Det var i 1975. Gamle gymnasvenner drakk øl. En av jentene spurte: Visste dere at jeg tok abort i andre gym?

Hun fortalte. Den var illegal. Legen var nedlatende. Først 1000 kroner i hundrelapper. Uventede blødninger. Alene ut i vinternatta. Full av skam, lammet av redsel.

Det er ofte personlige grunner til at vi velger våre forskningsområder. Denne opplevelsen ble sittende i meg, og bidro til at jeg for noen år siden begynte å forske på abort.

Abortloven - en lettelse

Vi vet alle hva som skjedde i 1978. Abortloven ble endret. Det var kvinnen selv som skulle ta beslutningen.

Jeg tror det skjedde noe mer. Jeg tror mange av oss pustet lettet ut. Jeg tror mange opplevde at den bredere samfunnsmessige diskursen hadde kommet i mål: Abort er en kvinnerett.

Det fikk ikke høy prioritet å undersøke hvem som tar abort, hvordan prosessen foregår, hva som skjer i etterkant av inngrepet.

Det ble bare en verdikonservativ og kristen fløy, med skepsis til abortloven, som prøvde å holde liv i ordskiftet om abort.

Slående lite kunnskap

Da jeg begynte å lese meg opp på litteraturen for et par år siden, var det mest slående hvor lite vi visste om dem som tar abort: Hvor mange gjør det? Hvem er særlig utsatt? Hva skjer etter inngrepet? Har innføringen av såkalte angrepiller hatt noen betydning?

For femten år siden - i 1992 - ga Norges forskningsråd en sjenerøs tildeling.

Vi fikk penger til å følge en kohort av norske tenåringer gjennom et longitudinelt prosjekt. Nå nærmer de seg 30 år.

Dette datasettet ga oss en mulighet til å undersøke hele spekteret av spørsmål rundt aborttemaet. I løpet av det siste året har vi publisert en serie artikler i ulike tidsskrifter.

Én av tre kvinner

La meg gi noen nøkkelfunn:

- Rundt én av tre norske kvinner får utført en provosert abort.

- Enkelte har mye høyere sårbarhet for abort enn andre. Særlig utsatt er jenter med mye atferdsproblemer. De har en femdoblet risiko.

- I kjølvannet av en abort strever mange. Kontrollert for andre risikofaktorer ser vi kraftig økt bruk av alle rusmidler (nikotinavhengighet, alkoholproblemer, bruk av cannabis, samt bruk av andre illegale rusmidler som amfetamin og kokain), samt høyere andel med depresjon.

- Postkoital prevensjon (angrepiller) ble innført i handelen reseptfritt i år 2000. Salget har økt dramatisk, men de som bruker dem, uten å bli gravide, har helt andre kjennetegn enn de som tar abort.

Flere av disse arbeidene ble omtalt i aviser og etermedier. Funnene er uventede, og jeg ble innkalt til et møte hos statsråd Sylvia Brustad. Hun samlet hele sin stab og ga meg god tid til å legge fram funnene.

Til slutt spurte hun:

- Vi har hatt abortloven i 30 år. Hva er grunnen til at vi har visst så lite om dette?

Ja, hva er egentlig grunnen? Jeg tror fortsatt mange sitter med erfaringer som dem jeg innledet med å fortelle om. Uverdige, illegale aborter, kvakksalvere og kloke koner, høy medisinsk risiko. Abortloven var, tenker de fleste, et stort fremskritt.

Abort som medisinsk situasjon

Så har vi holdt pusten og unnlatt å undersøke hvem som tar abort. Derfor mangler vi kunnskap om sårbarhetsfaktorer, og vi har heller ikke utviklet virksomme forebyggende programmer.

Vi har behandlet abortinngrepet som en rent medisinsk situasjon. Den abortsøkende kvinnen har forblitt språkløs og ensom. Det er nok viktigste grunn til at mange blir sårbare for rus og depresjon.

Det som har gjort mest inntrykk, er telefonsamtalene og e-postene:

- En enslig og barnløs kvinne på 63 år ringte meg. Hun tok abort for 40 år siden, senere har hun tenkt på det daglig.

- En gift og dyktig forskerkollega i slutten av førtiårene, med to tenåringsbarn, ble uventet gravid for noen år siden. Mannen orket ikke et tredje barn. Hun tok abort, hun tenker stadig på det, med uro.

For fortsatt er en abort et stigmabelagt og taust emne. I dag er det nok lettere å fortelle om en depresjon enn en abort. En av de ytterst få norske kvinner som har fortalt om sin abort, var feministen Tove Stang Dahl, i et intervju til Sirene.

Men hun er langt fra alene om erfaringen. Den gjelder altså én av tre norske kvinner.

Referanser:

Pedersen W., Nødprevensjon eller abort? Tidsskr Nor Lægeforen 2007; 24: 3206-8

Pedersen W., Adolescent conduct problems and later risk of induced abortion. Memorandum 2007; 6, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Pedersen, W., Childbirth, abortion and subsequent substance use in young women. Addiction 2007: 102; 1971-78