Den medisinske forskningen har gjort store framskritt, men kan ikke hjelpe alle pasienter.
Den medisinske forskningen har gjort store framskritt, men kan ikke hjelpe alle pasienter.

Håpets marked: Nasjonale vurderinger er ikke alltid optimale for den enkelte pasient

KOMMENTAR: Men hva er alternativet til streng kvalitetssikring av behandlingsmetodene ved norske sykehus?

I et innlegg på forskning.no er Martha Grønning uenig til min kritikk av tv-serien Håpets marked på NRK.

I denne serien følger vi pasienter som reiser til utlandet for å få behandling på private klinikker. Norsk helsevesen har ikke mer å tilby for at de skal bli friske eller friskere.

Serien viser pasientenes håp og strev for å samle inn penger, den slitsomme reisen og den harde kuren.

Men Håpets marked setter også enkeltpasienter opp mot norsk helsevesen og forskning, på en måte som gjør at det framstår som vi er skikkelig bakpå her i landet, og at andre land har kommet mye lenger.

Hvorfor ikke i Norge?

I andre av fire episoder handler det om stamcelletransplantasjoner for MS-pasienter. Spørsmålet som blir stilt om igjen og om igjen både i denne og de andre episodene, er: Hvorfor tilbyr ikke Norge denne behandlingen, når den er tilgjengelig i utlandet?

Spørsmålet kunne like gjerne ha vært: Hvorfor tilbyr ikke Norge, Danmark, Finland, Belgia, Nederland, Spania, Frankrike, Australia, USA og nesten alle andre land denne behandlingen, når den er tilgjengelig på privatklinikker i utlandet?

Men om spørsmålet hadde blitt formulert slik, ville ikke det gitt samme slagside mot norsk helsevesen.

Hva er nok god forskning?

I serien kommer det fram at pasientene selv vurderer om de skal ta behandlingen i utlandet. De har lest og hørt om erfaringene fra andre pasienter, og flere av dem har satt seg inn i studier om sykdommen.

Når et offentlig helsevesen vurderer ny behandling, er det forskning som ligger til grunn. Det skal være mange nok studier og virkningen skal være godt nok dokumentert. Kriteriene for hvor mange studier, kvaliteten på disse og hvor mange og hvem behandlingen virker for, er strenge. Noen studier kan ha lovende resultater, mens når andre forskere har gjentatt forskningen, får de mindre gode resultater. Da må det mer forskning til, og tiden går.

For pasienter som er svært syke, kan tidsbruken og de strenge kriteriene virke ubarmhjertige. For dem haster det, de har ikke tid til å vente.

Den russiske vaksinen mot korona

Men hvor mye forskning må egentlig til? Hvor god og overbevisende må forskningen være før beslutninger tas?

Vi lever nå midt oppe i et eksempel. Vi venter på en vaksine mot koronaviruset. Den vaksinen vil forhindre sykdom og død. Legemiddelselskapene tester og tester, de må møte standardene satt internasjonalt før de kan slippe vaksinene ut på markedet. Norge kjøper ikke inn vaksinen, før de er sikre på at den er trygg etter våre nasjonale standarder.

Det finnes allerede en vaksine mot covid-19. Den er laget i Russland og godkjent av helsemyndighetene der. Og der har de allerede begynt massevaksineringen av befolkningen - den som vi også venter på.

Også bak den russiske vaksinen ligger det forskning. Men den blir ikke tatt i bruk i Norge. Forskere i Norge og alle andre land mener at de ikke har god nok kunnskap om hvordan denne vaksinen virker, til å anbefale den brukt på sin befolkning.

Svensk og norsk tolkning av dataene

I episoden om MS i Håpets marked og i innlegget til Martha Grønning blir det framhevet at Sverige tilbyr stamcelletransplantasjon til sine MS-pasienter.

En svensk lege blir intervjuet i episoden. Han sier at grupper av MS-pasienter har så stor nytte av stamcelletransplantasjon at de har innført det som standardbehandling. De bygger på samme forskning som både Norge og andre land vurderer.

Det gjør jo alt mer forvirrende. Men det er ikke uvanlig at ulike lands helsevesen gjør ulike vurderinger. Pandemien er også et eksempel på det.

Ifølge den svenske legen handler det om hvordan man tolker dataene fra forskningen på stamcelletransplantasjon. I Sverige tolker man dem mer liberalt, i Norge mer konservativt, sier han.

Men her er det altså Sverige som er unntaket. Norge tolker dataene på samme måte som de fleste andre land og vil ha mer forskning. Dette er en behandling som innebærer risiko for pasientene, og virker ikke for alle.

Med resultatene som kommer fra denne forskningen er det ikke usannsynlig at stamcelletransplantasjon kan bli standardbehandling for på grupper av MS-pasienter også i Norge.

Hva er alternativet?

Det er selvsagt forferdelig urettferdig for de som har brukt egne penger på å finansiere slik behandling. Men hva er alternativet?

Hva ville skjedd om leger starter opp med behandlinger som de mener ikke er kvalitetssikret godt nok? Hva ville skje når den første pasienten dør? Når bivirkningene skader mer enn behandlingen lindrer? Når det viser seg at forskningen ikke var tilstrekkelig og det manglet dokumentasjon på virkning av behandling. Det har skjedd før, og blir gjerne kalt helseskandaler.

I Håpets marked blir norske leger ofte framstilt som motvillige til nye behandlingsmetoder. Jeg mener at det er et helt feil bilde av norsk helsevesen og norsk medisinsk forskning. Det har vært store framskritt i forståelse, diagnostisering og behandling av veldig mange sykdommer bare de siste få årene. Kreft er bare et eksempel, og resultatene vises i antall pasienter som overlever sykdommen.

Balanse i dekningen

Det er slett ikke alle som reiser som har nytte av rådyr behandling i private klinikker i Mexico og Russland, eller i Sverige for den saks skyld. Men mediene skriver langt oftere om suksesshistoriene.

Generalsekretær i MS-forbundet, Mona Enstad, uttalte til NRK at hun tror det er vanskelig for de som drar til utlandet å være kritiske etterpå i ulike forum på nettet. Hun mener det kan være tøft å si at det ikke ble som forventet, eller de kan være redd for negative reaksjoner.

I Håpets marked får vi møte pasienter som har mindre vellykkede utenlandsreiser, men også her blir det ofte vinklet på manglende støtte fra norsk helsevesen.

Det tjener ingen at enkeltpasienter blir stilt i opposisjon til behandlerne sine. Dessuten vil bedre balanse i denne type reportasjer, gi pasientene bedre kunnskapsgrunnlag om de velger å reise ut.

Ressursbruk

Vi har et godt helsevesen i Norge, men det er selvsagt ikke perfekt. Når det offentlige vurderer behandling, tiltak og forskning på sykdommer, er ressursbruk også en av kriteriene. Da handler det ikke lenger om virkning, men om penger. Er det for eksempel en sjelden sykdom eller behandling med begrenset virkning, er det mindre sjanse å bli prioritert.

Når pengene rår, kan det får ubarmhjertige følger for de som ikke blir prioritert. Her bør både mediene og pasientforeningene følge med.

Mediene skriver ofte om urettferdigheter i ressursfordeling og pasientbehandling. Mange av pasientorganisasjonene både støtter, finansierer og diskuterer behovet for forskning.

Det er ikke til å unngå at nasjonale vurderingene ikke alltid er optimale for den enkelte, men det er all grunn til å holde kritisk øye med politikere og helsevesen.

Powered by Labrador CMS