Mange har spurt seg; hvorfor driver vi egentlig med sex – det er jo bortkastet tid? Biologisk sett lyder jo sex som en dårlig deal – for kvinner. Mannen bidrar med en sædcelle, hun går gravid i ni måneder – og drasser og ammer på småunger i årevis etterpå – og så må hun tåle at halvparten av genene i ungen er hans.

• Les også: Hvorfor får kvinner orgasme?

Hvorfor i all verden, når hun først legger så mye jobb i å få sendt genene sine videre, sørger hun ikke for å få sendt alle, og ikke bare halvparten? Hvorfor deler hun plass med mannen? I det hele tatt: Hvorfor tillater hun mannen å eksistere?

Den overflødige mannen

Spørsmålet ble aktualisert for et par uker siden; Høyre drøftet sæddonasjon til enslige kvinner. Senterpartiets helsepolitiske talskvinne uttalte på Dagsnytt 18 at hun var sterkt imot. NRKs nettsider skrev at hun fryktet at kvinner vil velge bort menn.

Dette sa hun ikke - hun sa at hun var bekymret for menns rettigheter. Men NRKs vridning minner oss like fullt om den gamle «frykten for at menn blir overflødige».

• Les også: Skjønnhet eksisterer fordi vi liker det vakre

Et nettsøk på «overflødige menn» avslører at mange er bekymret for – eventuelt gleder seg til den dagen det skjer. Ingen fare. De kommer til å vente forgjeves.

Ukjønnet formering

Det finnes likevel eksempler på ukjønnet formering. Bakterier deler seg i to – ukjønnet, altså. Noen sopper og alger kan formere seg med ukjønnede sporer. Noen planter kan formere seg gjennom knoppskyting. Nye individer vokser ut fra morplanten, før de starter et liv for seg selv.

Og noen av dem har denne hendige egenskapen at en avrevet grein kan slå rot, og bli til et selvstendig individ. En egenskap de faktisk deler med noen dyr:

Hydra og andre nesledyr (maneter og slikt) kan bytte mellom seksuell formering og ukjønnet knoppskyting – som en plante. Og en avrevet arm kan bli et nytt individ – akkurat som en avrevet gren. Faktisk kan du dele opp en hydra i mange småbiter – og hver av dem vokser seg store og sterke og selvstendige. Alle er genetisk like, selvsagt – og helt like sin mor.

• Les også: Derfor er det så viktig å være kul

Hvilket gjorde hydra til en verdenssensasjon, da den ble oppdaget på 1700-tallet. Det har senere vist seg at dette er en egenskap den deler med flatormer – og på nettet finner du til og med bilder av avrevne armer fra sjøstjerner, armer som først må ha vandret rundt på egenhånd, før den har vokst seg en hel liten og ny sjøstjerne der den gamle kroppen satt (den har selvsagt hatt flaks, og fått med seg nok av de vitale organene …) – ett individ er blitt til to.

Hvorfor har Gud velsignet slike primitive krek – mens vi mennesker må amputere og leve i elendighet? utbrøt lettfornærmelige naturfilosofer, den gang for 250 år siden.

Men det stopper ikke her. Vi finner ukjønnet formering – hunner som befrukter sine egne egg - også blant insekter, som parasittveps og pinnedyr.

Det finnes en art pinnedyr fra Mellom-Amerika som ikke hadde sett en hann på flere millioner år. Andre pinnedyrene lever også stort sett i kvinnefellesskap – befrukter sine egne egg, og én blir til tusen i løpet av få uker.

Det kan være en grei strategi å hoppe over sjekking, flørting og sex – du blir fort til mange, og avkommet ditt kan utnytte en matkilde fort, før konkurrentene tar den. Og du sløser ikke plass i genomet med å frakte på andre gener enn dine egne. (Eller du kan være infisert av en bakterie, Wolbachia, som er kjent for å skyve kjønnsfordelingen blant insekter i retning flere hunner – til egen fordel.) Men selv disse insektfeministene beriker uansett livene sine med å føde hanner med jevne mellomrom. Hvilket viser at han tross alt har en funksjon.

• Les også: Er mennesket unaturlig?

Krypdyr kan også finne på å droppe mannfolka. Cirka 50 øgler og minst én slange gjør det, i hvert fall i harde tider, i kalde områder, høyt over havet. Eller i havet, hvis én hunn blåses til sjøs og ved en tilfeldighet havner på en øde øy, er det en god tilpasning å kunne formere seg med seg selv.

Samme art henfaller imidlertid til den plass-, tid- og energikrevende sjekkinga og flørtinga, straks forholdene forbedres.

En av grunnene kan være poenget om at ting som ikke kan fortsette for alltid, ikke gjør det. Før eller siden dør aseksuelle slektslinjer ut – manglende genetiske variasjon sørger for at den er mer sårbar.

Sex vs død

Dermed har vi sett noen av fordelene med å avskaffe sex. Du får sendt alle genene dine videre, du kan formere deg alene på ei øde øy.

Og vi har sett ulempene – slektslinja dør ut til slutt.

Kjønnede slektslinjer synes på sin side å være mer robuste, beskyttet gjennom flere mekanismer som vi ser under – og det forklarer hvorfor vi ser flest av disse. Men det forklarer ikke nødvendigvis hvorfor og hvordan det hele begynte.

• Les også: Hvor mange mennesker bør det være på jorda?

Noen av fordelene ved kjønnet formering er godt kjent – vårt problem i denne sammenheng er at de bare forklarer hvorfor vi fortsetter å ha sex – nå som vi først har startet med det.

For eksempel jukset jeg litt i stad: En kvinne får mye mer enn en sædcelle fra mannen, som regel stiller han også opp og hjelper henne, passer på henne, skaffer mat og så videre. Det er ikke sikkert han hadde giddet, dersom ikke også hans gener var tilstede i avkommet. Det vil si – det er nokså sikkert at han ikke hadde giddet.

Men dette kan ikke ha vært grunnen til at sex utviklet seg. Kjønnet formering oppsto lenge før menneskelige parforhold.

Men… hva er poenget med mannen?

En av mine helter, biologen Bill Hamilton, tenkte mye på dette.

• Les mer i denne kommentaren: Juletrær er et symbol på samfunnet vårt

Han hadde en matematisk tilnærming til evolusjon, og modellene fortalte at kjønnsfordelingen lett kan forskyves til en mannemanns drøm – forholdet hunner til hanner, 50:1, uten problemer! Dermed begynte han å gruble: Hvorfor finnes hanner i det hele tatt?

Han tok det nesten personlig – og gikk hardt ut i argumentasjonen for hannenes rett til å eksistere. De måtte jo være gode for noe – og han skulle finne ut hva det var!

Han sto overfor et dilemma: Fordeler ved sex, som at blanding av gener beskytter arten mot epidemier, endrete leveforhold eller arvelige sykdommer, virker på populasjonsnivå, og kan uttrykkes i formuleringer som at «variasjon eksisterer for at arten ikke skal dø ut».

Det er for eksempel vanskelig å utrydde fluer med gift. Det er alltid noen som er immune – og arten er reddet av genetisk variasjon. Det er slike mekanismer som har en tendens til å favorisere kjønnede og avslutte kjønnsløse, og dermed genetisk mer ensformede slektslinjer.

Men forestillingen om at denne variasjonen er til for at arten skal overleve får evolusjonsbiologer til å grøsse. Sex kan ikke ha utviklet seg med dette for øyet. Evolusjonen skal finne sted på individnivå – og de fordeler en mutasjon medfører må komme individet til gode med en gang – ihvertfall med en eller annen bitte liten forbedring av overlevelsesevnen.

Mysteriet sex

Dette er en av grunnene til at mange biologer betrakter fenomenet sex som et stort mysterium. De klarer ikke å finne den mekanismen som gjør sex klart bedre enn ikke-sex – på individnivå.

Men er egentlig overlevelse av sykdom på grunn av genetisk variasjon bare en gruppeeffekt som vi først kan se, lenge etter at evolusjonære endringer har funnet sted?

Sex beskytter mot innavl, og innavl gir arvelige genetiske sykdommer. Du kan arve en sykdom fra mor – men vi er så viselig innrettet at vi har kopien fra far som backup (eller omvendt). Det er derfor vi ikke skal pare oss med brødrene og søstrene våre – de kan lett ha samme genfeil som oss selv – og avkommet mister beskyttelsen.  

Nå snakker vi vel egentlig om the real thing? Hvis du gir avkommet øket overlevelsesmulighet ved å ha sex – altså gir det et nytt, unikt genom – da gir du samtidig det naturlige utvalg noe å gripe fatt i – her og nå og med en gang, på individnivå.

Det samme med smittsomme sykdommer. Da svartedauden rammet Europa på 1300-tallet, døde opp mot femti prosent av befolkningen.

På den annen side – mer enn femti prosent ble ikke smittet – blant annet fordi bakteriene ikke klarte å ta knekken på dem.

Takk, parasitter!

Det er, som sagt over, en fordel for arten at alle ikke er kliss like. Hadde vi vært det, hadde pesten drept alle. Men dette må da også være en fordel på individnivå. Det må være en fordel for deg å ikke bli rammet av alle sykdommer som kommer – og det oppnår du ved å være annerledes.

I 1980 utviklet Bill Hamilton en matematisk modell for vert-parasitt-koevolusjon, og konkluderte etter linjene over: Det var parasittene som drev oss ut i seksualiteten.

Parasitter spesialiserer seg på å trenge inn i vertenes kropper – som en spolmark, en bendelorm, en malariaparasitt, eller en pestbakterie. Så fordelen individet har, er å være et individ. Du må være lik nok dine artsfrender til at du kan formere deg seksuelt – men ulik nok til at parasitten ikke kjenner seg igjen når den entrer kroppen din – og dermed ikke klarer å drepe deg.

Cluet med sex er med andre ord at det gir oss en mulighet til ikke å være som folk flest.

Så, neste gang du drømmer om sex – eller neste gang du tenker om deg selv at «jeg er søren meg unik» - husk å sende en varm tanke til bendelormen.