havfenomenene i nøytral modus. Det gir mulighet til å studere andre faktorer som påvirker klimaet.

Nye målinger

Statistikk kan brukes til så mangt. Men vi må være forberedt på at den faglige debatten om drivhuseffekten vil blusse opp igjen og kan nå nye høyder. Følgende kalde fakta vil trolig få mye fokus:

• Målt med et glidende tre års gjennomsnitt, flatet den globale temperaturkurven ut i 2003, og er nå på vei ned (figur 1).

• Målt med et ti års glidende gjennomsnitt, har temperaturkurven nå flatet ut, og den vil falle neste år fordi rekordåret 1998 da forsvinner ut fra statistikken.

• Havnivået har ikke steget det siste året (figur 2).

• Sola er inne i et meget langt solflekkminimum (figur 3).

Lav aktivitet på sola

Rent statistisk er det således nå legitimt å stille spørsmål ved temperaturprognosene fra IPCC4. Men alle vet at klima er en meget langsiktig affære hvor noen endelig dom ikke kan felles på verken tre, åtte eller ti års basis.

Likevel er den meget spesielle situasjonen akkurat nå, at solaktiviteten, altså solflekker og magnetfelt, er på sitt svakeste på flere tiår. Vi opplever det som kalles et meget langt solflekkminimum.

Vil den observerte utflatingen eller nedgangen i global temperatur de siste par årene kunne forklares uten å tillegge sola økt betydning for denne variasjonen?

Ny æra, hvileskjær eller korrigering?

Hver ny måned som går med ”lav” global temperatur kan styrke argumentene til dem som mener at FNs klimapanel har undervurdert solas betydning for den globale oppvarmingen.

Dukker ikke nye solflekker snart opp, kan det faktisk bety at vi står ved starten av en helt ny sol-æra.

Alle klimaforskere vet at det var meget kaldt i verden på 1700-tallet på grunn av vedvarende lav solaktivitet.

Men dersom sola bare har tatt seg et hvileskjær og raskt returnerer til nivået den var på før årtusenskiftet, så står vi definitivt foran mange varme år.

Spørsmålene som har fått ny aktualitet i disse dager, er altså:

• Kan sola, helt eller delvis, ”redde oss” fra konsekvensene av våre egne CO2-utslipp?

• Har FNs klimapanel overvurdert klimagassenes betydning, slik at den globale oppvarmingen fram mot 2050 og 2100 vil gå sin gang, men noe saktere enn man trodde?

• Eller har naturen bare gitt oss et hvileår før drivhuseffekten ruller videre for fullt, slik det forutsies i IPCC4?

Vi får svar uansett

Denne artikkelen gir ikke løsningen på disse spørsmålene, men den bidrar forhåpentligvis til å klarlegge de nye frontene innenfor feltet. Forskerne har presentert sine hypoteser, og snart faller dommen. Naturen selv vil gi oss svaret om noen år.

Uansett er dette en særdeles interessant tid sett fra et forskningsperspektiv: CO2-kurven fortsetter å øke raskt, isen smelter kraftig i Arktis, lufttemperatur- og havnivåkurvene synes å ha tatt en liten pause, mens solflekkminimumet varer og varer.

Imens bygger romorganisasjonene nye satellitter for å sikre kontinuitet i gamle måleserier, og starte nye måleserier av parametre som det ikke var teknisk mulig å måle tidligere. Dette gjelder blant annet aerosolpartikler, skydannelse og geografisk fordeling av klimagasser i atmosfæren. Det gjenstår mye å lære.

Og hva så?

Mitt personlige tips er at FNs klimapanel ved neste korsvei vil måtte justere bidraget fra våre klimagassutslipp litt ned og solas betydning litt opp.

Det endrer likevel ikke essensen i temaet – at vi på sikt må gjøre noe med våre CO2-utslipp for å unngå en farlig global oppvarming.

Vi har kanskje fått litt mer tid til å finne de riktige løsningene. Men jeg har tippet feil før…