Det er populært å kritisere forskere som bruker engelsk som arbeidsspråk.

Ordbruken er tydelig, og langt fra verdinøytral: Engelsk er den nye elitens latin, forskerne synes ikke morsmålet er fint nok, og det er udemokratisk når folk ikke kan forstå hva forskerne skriver. For ikke å snakke om hvor hjelpeløse vi er når vi knoter på engelsk, et språk vi overhodet ikke kan. Med andre ord: Bør ikke forskerne snart bli mindre jålete, og skrive på et språk folk forstår?

Svaret er selvfølgelig: Nei! Og det er ikke spesielt vanskelig å argumentere for det. Vi er en internasjonal elite, og vi må ha vår latin for å kunne snakke sammen.

Ordet er et våpen, og også på dette området er det et våpenkappløp. Kamparenaen er et sted med overskudd på informasjon og underskudd på oppmerksomhet, og suksess i denne kampen forutsetter et effektivt språk. Å pålegge norske forskere å bruke norsk som forskningsspråk ut fra tradisjon og nasjonale hensyn er som å kreve at norske skiløpere skal bruke treski. Vi vinner neppe OL- eller VM-gull på den måten.

Skal vi øke bruken av norsk språk i forskningen, har vi bare to muligheter: Vi må enten vise at fordelene er større eller ulempene mindre enn forskerne tror, eller vi må klare å gjøre fordelene større eller ulempene mindre. Samtidig må vi være ærlige og kritiske til hva vi gjør, for en feilslått satsing på norsk som forskningsspråk kan skade norsk forskning. Forsvinner norsk forskning, får i alle fall ikke forskningen norsk språkdrakt. I tillegg til de andre problemene det medfører.

Slik jeg ser det er dessuten ungdommens bruk av engelsk som “kult språk” et langt større problem for språkets utvikling, og hva som omfattes som vitenskapsspråk kan påvirke dette. Særlig overfor ungdom vil det ikke styrke norsk språk at språket forbindes med påbud. Kanskje kunne det være en ide å evaluere hvor effektiv påbudsstrategien har vært når det gjelder nynorsk?

Nå skal heller ikke uenigheten gjøres større enn den er. På tross av en del opphetede leserinnlegg, er det enighet om det meste blant de fleste i spørsmål om språk og forskning. Men etter min mening er det berettiget å stille spørsmål ved enkelte argumenter.

Forskningsspråket er internasjonalt, og må være det.

Formidling av egne resultater er sentralt i forskningen, men berømmelsen dette gir er bare halve poenget. Vel så viktig er det at formidling eksponerer ens arbeid for kritikk. Ingen forsker og ingen forskergruppe kan se alle feilene ved sitt eget arbeid, og trenger andres kritiske blikk for å finne ut hva som holder mål og hva som må forbedres.

I mitt miljø har det derfor vært en selvfølge å skrive avhandlinger på engelsk, publisere resultatene på engelsk og invitere de dyktigste fagfolk fra hele verden til å evaluere resultatene. Hadde vi skrevet norsk, hadde vi begrenset oss til å få kritikk fra de tusendelene av verdens befolkning som forstår norsk. En norsk avhandling fra oss ville vært et signal om et alt for lavt ambisjonsnivå.

Lojalitet til det norske språket må ikke bli unnskyldning for et begrenset ambisjonsnivå eller ren makelighet. Særlig hvis man søker vide konklusjoner eller arbeider i et fagfelt som er lite eller domineres av ideer som er spesifikt nasjonale, da er det tvilsomt å ikke eksponere seg internasjonalt. En filosof som kun formidler sine ideer på norsk, kan umulig ha særlig tro på at ideene har allmenn interesse. En pedagog som ikke gjør ideene sine åpne for internasjonal kritikk, vil kunne basere seg på særnorske fortolkninger uten å bli avslørt.

Særlig for dristige nye ideer er dette viktig. For kort tid siden ble det publisert en avhandling som mange vil beskrive som særdeles kontroversiell. Avhandlingen var skrevet på norsk, og de to opponentene hadde knapt internasjonale publikasjoner å vise til. Avhandlingen mangler dermed den troverdighet som kun oppstår ved internasjonal forankring, og fremgangsmåten gir et signal om at denne troverdigheten ikke var så viktig, heller. Skjer dette for ofte, vil det svekke troverdigheten til norsk forskning, og til forskning skrevet på norsk i særdeleshet. Det bør stilles spørsmål om ikke språket av og til brukes for å skjerme norske forskere fra internasjonal kritikk.

Forskningsengelsk er ikke Oxford-engelsk.

Norske forskere som skriver på engelsk kan ikke måle seg språklig med de som har engelsk som morsmål. I noen fagfelt og fagmiljøer gjør dette etter sigende at forskningen oppfattes som mindre troverdig. Å gjøre dette til et generelt og alvorlig problem oppfatter jeg som tvilsomt, ut fra egne erfaringer.

Formelt sett sitter redaktører med nasjonale ordbøker når de sjekker at språket er i orden, men språket som brukes i forskningssammenhenger er ofte et annet. Først og fremst er forskningsspråket enklere. Ved en konferanse for noen år siden utviklet det seg en duell mellom en britisk foredragsholder og en ditto spørsmålsstiller fra salen, som begge snakket sitt morsmål med stor selvfølgelighet og tilsvarende tempo og vokabular. Hvorpå en forsker i salen reiste seg og protesterte: “Gentlemen, I have to remind you that this is an international conference”. Når forskere snakker sammen på et felles språk som ikke er morsmål for noen av dem, så forstår de hverandre ofte lettere enn hvis en av dem har språket som morsmål.

Det påstås gjerne at god språklig ferdighet gir prestisje til et arbeid. De to duellerende forskerne vant neppe mye prestisje, på tross av deres språklige ferdigheter.

Det er heller ikke min erfaring at forskningsspråket gir briter og amerikanere særlige fordeler. I mitt fagfelt er det Tyskland som er tyngdepunktet, innen mitt spesialområde er det russiske forskere som er våre viktigste med- og motspillere. De viktigste konferansene de siste årene har vært i Tyskland, Italia, Frankrike, Japan, Russland og Norge, og vi har hatt opponenter fra Tyskland, Frankrike, Polen, Finland, Canada og Storbritannia.

Noen forskere har opplagt problemer på grunn av meget mangelfull beherskelse av forskningsspråket, men det hender også at innfødte amerikanere eller briter ikke får fram sine resultater på grunn av uprofesjonell presentasjon. Det er også naturlig at de som behersker språket best har lettere for å formidle sine resultater, men det er i siste instans likevel resultatene som teller. Inntil noen kan vise meg et eksempel på det motsatte vil jeg være overbevist om at ingen dyktig norsk forsker, i alle fall innen mitt fagområde og i moderne tid, har mislyktes på grunn av manglende språkferdighet.

Språket utvikles når du bruker det til noe fornuftig.

Språksituasjonen er totalt annerledes når man skriver allmenn- eller populærvitenskap. Skal formidlingen være mest mulig effektiv, må man skrive eller snakke på det språket målgruppen behersker best.

Generelt er norsk et bedre språk for nordmenn, både når vi skriver og leser. Jeg kan formulere meg klarere, mer entydig og fremfor alt morsommere på norsk. Setningen “Når sauene på været værer vær-vær, må hver vær være var” inneholder sju betydninger av ordet “vær” (seks på norsk, en på trøndersk), og illustrerer en frodighet i språket som veldig få klarer å få fram på annet enn sitt eget morsmål. Å lage et slikt ordspill forutsetter stor kunnskap i språket, men denne ordrikdommen bidrar også til nyanser og variasjon i det man skriver.

Av samme grunn holder jeg mine forelesninger i kjemi på norsk, jeg gir ut kompendier, øvinger og eksamen på norsk, men samtidig oppfordrer jeg studentene til å bruke engelske lærebøker. De beste bøkene i dag er på engelsk, og dagens teknologi- og realfagsstudenter må være forberedt på et internasjonalt arbeidsmarked og internasjonal faglitteratur, i det minste hvis de har ambisjoner.

Evalueringen viser at de 2/3 av studentene som velger engelsk lærebok er mer fornøyd med boken enn de som velger norsk. Jeg tolker dette som en korrelasjon mellom ferdigheter i språk og kjemi, og at de faglig dyktigste heller ikke har problemer med å lære seg faget på engelsk.

Samtidig er det viktig at det utvikles et formidlingsspråk som er norsk, og her er kontakten med omverdenen avgjørende. Ordvalget gir seg selv når vi arbeider for andre som krever å kunne forstå det vi leverer. Der andre miljøer bruker begrepet transisjonselement sier vi overgangsmetall, for vi har erfart at industriledere synes det første er jålete.

Drivkraften for å utvikle et norsk forskningsspråk må derfor være at norsk samfunn og næringsliv bruker og krever noe av norske forskere. Igjen er det kritikken som skaper forbedring, ikke språkfaglige pekefingre. En stadig økende interesse for formidling og populærvitenskap har sannsynligvis mer å si for utviklingen av norsk som forskningsspråk enn den samlede innsats fra norske språkmiljøer.

The kids vil ha science.

Hvis man leter etter bøker om populærvitenskap hos norske bokhandlere, finner man knapt noe for voksne, men mye for barn og ungdom. Av det som selges for barn og ungdom er det meste oversatt, stort sett fra engelsk. Forskjellen mellom bøker av norsk og utenlandsk opprinnelse er påtakelig. Bøker fra engelske forfattere er gjerne fullpakket av informasjon, mens norske bøker er såkalt pedagogiske. Norske forfattere utvelges av norske konsulenter, bøker som skal oversettes velges ut fra suksess i bøkenes hjemland. Av en eller annen grunn gir dette to helt forskjellige utvalg.

I stor grad reflekterer bøkene forskjell i grunntankene om hva som skaper faglig interesse hos barn. Norske pedagoger ser ut til å mene at opplevelser og oversiktlighet er det som skaper interesse, mens briter øyensynlig ser på kunnskap som viktigste inspirasjonskilde.

I en norsk lærebok i kjemididaktikk står det presisert at man ved et gitt kjemiforsøk skal sette fram en flaske merket “sur løsning”, og ikke “1 M HCl”, da det siste bare vil forvirre elevene og få dem til å stille spørsmål. I britisk skole ville den siste merkelappen være en selvfølge. Tanken er at selv om mange ikke ville forstå hva begrepene betyr, så gir memorering av etiketten mange en forberedelse til en fremtidig læring av begrepene.

Det er ikke utenkelig at den norske tilnærmingen klarer å skape et grunnlag hos flere barn enn det den engelske tilnærmingen klarer, men boksalget i Norge indikerer at de interesserte foretrekker den engelske tilnærmingen når de velger selv.

På norsk virker selv ordet vitenskap å være problematisk, særlig overfor barn. Et dataspill som på originalen heter “Science House” og har lignende navn på tysk og dansk, heter “Huset med det rare i” på norsk. Spørsmålet man kanskje bør stille er om disse forskjellene også påvirker hvordan man oppfatter rollen til de to språkene i sammenheng med vitenskap?

Femi språk?

Den siste tiden har det vært fokusert på at gutter gjør det klart svakere enn jenter i alle skolefag, foreløpig utenom matematikk. En forklaring ble antydet i Aftenposten desember 2003, hvor det kom fram at gutter ikke vil innrømme at de gjør lekser. Lekselesning oppfattes som “femi”.

Kombinerer man dette med informasjonen i forrige avsnitt, trer det fram et faresignal: Den mye omtalte feminiseringen av den norske skolen har påvirket både pedagogikken og formidlingsspråket, også utenfor skolen. Man risikerer derfor at ikke bare lekser, men også viktige deler av norsk formidling, oppfattes som “femi”.

Det er et mindretall av norske barn som søker vitenskapsbøker, men i den grad naturfag er populært i et miljø, blir disse toneangivende. Vi risikerer derfor at norsk språk etter hvert oppfattes som et språk for vilværinger (wannabes), de som egentlig ikke vet noe, men som later som og tror de vet hva vitenskap er. Engelsk blir et språk for astronomi og dinosaurer, mens norsk blir et språk for astrologi og rosa ponnier.

Skal språket bli populært som vitenskapsspråk, må man sørge for at det inspirerer de som er toneangivende for vitenskapsinteressen i barne- og ungdomsmiljø. Det blir ikke lett å skape lojalitet overfor det norske språket hvis de mest talentfulle læres opp til å se på norsk populærvitenskap som “dikkedikk” og “femi treski”, mens man må gå til andre språk for finne “the real thing”.

Hvert språk sin funksjon?

Forskningen må gjøres tilgjengelig på et internasjonalt forskningsspråk, hvilket i de fleste tilfeller er engelsk. Forskningsformidling må gjøres tilgjengelig på det språket leseren vil ha, og en aktiv formidling vil derfor bety et levende norsk forskningsspråk. Kan man sikre en aktiv interesse for vitenskap og norsk forskning, vil ikke norsk språk tape på internasjonaliseringen.

Samtidig må vi passe på at det som formidles på norsk ikke får en lavere status blant norske ungdommer enn det som formidles på engelsk. I flere områder av ungdomskulturen er det nok slik allerede, og forskningsspråket kan bli det neste.

Å støtte norskspråklig vitenskapslitteraturs status blant toneangivende ungdommer vil være å gjødsle språket. Å kreve at man skal bruke mer norsk i forskningen vil være som å dra i gresstråene. Enhver som har gård, vet at det første er mest effektivt med tanke på å få en full silo.

(Denne artikkelen er tidligere publisert i en annen utgave i antologien Språk i kunnskapssamfunnet, utgitt av Gyldendal Akademisk Forlag).