Det som ble kalt «Morbid forvaltning av norsk jerv» i mitt forrige innlegg i forskning.no, kaller statssekretær i Klima- og miljødepartementet Atle Hamar for «God forvaltning av jerv i Norge». Hvis «morbid» er i overkant, bør «god» kunne plasseres i motsatt grøft.

Hamar skriver at å avlive mordyr og hvalper i ynglehiene er «kontroversielle tiltak som ingen likar, og som vi forsøker å bruke minst mogleg». Så lenge han ikke sier at det skal opphøre, blir det mest et pliktløp som Hamars forgjengere og andre har kjørt i lang, lang rekke før han.

Men det fortsetter, og neste år må vi igjen forberede oss på de mest makabre utslagene: Etterlatte mordyr som slipper unna, bare at valpene hennes er tatt av dage.

Dette er milevis unna gjengs jeger-etikk. Ungene våre plyndrer ikke fuglereir. Vi har lovverk som sier at alle fugle- og dyrearter er fredet i hekke- og yngletida. Men hiuttakene skjer like fullt i samforstand med departementet der Hamar er statssekretær.

Norge forkludrer

Hamar kommenterer ikke hvordan feilrapportering fra Norge også forkludrer rapportene fra det svensk-norske fellesprosjektet for overvåking av landenes felles jervebestand.

Begge landene oppgir antall registrerte kull, men med en vesentlig forskjell: Sverige praktiserer ikke avliving av jervefamilier etter at hiene er registrert. De svenske funnene viser følgelig uavkortet til levende dyr, og ikke til et «bruttotall» med opp mot 25 prosent «svinn» som det norske.

Dette verken nevnes eller problematiseres i fellesrapporten for jervebestanden i Skandinavia. Vil Hamar sørge for at dette kvalitetssikres i årets rapport, og framover? 

Feil og dobbelt feil

Myndighetene opererer altså med to kategorier for bestandsoverslag: Et bruttotall basert på registrerte kull, óg et nettotall som viser registrerte kull minus kullene som er likvidert.

Hamar anfører: «Børs Lind påstår vidare at det vert skote for mange jerv, fordi vi inkluderer daude dyr i bestandstala. Dette er òg feil. Det finst ikkje noko fullstendig oversyn over talet på registrerte ungekull av jerv før 1. oktober. Sjølv om ein gradvis får meir oversyn over talet på ungekull utover våren og sommaren, må vedtak som fattast før 1. oktober i stor grad baserast på bestandstalet frå fjoråret og ulike berekningar.»

Nå er det vel ingenting i de to siste setningene som motsier at døde dyr inkluderes i bestandstallene. Det er heller ikke så rart. For når rovdyrnemndene anbefaler høvelig nivå på dyr som skal felles, er det de lett bisarre bruttotallene som legges til grunn.

Kritisk viktige tall

I et rykende ferskt vedtak fra rovdyrnemnda i Oppland om å skyte åtte dyr i 2018/2019, vises det til Norsk institutt for naturforskning (NINA) som dokumenterer henholdsvis ti, sju og seks kull i denne regionen fra år 2015 til 2017.

Samtlige er bruttotall.

Tallene er kritisk viktige. Snittet fra tre foregående år må ligge over bestandsmålet for regionen på fire kull, hvis ikke mister nemnda myndighet til å fatte vedtak. Men bruttotallene viser et snitt på 7,7. Hadde de brukt nettotallene, ville de havnet langt lavere (5,7).

De åtte dyrene de nå vil ha skutt ut, antar de utgjør 20 prosent av bestanden. Med nettotall, uten innbakte spøkelsesdyr, er åtte dyr langt mer dramatisk. Så hva er «fasit»? Kun tre kull er påvist i denne regionen i 2018. Sjansen for at nye kull påvises er liten.

Ovenstående er ikke en utfyllende diskusjon om bestandsgrunnlaget i regionen. Men vedtaket illustrerer poenget: Å skyte ut åtte nye dyr, av en liten gruppe som suksessivt er skutt ned til lavere og lavere nivåer, kan bli langt mer dramatisk enn nemndas anslag basert på bruttotall.

Sverige produserer, Norge skyter

Sist oppdatert status for registrerte hi er kommet opp i 52 kull, godt over bestandsmålet. Men som skrevet før: Det rokker knapt ved det overordnede bildet av en uverdig og «happy go lucky»-forvaltning i Norge, av en fredet og sterkt truet art.

Det kan delforklares ved at et uforholdsmessig stort antall tisper kan ha fått valper i 2018, men innvandring fra Sverige, som en følge av at vi tømmer gode jerveområder for norske dyr, er mest sannsynlig.

Slik sørger vi også for å «drenere» den svenske bestanden, en bestand som svenskene prøver å få opp på det de regner som livsdyktig nivå: 600 dyr. I Norge skal vi igjen skyte dem ned til om lag 250. Det kan også bli færre. I 2017 var det 30 kull igjen, noe som kan regnes om til cirka 190 enkeltdyr.