Jeg vil slå et slag for døden – denne baktalte, misforståtte og underkommuniserte, men akk så viktige del av vårt liv.

Hva skulle vi gjort uten? Og jeg tenker ikke på det opplagte. Alle har drømt om Evig liv – og de fleste forhåpentligvis kommet fram til at Evig liv ville vært – kjedelig? Jeg tenker mer på hvor nyttig døden er. Og ikke minst, moderne – fremtidsrettet, innovativ.

Altså – det er bare bakterier og encellede dyr som fremdeles driver med det derre Evige. Alle andre har fått med seg de nye trendene – og dør. En eller annen gang, når de har fått formert seg litt, kanskje – eller etter et mindre snøskred av barnebarn?

Det finnes masse evolusjonær logikk i døden. Den kommer normalt ikke før du har tatt ditt skritt av livets utvikling, gjort ditt for slekta – og når du deretter endelig og pliktskyldigst dør, står du ikke i veien for dem som kommer etter. Tenk deg matmangelen, for ikke å snakke om plassmangelen, dersom alle som noensinne var født, fremdeles var i live? Tenk deg husleiene på Grünerløkka!

Da er det jo mye bedre at gamlingene bare forsvinner – hvorenn snille og sjarmerende de var – og du deretter kan arve kåken.

Men det er ikke egentlig dette jeg er ute etter.

Levende, men knust av sorg

Forestill deg at du får dine drømmer oppfylt – du kan rett og slett ikke dø. Som en Tolkiens alv, en Highlander, en vampyr, en Dorian Gray eller Evig jøde – litteraturen og drømmene er fulle av dem.

I begynnelsen er det sikkert kult – du kan endelig finne ut hvem som har rett i klimasaken. Eller hvem som drepte Laura Palmer.

Men så kommer nedturene, kanskje ikke før etter et par hundre år, men de kommer. Du tråkker ut i årtusenets forelskelse, dere får barn – du må riktignok hele tiden skjule at du ikke eldes, men årene glir lykkelig avgårde – og til slutt dør dine elskede – til og med ungene. Du sitter igjen i dyp sorg og fortvilelse.

Ok – du har fremdeles sixpack og sevje – ser godt ut for alderen – men er knust av sorg.

Vel, du har ikke annet å gjøre, enn å kaste gamasjene – lære deg forskjellen på  Weeknd og The XX, stable motivasjon til enda en gang å tråle barer og klubber, enda en gang nedlegge det annet kjønn – uten å tabbe deg ut. Det går sikkert greit – du har gjort det noen titalls ganger tidligere, har du ikke?

Men det er fremdeles ikke egentlig dette jeg er ute etter.

• Les også: - Mennesket kan overvinne døden

Genene du går glipp av

Jeg tror ikke det ville ta veldig mange århundrer før du hadde begynt å ane hvilken forferdelig situasjon du befinner deg i. La oss si at du fant din evige lykke en gang på 1500-tallet – og fremdeles er i vår midte – kjørende i en skinnende Ferrari, kanskje, eller med hettegenser og skjegg på longboard? Alltid i takt med det siste, nye. Inni deg har du imidlertid begynt å føle at du er i ferd med å bli stående igjen på stasjonen.

Ikke det at du hadde sett ut som en neandertaler, sammenliknet med oss andre – men du hadde nå, mer enn 500 år etter at du fikk genene dine utlevert – gått glipp av en serie nyttige oppdateringer. Du vet, disse ørsmå endringene vi foretar med genomet vårt, hver gang vi parer oss – og fører slekta videre. De færreste av dem blir det noe særlig av – men noen har festet seg i populasjonen – fordi de var viktige.

Poenget er selvsagt at individer ikke utvikler seg – i betydning evolusjon. All moroa foregår i overgangen mellom to generasjoner. Du er slik du ble født – og kom ikke trekkende med epigenetikk nå, den ligger i genene, den også – og grunnlaget for evolusjonære endringer legges når du parer deg, mikser gener med din utkårne – og deretter føder et barn ulikt noe verden tidligere har sett.

Ikke dette engang – at barn er annerledes enn sine foreldre – er evolusjon. Evolusjon har først skjedd – ekte endring har først oppstått – når et endret gen, en ny egenskap, har spredt seg i befolkningen. At du får en sønn som er veldig sterk, betyr bare at en pingle er blitt far til en muskelbunt. Det er først når mange rundt deg flekser økt muskelmasse – at en evolusjonær endring har funnet sted.

Så, hvordan ville du, født i Stavanger i 1543, følt deg i Oslo i 2017? Litt liten, kanskje? Dette er ikke en evolusjonær effekt. At folk stadig blir høyere, har mest med levekår å gjøre. Men du var, uansett utvokst allerede i 1560 … Ok – etter noen hundre år har du sikkert lært deg å kompensere for kompleksene dine – men du har ytterligere problemer – de tidligere nevnte oppdateringene.  Det kan være resistens mot malaria, eller AIDS, toleranse for nye matsorter, ørsmå justeringer i stoffskiftet – ett eller annet. Du har det uansett ikke – du er som en fem år gammel pc. Eller en Iphone 2.

• Les også: Den morbide sanninga om døden

Er det vi eller naturen som bestemmer?

For noen år siden var det snakk i mediene om hvorvidt menneskets evolusjon har stanset opp. David Attenborough var blant dem som hevdet at vi i dag lever i et samfunn som har tatt eggen av det naturlige utvalg. Sykehus, medisiner, moderne kosthold – trygg abort og så godt som ingen barnedødelighet. Nå er det vi som bestemmer den videre utvikling, ikke naturen!

Vi får forsøke å overse det etnosentriske i dette argumentet – som om alle klodens mennesker er spart for nød og sult? Velstand og sikkerhet er vel snarere unntaket? Uansett – selv i det mest velregulert urbane, er forholdene såpass variable at det naturlige utvalg vil få grep. Vi har ulik resistens mot bakterier, ulik intelligens, ulike levekår – vi er flinke eller dårlige til å tilegne oss nye kunnskaper – får ulik inntekt, føder barn med bedre eller dårligere muligheter – og så videre.

Evolusjonen sover aldri.

Den hadde ikke engang sovet, om vi virkelig hadde klart å eliminere det naturlige utvalg. Vi kan blande de eksiterende gener i uendelighet – og det finnes i isolerte, små befolkninger alltids en åpning for genetisk drift. Det er kanskje tilstede bare en eller to bærere av et gitt gen – la oss si for rødt hår. Dør de før de får formert seg, er rødt hår en saga blott. Vi kan altså både få og miste verdifull genetisk variasjon, hele tiden.

Blå øyne er et annet eksempel. Hvor kom de blå fra? De eksisterte overhodet ikke, for bare en 5000 – 6000 år siden, før de plutselig dukket opp, antagelig et sted nord i dagens Tyskland, og antagelig takket være en tilfeldig mutasjon.

Deretter er det blitt stadig flere blåøyde. Ikke nødvendigvis fordi det å se med blå øyne gir deg noen fordel, for eksempel under jakt. Men kanskje fordi noen synes blå øyne er Åh så vakkert? Seksuell seleksjon.

Dødens velsignelse

Så – jo lengre ditt evige liv varer, jo mer mistilpass vil du føle deg. Folk rundt deg blir gløggere, høyere, ser litt annerledes ut, endrer adferd og matvaner – restaurantene serverer mat du ikke tåler – nye sykdommer vil dukke opp, sykdommer befolkningen rundt deg gradvis vil tilpasse seg – mens du blir nødt til å gå rundt med feber og hostekuler i nye tusen år.

Jeg for min del har etter hvert vendt meg til å tenke på døden som en velsignelse.