Ordbøker kan aldri fange opp de millioner av begreper og begrepsnyanser som styrer vårt forhold til verden. Ord forveksles lett med begreper. Ifølge en kanadisk lingvist er det en manko på rundt 30 000 benevnelser (“ord”) årlig i forhold til veksten i antall begreper.

Å beherske bruken av et språk er også å kunne beherske kunnskap og referanser. Det er dette som gjør det mulig å tilegne seg ny kunnskap og nye referanser og dermed å oppdatere og vedlikeholde sin språkbeherskelse. Språkmestring varierer fra individ til individ og kan derfor måles på en skala. Translatøren befinner seg høyt oppe på denne skalaen.

Imidlertid er det fortsatt en allmenn oppfatning at en som har lært et fremmedspråk, kan oversette alle typer tekster til og fra sitt morsmål med kun en tospråklig ordbok for hånden. Denne oppfatningen må avlives!

Ord og begrep

Tospråklige ordbøker har som oppgave å gi informasjon om ordenes potensielle betydning(er) og bruksmuligheter uten nærmere kontekst, mens en translatør først og fremst trenger innsikt i og kunnskap om virkelighetens mangfold slik denne er språkliggjort i en kontekst og gjennom terminologien, det vil si begrepene (såkalt realiakompetanse).

For eksempel kan man ikke avlese ut fra bestanddelene i ordet bedriftsutvalg hvilken funksjon dette ordet refererer til. Skal man oversette, må man legge seg på begrepsnivå, der kunnskap om virkeligheten befinner seg.

I vårt eksempel betyr det å vite at bedriftsutvalg refererer til et samarbeidsorgan i en bedrift. Ord forveksles så lett med begreper. Men ordbøker kan aldri fange opp og redegjøre for de millioner av begreper som styrer vårt forhold til verden.

Språksamfunn regulerer virkeligheten på ulike måter. Da må translatøren finne et språklig uttrykk som dekker det (tilnærmet) samme begrepsinnholdet på det språket teksten skal oversettes til, målspråket. Ordbøker er ikke kvalitetssikret for en slik oppgave.

I stedet må translatøren gå til kilden: fagets egen dokumentasjon, men også oppslagsverk med encyklopediske opplysninger, som for eksempel elektroniske terminologibaser med faglig autoritet.

Slike opplysninger hjelper til med å bygge opp realiainnsikten og å strukturere kunnskapen om for eksempel hvordan relasjonen mellom arbeidstaker- og arbeidsgiversiden er ordnet organisatorisk og/eller institusjonelt i Norge.

A-språk og B-språk

Den aktive språkkompetansen vises først når translatøren produserer målteksten. Han/hun oversetter som regel til sitt A-språk, der ’A-språket’ i tråd med internasjonale konvensjoner er morsmålet og ’B-språket’ fremmedspråket.

Få personer har like god aktiv kompetanse i både A- og B-språket, jevnfør for eksempel den språkpraksis EU-organene har lagt seg på, der oversetterne i overveiende grad oversetter til sitt A-språk.

Ulike typer kompetanse

Minstekravet til translatøren er god språkkompetanse. Denne inkluderer stilsikkerhet, varhet overfor nyanser i begge språkene, intuisjon og ikke minst sjanger¬bevissthet og kunnskap om teksttypekonvensjoner.

Kunnskapen om og mestring av de mange ulike sjangrene (for eksempel årsrapport, brukermanualer) spiller en sentral rolle nettopp fordi språksamfunnene har ulike konvensjoner.

En juridisk tekst har særtrekk som skiller den fra en teknisk tekst. En fransk lovtekst er ordnet annerledes enn en norsk. Disse konvensjonene endrer seg over tid slik at translatøren kontinuerlig må holde seg oppdatert om endringene i sine aktuelle språksamfunn.

I tillegg kommer translatørens flerkulturelle kompetanse. Denne kompetansen sammen med realiakompetansen setter ham/henne først i stand til å finne den riktige referanserammen for teksten som skal oversettes.

I den inngår også “kulturfilteret”, noe som refererer til den enkelte språkbrukers virkelighetsoppfatning. For en norsk språkbruker er for eksempel uttrykket daglig leder egnet til å fremkalle hele begrepsapparatet omkring norske selskapsformer.

Vi lever i et samfunn der tidsfaktoren spiller en stadig større rolle. Derfor er det avgjørende at translatøren fort kan tilegne seg basiskunnskaper på nye felt.

Informasjons- og dokumentasjonskompetanse setter translatøren i stand til å søke og gjenfinne relevant bakgrunnsinformasjon − med et kritisk blikk. Det innebærer at translatøren raskt danner seg et bilde av feltets begrepsstruktur i begge språksamfunn, gjerne i forbindelse med et bestemt oppdrag.

Som poengtert ovenfor er realiakompetansen avgjørende for at translatøren først kan forstå hva en gitt tekst handler om, for deretter å kunne produsere en adekvat tekst på målspråket samtidig som han/hun tar hensyn til hva oversettelsesproduktet skal brukes til. Oppdragsgiver bør gi denne opplysningen til translatøren for å sikre seg et godt produkt.

Ingen utdanning

Utdanning er alltid en kritisk faktor i oppbyggingen av ens realiakompetanse. I land med egen utdanning for translatører er derfor innføring i jus, teknikk og økonomi som regel en integrert del av studiet.

I Norge finnes det ingen utdanning som fører direkte frem til translatøreksamen. En spørreundersøkelse fra 2005/2006 blant medlemmene i Statsautoriserte translatørers forening har vist at svært mange av medlemmene har en eller annen form for høyere utdanning før de melder seg opp til translatøreksamen.

De har dermed allerede kunnskap innenfor et spesifikt kunnskapsområde og har tilegnet seg metoder og teknikker for effektivt å skaffe seg ny innsikt og hekte den på eksisterende knagger, det vil si begrepsstrukturen.

Dagens samfunn er mer enn noen gang et kunnskapssamfunn. Fagkunnskap må kunne kommuniseres over landegrensene, og til dette trenger vi fortsatt translatøren med hans/hennes tause og mangefasetterte kunnskap.