Forskning viser at trekkfuglene gradvis har trukket nordover, langsomt utvidet sitt leveområde, mens de samtidig har flydd sydover om vinteren. Der insektene er. (Foto: NTB Scanpix)
Forskning viser at trekkfuglene gradvis har trukket nordover, langsomt utvidet sitt leveområde, mens de samtidig har flydd sydover om vinteren. Der insektene er. (Foto: NTB Scanpix)

Kommentar: Drar fuglene bort for vinteren, eller drar de hjem?

Folkelig visdom sier at trekkfuglene flyr sydover om vinteren fordi de ikke klarer kulda i nord og at trærne feller bladene fordi de ellers ville ha frosset i stykker. Men er det slik? spør Erik Tunstad.

Published

Det fine med kulda og mørket er at du kan sitte innendørs med god samvittighet. Du trenger ikke, og kan heller ikke gå under lautunge tre. I stedet kan du lese og gruble, til og med rundt tilsynelatende idiotspørsmål.

Det fine med vitenskap, er at den ofte gir overraskende svar.

Vi tar trekkfuglene først: Vi tenker intuitivt at hvis lerka og linerla hadde kunnet snakke, hadde de sagt – Vi er norske. Vintertrekket er bare en tilpasning; Enten tåler de ikke kulde, eller så kan de bare leve av insekter – begge problemene løses lett med en kjapp flytur sydover.

Forskerne har tenkt annerledes: Fuglene bor egentlig i syd, og trekker nordover fordi de ikke holder ut sommeren i sitt egentlige hjemland. Der nede er det for mye konkurranse om maten i småbarnsperioden, mens det i nord som kjent finnes mygg nok til alle.

Dilettantisk, kun for spesielt interesserte? Vel, noe må man som sagt drive med i høstmørket. Så hvem har rett, folket eller forskerne?

I dette tilfellet; folket! Nye studier av fuglenes evolusjonære forhistorie viser at trekkfuglene gradvis har trukket nordover, langsomt utvidet sitt leveområde, mens de samtidig har flydd sydover om vinteren. Der insektene er. Hvilket vi kan oversette til at de egentlig er utviklet til å bo her i nord – med visse modifikasjoner. Det er ikke om høsten, men om våren, linerla tenker – Nå drar jeg hjem igjen.

Hva med trærne?

I syd har de eviggrønne skoger, her i nord felles bladene om høsten. Er det nødt til å være sånn? Og: Er det kulda sin skyld? Nei – i følge forskerne og lærebøkene er det fordi trærne går i dvale for å spare energi.

Det er mørkt om vinteren. Lite lys betyr lite fotosyntese. Det er gjennom fotosyntesen planten produserer karbon, som den bruker både til å vokse og til å puste. Trærne puster gjennom bladene.

Ideen er da at bladene feller bladene i mørket, for å spare karbon. Det høres tilforlatelig ut.

Det er imidlertid sprekker i logikken. For å se dem, må vi gå lenger tilbake enn til Adam og Eva:

Alle frykter global oppvarming, men paradoksalt nok har kloden sjelden vært kaldere enn nå. I 80 prosent av livets historie har polene vært dekket av frodig løvskog. Det er funnet fossile skoger i Antarktis (av Robert Falcon Scotts dødsdømte ekspedisjon) og på Grønland (av Fridtjof Nansen, som også var på skitur).

Det var altså varmere før. Trærne fra nord viste likevel tydelige tegn på at de felte bladene om vinteren. Men nå kunne man ikke bruke kulda som forklaring, og botanikerne kom i stedet opp med den jeg nettopp skisserte; om karbonsult i vintermørket. For selv om polene var varme før i tida, så beveget jorda seg rundt sola akkurat som den gjør i dag. Med påfølgende bekmørke vintre.

I syd har de eviggrønne skoger, her i nord felles bladene om høsten. Er det nødt til å være sånn? (Foto: Microstock)
I syd har de eviggrønne skoger, her i nord felles bladene om høsten. Er det nødt til å være sånn? (Foto: Microstock)

Dette ble stående som en sannhet. Det ingen syntes å legge merke til, var at Scotts fossile skog fra Sydpolen var eviggrønn. Var det mangel på sollys i nord, så var det vel det i syd også?

Og tenker vi etter, så står det tropiske, eviggrønne trær i oppvarmede drivhus over hele den nordlige halvkule. Mange av dem uten ekstra belysning. Så spiller egentlig lyset noen rolle?

Paradokset ble enda større da forskere – stikk i strid med det alle hadde tatt for gitt – fant at vinterfellende trær bruker 20 ganger mer karbon på å fornye løvverket årlig, enn de ville ha tapt ved å la maskinen gå sin gang vinteren igjennom. Det kan med andre ord ikke ha vært noen karbonsult.

Dermed sitter vi igjen med et pussig spørsmål: Hvis vinterfellende trær betaler en 20 ganger høyere pris for å overleve vinteren, hvorfor eksisterer de da?

Tørke?

Du har sikkert tenkt vann for lenge siden. Eller tørke. Vannet i bakken er frosset, kan ikke trekkes opp – og fordampningen fra bladene tørker ut treet? Antagelig er vi nærmere svaret nå, men det er ikke entydig. Jeg har eviggrønn eføy rett utafor stuevinduet. Den minner meg om sommeren, selv midt i februars mest ufyselige snøstormer. Den verken tørker ut eller fryser i hjel. Og når vi tenker etter: Skogene felte jo løv også da polene var varme. Men de kan kanskje ha vært tørre om vinteren, av andre grunner enn at bakken var frosset?

Ok, så er eføyen tilpasset kulde – hva nå det innebærer – mens bjørka ikke er det? Det kan være, men hvorfor er ikke bjørka også tilpasset? Hvorfor sløser den 20-gangern med karbon?

Og det er jo heller ikke slik at mesteparten av arktiske trær feller bladene. Det finnes nok av eviggrønn barskog her oppe.

Og hvis nåletrær er i noen slags særklasse – hvordan forklarer vi da lerken – et annet bartre som vitterlig er godt utbredt i Sibir, og som kaster alle nålene når kulda og mørket kommer?

Og så har vi det penible faktum at også eviggrønne trær feller bladene. Selv ved ekvator. Noen gjør det hele tiden, tre eller tre hundre blader daglig, men aldri alle samtidig. Dermed ser du aldri et nakent tre. Andre tar alt i én sjau. Derfor kan du se nakne trær, selv i tropisk regnskog – hvor vi vel kan gå ut fra at de ikke er plaget av tørke. Fellingen er bare ikke synkronisert i forhold til de andre trærne i skogen, så regnskogen fremstår uansett som grønn hele året.

Evolusjonens gang

Det er komplisert, men jeg kan komme på to oppklarende momenter. Det første er rent teknisk: Energistudier viser at de trærne som gror nye blader om våren er noen skikkelige racere til å ta opp sollys – deres fotosyntese går på turbo. Om våren er bjørka som en hare og eføyen som en skilpadde. I løpet av et år produserer de like mye karbon, mens bjørka vinner på den korte sommerdistansen. Altså forstår vi at bjørka kan overleve, til tross for sitt karbonsløseri.

Så det andre momentet: Dermed ville jo de to kunne klare seg omtrent likt? Hvorfor finnes det da to typer trær – de som feller og de som ikke gjør det?

Snakker vi om ulike strategier, som egentlig er nokså likeverdige? Er i så fall forskjellene i utbredelse rett og slett et resultat av historiske tilfeldigheter? Kanskje løvtrær i nord feller bladene fordi det er det de gjør og fordi deres forfedre gjorde det? De eviggrønne kunne ha utviklet seg til å klare kulda, de også – men da de skulle til å etablere seg var plassen opptatt?

Vi ser mye av dette i evolusjonen og livets historie. En art finnes et sted fordi dens forfedre utviklet seg der. Den kunne godt ha levd et annet sted også – men dit klarer den ikke å komme. Omtrent som isbjørnen? Den kunne sikkert hatt det fint på Sydpolen – masse mat i pingviner – men for å komme seg ned dit, hadde den måttet traske over Sahara og gjennom regnskogen. Hadde det vært meg, hadde jeg stanset i Coconut Bar i Cabinda.

Vi slenger mer ved på peisen, retter på putene og leser videre. Bare avbrutt av en reise til tropene ved juletider? Der insektene er.