Jeg har hatt et forhold til Rheobatracus silus siden en gang på 1980-tallet, og det til tross for at hun var langt fra den vakreste frosken i skogen. Men hun fanget fantasien.
R. silus ble oppdaget i regnskogen i Queensland, Australia i 1972, ble sist sett i 1981, og regnet som utryddet i 1983.
Det første verden så av denne vortebefengte og brune lille frosken, var en enslig hunn. Hun ble fraktet tilbake til laboratoriet, og plassert i et terrarium for seg selv. Av dette forstår vi at biologer er seriøse folk – alle andre ville ha trukket på skuldrene – kanskje tenkt «frosk?» - og gått videre, på jakt etter noe mer storslagent, vakkert og fargerikt.
Men for biologer er alt interessant. Det finnes millioner av arter. Mange av dem er praktfulle. De aller fleste havner imidlertid i jaja-kategorien for «småkryp og annet rask», R. silus’ hjemmebane. Biologer har imidlertid et mantra i retning av at «Alle arter har verdi – i seg selv.»
Det er altså ikke snakk om at naturen eller det biologiske mangfold skal vernes for noe – det skal bare vernes.
Biologene ble overrasket, da de 19 dager senere oppdaget at lille Rheobatracus hadde fått selskap av et kull fullt utviklede, men enda mindre småfrosk. Hvor i all verden kom de fra? De var da ikke der da de puttet henne i terrariet? Vel - Det var egentlig ikke så mange andre muligheter: Forskerne begynte å undersøke moren, og fant at ungene hadde vært nede i magen hennes.
Dette var sensasjonelt. Ikke det at vi ikke visste om allehånde fantasifulle metoder for barnepass. Det finnes for eksempel både fisk og amfibier som ruger unger i munnen. Men silus gikk lenger – hun svelget dem, spiste dem! Det vil si – hun skrudde av produksjonen av magesyre før hun gulpet ungene sine i seg.
Dermed hadde de en trygg liten dam å svømme rundt i – nede i mammas mage. Og der nede levde de, gjennomførte rumpetrollstadiet, utviklet små bein og voksent utseende, og ble deretter kastet opp når de var klare for hverdagslivet. Denne gang skjedde det altså i et terrarium, overvåket av interesserte biologer. Sensasjonen var som sagt sikret.
Men silus var ikke den eneste. Noen få år senere, i 1984, fant biologene enda en mageruger, ikke langt unna der de fant R. silus: Rheobatracus vitellinus. Ingen har sett den siden 1985.
Gjenopplivning
Det har vekket litt interesse at forskerne i dag har startet Lazarus-prosjektet, et forsøk på å gjenopplive Rheobatracusene. Ideen er å bruke egg fra beslektede arter, og bytte ut arvestoffet med DNA vi har liggende etter silus og vitellinus.
Så langt kan de ikke melde om mer enn det de mener er et livsdyktig embryo – men ingenting vi kjenner fra vitenskapens historie sier at det skal være umulig å vekke utdødde arter til live. Jurassic Park sitter kanskje litt langt inne – men å få sparket liv i relativt nylig avdøde arter burde klart være innenfor vårt repertoar.
Gjenopplivningsforsøkene – på engelsk kalt de-extinction - har foregått i noen tiår nå, og har fulgt flere ruter. Én strategi er å forsøke å avle arter tilbake, ved å utføre hard seleksjon på nære slektninger.
Forsøkene på å gjenopplive den europeiske uroksen startet allerede på 1930-tallet. Brødrene Heinz og Lutz Heck var sponset av Hermann Göring da de krysset ulike primitivt utseende kvegraser, i et forsøk på å gjenskape oksedyrenes ariske rase.
Uroksen hadde en vekt som kunne sammenliknes med en bison, med en skulderhøyde på over 1,80 og var bevæpnet med formidable horn – nokså langt unna dagens Dagros. De vandret på Europas bunnfrosne stepper, sammen med mammuter og neshorn – og var garantert en utfordring for sultne neanderthalere. Det siste levende eksemplaret døde i Polen i 1627.
Brødrene Heck mente imidlertid at de hadde lyktes i å snu historiens kvern: Oksene de avlet fram hadde antydning til originalens stripete pels, og var velvoksne til kveg å være. Men deres mindre entusiastiske fagfeller har i ettertid påpekt at Heck-kveget er veldig langt unna det fryktinngytende dyret som skremte vettet av våre fjerne forfedre. Noen eksemplarer av Hecks produksjon finnes fremdeles i dyrehager rundtforbi, så du kan sjekke selv.
Liknende forsøk på å avle tilbake fortiden har vært gjort med kjempeskilpaddene som forsvant fra Galapagos-øya Pinta i 2012.
Kloning og CRISPR
Har vi godt med friskt genetisk materiale, som i tilfelle Rheobatracus-artene, er kloning selvsagt også en mulighet. Det var for eksempel dette de forsøkte på, etter at den siste ibex, iberisk villgeit, døde i 1999. Forskere plasserte arvestoffet dens i eggene til en vanlig tamgeit – og skapte verdens første gjenopplivete art. Killingen døde dessverre etter bare noen minutter.
Men, som sagt, suksess er et spørsmål om tid.
Det er muligens også bare et spørsmål om tid før vi nok en gang får se en levende mammut. Både russiske, amerikanske og sørkoreanske forskere har puslet med saken en stund allerede. De besitter et fullsekvensert genom av god kvalitet, og vet derfor hvilke 1668 mutasjoner som skiller mammuten fra levende elefanter. Ikke overraskende handler mange av disse om tilpasninger til et liv i kulde – som lang pels og fettreserver.
Her kan de siste årenes nyutviklede CRISPR-teknologi komme til å spille en rolle.
Ved å redigere genomet på mikronivå hadde forskere allerede i 2015 forandret 14 av elefantens gener til å den litt annerledes utgaven mammutene baserte seg på. Selv om det vil ta litt tid, er det ingenting i prinsippet umulig ved ideen om å endre de resterende 1654 genene – gjennom å bytte ut 1,5 millioner av DNAets organiske baser.
Spørsmålet er vel mer, om det som kommer ut i den andre enden virkelig er en mammut?
Joda, den går som en, snakker som en – men den ville verken kunne leve i det miljøet den en gang var tilpasset, ei heller vil vi kunne gjenopplive mammutens sosiale kultur. Flokkadferd, trekkruter, paringsadferd, kunnskaper om kosthold – alt som ikke er strengt styrt av mekaniske instinkter. Hvilket er en god del for intelligente, høyerestående dyr. Så vil vi virkelig gjenopplive mammuten – eller bare lage noe som likner? Based on a true story?
Men hvorfor?
Hvilket bringer oss til spørsmålet om hvorfor i all verden vi skal drive med dette.
Mammuten døde ut – ja, fordi våre forfedre jaktet den til utryddelse – men verden har uansett gått videre siden den gang. Klimaet er ikke det samme, naturen har endret seg også. Skal vi derfor si at dett var dett – og heller konsentrere oss om den natur vi faktisk har, og ta vare på den i stedet? Se på naturens fremtid, ikke lengte tilbake til noe som var, og som uansett ikke lenger kan eksistere. Vi kan aldri rekonstruere verden fra istiden – og har vel strengt tatt ikke noe ønske om det, heller? Personlig savner jeg ikke de gode, gamle dager, da det lå 3000 meter is over hodene våre.
Eller er det slik at vi har en moralsk plikt til å redde det vi kan? Det var vi som utryddet mammuten, ibexen, galapagosskilpadden – og sikkert også magerugerfroskene. Vi har herjet såpass mye med naturen rundt oss, at vi kan ta på oss skylden for det aller meste av utdøde arter de siste noen tusen år. Er det derfor vår plikt å gjøre opp for oss – hvis vi kan?
Det er for eksempel godt mulig å vekke den amerikanske vandreduen til live igjen. En gang fantes det mellom fem og åtte milliarder av dem. Når flokkene passerte, formørket de himmelen i dagevis – en antatt utømmelig ressurs. Folk skjøt med hagle opp i lufta, ned falt dagens middag. Bestanden falt også, og kollapset på slutten av 1800-tallet. På en enkelt dag i 1896 ble det drept mer enn en kvart million vandreduer, og etter den orgien, fantes det bare 15 000 igjen. De gjenværende fuglene var ikke vant til å leve så spredt, instinktene ble forstyrret. Den siste ville vandreduen ble skutt i Ohio i 1900. Martha, den aller siste vandreduen døde i 1914 i Cincinnati Zoo. Hun er utstoppet og befinner seg nå i en glasskasse.
Vi kan også få liv i geirfuglen, hvis vi vil. Kanskje til og med dodoen?
Slike redningsaksjoner vil sikkert ha økonomiske fordeler. Tenk deg dyrehagen som kan skilte med verdens eneste levende mammut – ikke helt «Jurassic Park», men kanskje «Pleistocene Park»? De vil kanskje også oppleves som seiere, som skritt i retning av en bedre verden. Hvilket for undertegnede er et langt bedre argument. Er det noe vi trenger i vår kamp for naturmiljøet, er det følelsen av å lykkes.
Jeg er imidlertid redd dette først og fremst vil være en psykologisk seier – som sikkert kan gi oss gevinster andre steder i miljøarbeidet – men som ikke egentlig betyr så mye, i seg selv.
Det dør veldig mange arter. De aller, aller fleste av dem aner vi ikke engang eksistensen av. For å holde oss til froskene. Vitenskapen kjenner et sted i området 6000 til 6500 ulike amfibier, men regner med at det kan finnes så mange som 10 000 arter vi enda ikke har oppdaget. Mange av disse vil dø ut før vi finner dem.
Om vi blåser liv i Rheobatracus silus, vil hun høyst sannsynlig aldri bli noen stor suksess utendørs – og vil nok i overskuelig fremtid friste et liv i enda en glasskasse. Hun døde, tross alt, sist hun prøvde seg på friland – og det er vel ingen grunn til å tro at miljøet i regnskogen vil være mer imøtekommende ved neste korsvei? Naturen forandrer seg – både av seg selv, og fordi vi mennesker forandrer den. Det er kanskje rett og slett ikke mulig for silus å leve videre?
Derfor; det vi vil skape gjennom våre Lazarus-prosjekter, er levende døde – arter som neppe vil klare seg uten overvåkning 24/7. Har vi overskudd – ok, be my guest. Men det er veldig, veldig, veldig mye viktigere å stanse ødeleggelsene av miljøet – for de 10 000 andre truete artene vi ikke har oppdaget ennå. Og halvparten av de vi kjenner – oppunder 3000 arter som er på vei mot undergangen.
Jeg tror det blir vanskelig å holde dem kunstig i live, alle sammen – uansett hvor flinke vi blir med genteknologien.
