Ikke-eksisterende, døde dyr inkluderes systematisk i bestandstallet som myndighetene oppgir. Det kunstig oppblåste bestandstallet rapporteres blant annet til Sverige, og forkludrer estimatene over samlet skandinavisk bestand.

Det oppblåste tallet legges til grunn for hvor mange jerver som anbefales skutt påfølgende sesong. Når dette målet ikke nås, går myndighetene over til å avlive dyr i hiene.

Det nasjonalt overordnede ansvaret for jerven overlates stykkevis og delt til regionale rovviltnemnder.

Jerven er i utgangspunktet fredet

Jerven er omfattet av et strengere vern enn nesten noe annet pattedyr i Norge

Som et av tre landlevende pattedyr hos oss, er jerven norsk ansvarsart. Det vil si at vi har et eget ansvar for å ta vare på den fordi en vesentlig del av den vesteuropeiske bestanden holder til her.

Som sterkt truet art på den norske rødlista, skal jerven både etter Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven ivaretas og sikres levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder.

Derfor er jerven i utgangspunktet totalfredet. Men når det kommer til Norge og store rovdyr, er vern ikke nødvendigvis vern.

Forvaltningens utgangspunkt

Det er vanskelig å telle hver enkelt jerv ute i naturen, mens det er relativt enkelt å få oversikt over antall hi. Hiene graves gjerne ut i snøskavler, og sporavtrykk kan følges fram til åpningene. For å få et anslag over hele bestanden, inkludert ungdyr og voksendyr som ikke yngler dette året, ganges antall registrerte kull med en faktor på 6,1 eller noe mer, avhengig av flere forhold.

I Norge har politikerne bestemt at «levedyktig» nivå for jerv ligger på 39 kull, helt løsrevet fra biologiske og genetiske forutsetninger. Så vidt vites er det ingen andre land der nivået på hva som er en levedyktig bestand bestemmes politisk.

Forvaltningens makabre praksis

I 2017 ble det registrert 40 kull i norske fjellområder, ett kull mer enn Stortingets målsetting. Men i ti av hiene ble mordyr og valper sporet opp og avlivet. Å ta ut ti av førti kull når bestandsmålet er 39 er selvsagt solid «overkill». Men det stopper ikke der.

«Hiuttak» gjennomføres ved at lovens bestemmelser om fredning i hekke- og yngletida settes til side med henvisning til «ekstraordinære tiltak». Dog ikke mer ekstraordinære enn at de gjentas hvert eneste år.

I perioden 2015-2017 endte ti av uttakene med at bare valpene ble skutt, ti tisper «slapp unna», men uten unger. Dette sies kun indirekte i tabellform, forståelig nok.

Det mest bemerkelsesverdige er likevel at de ikke-eksisterende, drepte dyrene regnes med som en del av bestanden. Overfor offentligheten og naboland oppgis fortsatt en bestand på 40 registrerte kull i 2017, og ikke 30 som de facto gjensto. Tilsvarende gjaldt for foregående år, og vil gjenta seg i 2018.

Forvaltningsjakt på spøkelsesdyr

Når myndighetene skal anslå totalbestanden, legger de gjennomsnittstallet for registrerte kull de tre siste årene til grunn. Ut fra dette ble bestanden for 2017 estimert til 324 dyr, uten at dyr som avlives trekkes fra. Men 324 dyr legges likevel til grunn for hvor mange som så anbefales skutt påfølgende sesong.

Det er de regionale rovdyrnemndene som fastsetter hvor mange dyr som skal skytes i hver region. Disse nemndene er satt sammen av lokale politikere som konsekvent legger fellingsnivåene høyt.

Når denne «maxingen» kommer opp på en overrapportert bestandsvurdering, blir resultatet deretter: 113 dyr mente nemndene var et passende nivå å ta ut siste sesong.  Selv om alle de 324 dyrene hadde vært levende, hadde et uttak av hvert tredje dyr vært grovt uforsvarlig. Omregnet til dyr som kan antas å være i live, blir det meningsløst.

Forvaltningens Catch 22

Klima- og miljødepartementet nekter å ta overordnet ansvar for det nasjonale målet, til tross for at summen av rovdyrnemndenes anbefalte uttak av jerv helt soleklart er uforenlig med de nasjonale målene.

I et svarbrev til Naturvernforbundet gjør departementet det klart at klagemulighet på samlet foreslått utskyting ikke er mulig, fordi klager må adressere hvert enkelt nemndsvedtak. Samtidig presiserer departementet at hver enkelt nemnd kun har ansvar for egen region, og at den enkelte nemnd ikke behøver å ta hensyn til situasjonen i naboregionene.

Kort sagt: Et nasjonalt ansvar for jerv er det verken noen som har, eller noen som tar.

Det hele ender opp som en perfekt «Catch 22»: Å henvende seg til sentrale myndigheter for å påpeke uforsvarlig avskyting på nasjonalt nivå er per definisjon å banke på stengte dører. Like nytteløst som det er å gå til hver enkelt nemnd og vise til at konsekvensen av vedtak sett i sammenheng med de andre nemndenes vedtak medfører overhengende fare for bestanden som helhet.

Selv om dette er systemsvikt på sitt mest banale, er  regjeringens strategi å skjerme seg bak byråkrati som setter seg selv sjakk matt og ute av stand til å korrigere en kurs uansett om det fører galt av sted.

Forvaltningsrør på norsk fører til feil i Skandinavia

Hvor misvisende og faglig uholdbar den norske praksisen er, illustreres ved å kaste et blikk på det svensknorske fellesprosjektet for overvåking av de to landenes samlede jervebestand. Her blir feilinformasjon fra Norge også til feil for Skandinavia.
I den siste rapporten fra prosjektet («Inventering av järv 2017»), heter det at det er registrert  97 kull i Sverige og 40 kull i Norge.  Men i Norge gjenstår kun  30 ettersom, dyr fra 10 hi ble avlivet kort tid etter registreringen.

Dermed blir det to ulike størrelser som legges sammen: For Sverige reflekterer tallene antatt intakte kull, for Norge reflekterer de tre deler antatt intakte kull, og én del som myndighetene har tatt av dage. Når det norske tallet inkluderer ikke-eksisterende dyr, blir også rapportens anslag på samlet skandinavisk bestand forkludret.

Pinlig og uverdig

Det har lyktes forvaltningen å ende opp omtrent på bestandsmål målt i antall registrerte hi de tre siste årene. Hvordan er det mulig, når det for eksempel i 2017 helt åpenbart ble tatt ut og drept langt flere tisper og valper enn forsvarlig ut fra bestandsmålet?

Under den siste ordinære lisensjakten ble bare 40 dyr av det rabiate målet på 113 skutt, også det en indikasjon på at det rett og slett var få dyr å skyte på etter overbeskatningen i 2017.

En delforklaring kan være at et uforholdsmessig stort antall tisper kan ha fått valper i 2018, men først og fremst: innvandring fra Sverige. Men dette er en uberegnelig faktor av flere grunner, og det rokker i liten grad ved det overordnede bildet av en uverdig og happy go lucky-forvaltning i Norge av en sterkt truet art.

Et minimum burde være at Norge sørget for at alle relevante data fra Norge ble lagt til grunn i samarbeidsprosjektet med Sverige. Selv hvor pinlig det måtte være for myndighetene å risikere kjedelig oppmerksomhet i nabolandet om hvordan forvaltningen arter seg på vår side.