Høy IQ - byrde eller begavelse?

Kronikk:Det fantes bedre utdanningsmuligheter for de eksepsjonelt begavede for 200 år siden enn det gjør i dag, skriver Onar Åm i denne kronikken.
6.2 2004 07:00

I sin kronikk 24. januar skriver Ingolf Sundfør at vi må utvikle allsidigheten til spesielt begavede barn, og ikke dyrke frem mer IQ. Som svar til Martin Ystenes uttalelse om at disse barna er de eneste som ikke har rettigheter til spesialtilpasset undervisning i skolen, sier Sundfør at det er sunt for barn å kjede seg litt.

Jeg var dessverre selv en av disse spesielt begavede barna som vokste opp med lærere som Sundfør. Jeg sier “dessverre” fordi jeg kjenner meg så alt for godt igjen i Martin Ystenes virkelighetsbeskrivelse. Skolegangen min ble kraftig forringet av den type holdning og uvitenhet som Sundfør utviser.

La meg begynne med det mest håndfaste, nemlig å rydde opp i begrepene omkring intelligens. Sundfør fremstiller intelligens som noe som kan “dyrkes frem.” Det er en forbausende utbredt oppfatning at intelligens er noe som kan økes gjennom utdanning, men faktum er at intelligens er en nesten ren biologisk egenskap. Dens utvikling kan til en viss grad påvirkes av kosthold, giftstoffer og hormoner, men er i all hovedsak bestemt av genene. Utdanning har liten eller ingen effekt.

For å sette det i perspektiv: trantilskudd under svangerskapet har større innvirkning på intelligensen enn all verdens skolegang. Eller sagt på en annen måte: kjedsommelighet har ingen innvirkning på intelligens. Det blir altså ikke bedre med tiden.

Videre mener Sundfør at vi må utvikle allsidigheten til de intelligente. På dette punktet skal han delvis få medhold. Selve grunnideen bak intelligens-begrepet er jo nettopp at intellektuell prestasjonsevne på et område ikke er uavhengig av prestasjonsevnen på et annet område. Sagt på en annen måte; er man flink i matematikk er det gode sjanser for at man er flink i språk også. En som er mer intelligent er derfor per definisjon mer allsidig begavet. Denne vil derfor ha lettere for å utvikle seg i allsidige retninger enn andre.

De fleste med over gjennomsnittlig intelligens trenger ikke spesiell oppfølging eller tilsyn fordi de greier å sysselsette seg selv. Men dette gjelder ikke for de eksepsjonelt begavede, altså de med IQ på godt over 130, gjerne over 150.

Det går faktisk så mye raskere oppe i hodet på disse menneskene at helt vanlige folk oppleves som mildt tilbakestående. Jeg lurer på hvordan Sundfør hadde reagert dersom en normal person med normal IQ ved en feiltakelse hadde blitt plassert på en spesialskole for mentalt tilbakestående. Hadde Sundfør syntes dette var greit? Ville han ha syntes at det bare var sunt for denne eleven å være tvunget til å kjede seg med et pensum som er tilpasset folk med Downs syndrom?

Jeg liker å innbille meg at dersom en slik feiltakelse hadde skjedd så ville det blitt ansett som en skandale, og eleven hadde blitt tilkjent erstatning.

Jeg er også smertelig klar over at en slik erstatning aldri ville blitt tilkjent eksepsjonelt begavede som er tvunget til å følge pensum på den vanlige norske skolen, og det skyldes i hovedsak holdninger som bunner i misunnelse og forakt. Jeg har alltid vært fascinert av hvorfor jøder er - og har vært - så sterkt mislikt hvor enn de befinner seg i verden. Noe av svaret tror jeg kan være at Askenazim-jødene er den mest intelligente befolkningsgruppen i verden, med en gjennomsnittlig IQ på over 120.

Mange av de eksepsjonelt begavede er derfor jøder. Dette forklarer i stor grad hvorfor så mange jøder til stadighet vinner nobelpriser, og hvorfor de er så overrepresentert blant de ekstremt rike. Jøder har i kraft av sin intelligens bidratt kraftig til økonomisk vekst overalt. Men har de blitt bejublet for sine bidrag? Nei, tvert i mot har de blitt mislikt og mistenkeliggjort.

Når jeg tenker tilbake til min egen barndom og erindrer hvilke reaksjoner jeg fikk, særlig fra lærere på mine egne begavelser, slår det meg at jeg ble behandlet nettopp som en jøde. Jeg ble alltid like overrasket når voksne mennesker behandlet mine evner som et “problem” som måtte “takles.” Jeg ble aldri møtt med begeistring over at jeg lå milevis foran andre barn på min egen alder.

Selv med god støtte hjemmefra var det vanskelig for et barn å håndtere dette. Jeg var sta og nektet å gå med på å amputere meg selv som person for å oppnå godkjennelse, og dette måtte jeg betale dyrt for. Ja, jeg kjedet meg, og det var ille nok det, men det verste var den konstante fordømmelsen.

Utover det rent menneskelige har vi også de samfunnsmessige hensyn. Sundfør røper sitt nedverdigende syn på intelligens når han spør om vi virkelig ønsker “eliteskoler” for de “flinkeste.” Selvsagt ønsker vi virkelig det, eller burde i hvert fall det. Det er kanskje ikke noe tilhengere av enhetsskolen liker å høre, men uten spesialskoler for de aller mest begavede, ville vi sannsynligvis fremdeles levd i middelalderen.

Faktum er at de aller fleste vitenskapelige og teknologiske fremskritt som vi i dag nyter godt av, er produktet av begavede mennesker som har fått fritt spillerom til å utvikle sine talenter.

Det å la slike talenter rotne på rot, er kanskje en tanke Sundfør føler seg komfortabel med, men det er et hån mot alle de talenter som har gjort våre gode liv mulig. Jeg vil trekke frem Niels Henrik Abel som et eksempel på et slikt unikt norsk talent. Han var heldig nok til å bli født inn i en rik familie som hadde muligheten til å sende han på spesialskole og la han få tilgang på de aller beste læremestrene i sin tid. Han ble ikke mer enn 27 år gammel, men rakk i løpet av denne korte tiden å føre matematisk teori mange tiår fremover.

Jeg har lenge lurt på hvordan det hadde gått dersom Abel levde i dag. Hadde han i samme grad revolusjonert matematikken hvis han hadde gått på dagens norske skole? Politikere er ikke sene om å skryte av at Norge har verdens mest utdannede befolkning. Men hva er da forklaringen på at Norge ikke har produsert en eneste matematiker av kaliber de siste 100 årene?

Aldri har flere fått høyere utdannelse i Norge, aldri har Norge vært så rikt, og aldri har vi brukt mer på utdanning enn nå. Hva er da grunnen til at Norge aldri har vært mindre relevant innen forskning enn i dag? Jo, sannsynligvis må enhetsskolen ta det meste av skylden. Det er et paradoks, men det fantes bedre utdanningsmuligheter for de eksepsjonelt begavede for 200 år siden enn det gjør i dag, nettopp på grunn av såkalte “eliteskoler.”

I dag er skole lovpålagt med et enhetskåt pensum. Sjansene for at Abel hadde utmerket seg i dagens norske skole er derfor små. Han hadde helt sikkert kjedet seg til fordervelse på skolen, men det skal jo visstnok bare være sunt. Kanskje han til gjengjeld hadde vært veldig allsidig? Gått på ski og sånt. Det hadde vært noe det.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.