Det med stor undring jeg har lest professor og marinbiolog Ian Brycesons presentasjon av problematikk knyttet til oppdrett og utnyttelse av marine ressurser. Han tar for seg oppdrett i Norge og dessuten dyrking av alger i utviklingsland som Tanzania. Hans hovedbudskap er at globalisering er negativt enten det gjelder Norge eller andre land.

Han hevder blant annet følgende:

“Akvakulturnæringen i Norge blir mer og mer globalisert. Fra å være en næring med mange små og middelsstore produsenter, har den blitt mer og mer industrialisert, og etter hvert kjøpt opp av store internasjonale selskaper som Nutreco.

Man kan diskutere fordeler og ulemper ved globalisering, men oppdretterne jeg intervjuet på Vestlandet opplever oppkjøp som en reell trussel. Globalisering med dominans av store internasjonale selskaper er en enda større trussel for utviklingsland, slik som for eksempel Tanzania.

Jeg intervjuet kvinner i Tanzania som produserte rødalger i havet. Alger brukes i en rekke produkter, blant annet kosmetikk. Tanzania har bare holdt på i ca 15 år med dette, og 99 prosent av de som driver med produksjonen er kvinner. Næringen utgjør hovedinntekten i en rekke mindre lokalsamfunn.

Nå har imidlertid det internasjonale selskapet FMC BioPolymer fått dominans på oppkjøp av alger fra Tanzania. Resultatet er at prisene for produsentene har blitt presset drastisk ned, mens FMC BioPolymer selger algene til flere tusen ganger den prisen produsentene får. Konsekvensene for algeprodusentene er negative, og de som fortsetter å produsere er enker, fraskilte og de aller fattigste kvinnene som ikke har andre alternativer.”

Hva slags forskning bygger dette på? Hvor er den vitenskapelige dokumentasjonen? Hvor er kvalitetssikringen? Faktum er at denne framstillingen om FMC BioPolymers rolle er helt feilaktig.

Det kan se ut som om Ian Bryceson har så sterk motvilje mot store internasjonale selskaper og globalisering at han blir overivrig etter å trekke konklusjoner som passer inn i dette bildet.

La oss derfor se på de faktiske forhold når det gjelder algedyrking i Tanzania, slik at ikke leserne blir sittende igjen med en feilaktig informasjon.

Skal man vurdere algedyrking ut fra en vitenskapelig synsvinkel, må man i det minste skille mellom ulike arter hvis arbeidet skal ha noen verdi. Det dyrkes to ulike arter rødalger i Tanzania, nemlig Kappaphycus alvarezii med handelsnavnet cottonii og videre Eucheuma denticulatum med handelsnavnet spinosum.

Begge arter brukes til produksjon av carragenan som finnes i en rekke varianter med svært ulike egenskaper. Tilsvarende stoffer hos brunalger er alginater. I industriell produksjon kan man derfor for hver enkelt brunalgeart framstille alginater med helt spesielle egenskaper og for hver aktuell rødalgeart framstille carragenaner med helt spesielle egenskaper. Begge hovedgruppene av stoffer blir i hovedsak brukt i næringsmidler og farmasøytiske produkter.

Selskapene FMC og CP-Kelco dro i gang dyrking av alger i Tanzania i 1989 ved å yte teknisk assistanse etter at Dr. Mshigeni ved Universitetet i Dar-es-Salaam hadde invitert begge selskapene dit. Dette ble gjort på bakgrunn av den suksessen disse selskapene hadde på Fillipinene. Dyrkingen der startet i 1970 med FMC og University of Hawaii i samarbeid med lokale myndigheter.

Med andre ord hadde dyrking av rødalger både på Filippinene og senere i Tanzania som forutsetning at det var internasjonale selskaper som kunne bruke algene til produksjon av ulike typer carragenan.

Helt fra oppstarten i Tanzania har FMC sammen med CP-Celco hatt en dominerende stilling som kjøper av alger til carragenanindustrien. Det er både riktig og positivt når Ian Bryceson konkluderer med at algedyrkingen utgjør hovedinntekten i en rekke mindre lokalsamfunn. Men det blir helt meningsløst å framstille det slik at det nå er oppstått prispress og problemer fordi store selskaper som FMC har fått en mer dominerende stilling. Faktum er at industriselskap som FMC alltid har hatt en dominerende stilling når det gjelder kjøp av alger.

Når Ian Bryceson deler ut ros for oppstarten i Tanzania, vil det logiske være at FMC og CP-Kelco deler denne. Faktisk har salget av algene til carragenanindustrien vært en forutsetning for virksomheten. I tiden med problemer har dominansen fra store selskap vært den samme som tidligere. Den eneste forskjellen har vært at flere industriselskap har deltatt, og dominansen til FMC har derfor totalt sett heller blitt mindre enn større enn før. Derfor blir bekyldningene mot FMC grunnløse også ut fra den synsvinkelen Ian Bryceson har tatt utgangspunkt i.

Men de faktiske forhold når det gjelder pris på alger, har likevel et helt annet grunnlag enn de forklaringene Ian Bryceson legger til grunn. I denne sammenhengen blir beskyldningene mot FMC enda mer grunnløse. Alger blir dyrket, tørket, presset, lagret, pakket, skipet i containere og transportert til carragenanfabrikker.

Det er imidlertid ikke FMC som dyrker algene. Det er heller ikke FMC som kjøper dem opp på strendene eller presser og pakker dem i containere. Det er fire forskjellige eksportører i Tanzania, og minst fire ulike firma som kjøper fra dem.

FMC kjøper sitt råstoff fra to forskjellige firma. Det er derfor ikke FMC som bestemmer prisen til produsentene, men FMC er altså ett av flere selskap som kjøper råstoff til carragenanproduksjon.

Videre må det presiseres at det både har vært ulik produksjon og ulik prisdannelse på de to artene som brukes i carragenanindustrien. Det er derfor en uvitenskapelig innfallsvinkel å vurdere alle alger i en pott når det gjelder pris.

I Tanzania ble det i 2003 produsert 7 000 tonn Eucheuma og 1 500 tonn Kappaphycus. Kappaphycus er mye vanskeligere å dyrke enn Eucheuma da den er mindre hardfør, blant annet er den mer ømfindtlig for temperaturvariasjoner. Helt siden dyrkingen startet i Tanzania, har prisen på Kappaphycus utelukkende gått oppover, og den er i dag tre ganger så høy som prisen for Eucheuma. Alle konklusjonene til Ian Bryceson blir derfor feilaktige når det gjelder denne arten.

Det har imidlertid i en periode vært nedgang i pris på Eucheuma, men forklaringen på dette har en helt annen rot i virkeligheten enn det Ian Bryceson har lagt til grunn. I 1995 startet man nemlig med en mer effektiv dyrkingsmetode på Filippinene. Det var lokale dyrkere som utviklet denne metoden.

Dette førte til at det i årene som fulgte, ble store mengder Eucheuma på verdensmarkedet, noe som førte til nedgang i prisene både i Tanzania og andre steder i 1997. Dette førte til at representanten Perera fra Ministry of Agriculture, Zanzibar besøkte Filippinene i juli 1998 og fikk konstatert den faktiske situasjonen, noe som også ble rapportert tilbake til Tanzania. Prisnedgangen på Eucheuma i Tanzania var derfor ikke et lokalt problem og heller ikke et problem skapt av FMC.

Det bygger heller ikke på forskningsbasert kunnskap å påstå at “FMC BioPolymer selger algene til flere tusen ganger den prisen produsentene får”.

Nå skal ikke jeg gå i detaljer for å tilbakevise opplysninger som synes å være tatt fra løse luften, men bare konstatere følgende faktiske forhold:

For det første kjøper ikke FMC algene av produsentene, men av eksportørene. For det andre selger ikke FMC alger, bare ferdige produkter der ulike alger brukes som råstoff. Produktene er basert på høyteknologi, og hygiene etc. til for eksempel farmasi er sikret gjennom GMP-standard. Enten FMC bruker råstoff fra Tanzania, Chile eller Norge ligger hoveddelen av verdiskapningen i industriprosessen.

Det samme vil gjelde Hydro når de produserer aluminium eller CuraMed som lager halstabletter med råmelk som hovedråstoff. Det er derfor like meningsløst å si at FMC selger algene til flere tusen ganger den prisen produsentene får som det er å si at CuraMed selger melk til flere tusen ganger den prisen melkeprodusentene får.

Videre heter det at det er enker og fraskilte og de aller fattigste som nå dyrker alger i Tanzania. Hvilken statistikk bygger dette på? Mine observasjoner og tilbakemeldinger har en annen konklusjon nemlig at i områder der det dyrkes alger har de fått en bedre levestandard i forhold til andre sammenlignbare områder. Blant annet kjenner jeg til kvinner som har finanisert utdannelse ved dyrking av alger, og skilsmisser initiert av kvinner har gjerne økonimisk uavhengighet som et viktig grunnlag.

Dyrkingsarbeidet utføres på fjære sjø, noe som gjør at det bare blir rundt 15 arbeidsdager per måned. Dette gjør at aktiviteten lett kan kombineres med annen virksomhet. Algedyrking er derfor en god innfallsvinkel for at landsbyer kan ta del i en økonomisk utvikling og heve levestandarden uten å gi slipp på eksisterende aktiviteter.

Hvilke andre tilsvarende muligheter for økonomisk utvikling finnes i disse områdene? Bildet er nok mer nyansert enn det Ian Bryceson beskriver, og det gjelder derfor om å holde tunga rett i munnen når man trekker konklusjoner. Mye kan nok gjøres for å utvikle algedyrkingen videre i Tanzania, men det gjelder å ha riktig fokus. Det er ikke de som i sin tid bidro til å legge grunnlaget for en algedyrking med 4 000 syselsatte som er problemet.

Totalt sett er det i dag ca. 170 000 som dyrker rødalger for salg til carragenanindustrien forskjellige steder i verden, og dette har ført til en bedre levestandard i de områdene det gjelder. Carragenanindutrien konkurrerer seg imellom og med andre produkter på markedet slik all industri gjør. FMC er en av de seriøse aktørene i dette bildet, og dette har vi tenkt å fortsette med. Videre forventer vi at de som tar mål av seg å representere forskningen, legger både vitenskapelige metoder og vitenskapelig grundighet til grunn for sine konklusjoner.