Obstfelder er prosjektleder ved Nasjonalt senter for telemedisin (NST) i Tromsø.

Tidligere skrev leger og sykepleiere hver sin pasientjournal. Sykepleiernes håndskrevne dokumenter lå i en perm på vaktrommet, mens legenes notater var på legens kontor.

Sykepleierne formidlet viktig informasjon, som for eksempel blodprøveresultater, muntlig til legen.

Etter at elektronisk pasientjournal (DIPS) ble innført, er all pasientinformasjon samlet i en og samme datamappe, og leger og sykepleiere skriver fortløpende i den samme journalen.

Maktforholdene endres

- Sykepleierne er blitt veldig gode DIPS-brukere, og bruker dette i det daglige arbeidet. De er mer i forkant enn før, og henter for eksempel ut prøvesvar før de går på visittrunden til pasientene.

- Vi ser at leger som er vant til å spørre sykepleiere om informasjon, nå blir møtt med svar som “dette kan du finne ut av selv, du har like mye tilgang til denne informasjonen som jeg”, forteller Obstfelder.

Hun tror dette er med på å endre maktforholdene som eksisterer mellom de to helseprofesjonene. Legens makt blir utfordret, og sykepleierne kan oppleve at de har sterkere kontroll og innflytelse.

Samtidig ser sykepleierne at ikke alt de selv gjør er bra nok - det som før ble liggende på vaktrommet, utenfor legens rekkevidde, blir nå å lese på en skjerm.

Dermed skjerpes kravene til hva som skrives og hvordan.

Ny type kompetanse

Obstfelder leder prosjektet “Konvergerende medier i helsevesenet”, som har satt bruken av telemedisin under lupen.

Forskere har sett på fire ulike teknologier: Elektronisk pasientjournal, elektronisk timebestilling, elektronisk sår-poliklinikk og telemedisinsk svangerskapsbehandling.

Forskningen dreier seg blant annet om hvordan innføringen av ny teknologi påvirker de sosiale relasjonene i helsevesenet.

- Helseinstitusjoner som investerer i ny IT-teknologi, får en ny kompetanse som kan konkurrere med den kliniske kompetansen.

- I en del tilfeller utfordrer denne IT-kunnskapen legens kompetanse, status og posisjon.

- For eksempel hender det at legene vil ha spesialtilpassede løsninger, men må gi seg mot IT-folkenes argumenter om store, standardiserte og sikre systemer, sier Obstfelder.

Mangler tillit

Ett av de nyskapende tilbudene rundt om i Norge, er elektronisk sår-poliklinikk.

Dette kan for eksempel brukes når en sykepleier på et sykehjem er usikker på behandlingen av et sår på en eldre beboer.

I stedet for at den eldre må fraktes til sykehus, tar sykepleieren et bilde av såret og sender det på epost til sykehuset. Der kan legen vurdere bildet og gi råd om behandlingen.

- Sårbehandling er komplisert, med mye klinisk skjønn, og det kan være tungt å stå med dette ansvaret alene. Her er telemedisin en løsning, sier Obstfelder.

To ulike profesjonskulturer

Men likevel viser det seg at få benytter seg av dette systemet.

- Årsaken tror jeg ligger i mangel på tillit mellom to ulike profesjonskulturer: I dette eksempelet primærsykepleieren på sykehjemmet og spesialsykepleieren på sykehuset.

- Primærsykepleieren kan for eksempel streve med å sette de rette ordene på hva hun ser, og hva som er problemet med såret, og dermed ikke føle seg faglig kompetent overfor spesialsykepleieren.

- Det må opparbeides mer tillit mellom spesialisten på sykehuset og distriktssykepleieren for at dette skal fungere, sier prosjektlederen.

En annen form for telemedisin - elektronisk timebestilling - er heller ikke mye brukt, selv om den har vist seg å gi en god effekt når den faktisk brukes.

Dette dreier seg om bestilling av timer hos spesialist, og gjøres når pasienten er hos allmennlegen.

Den positive effekten er at pasienter oftere møter opp på spesialisttimen når den er bestilt i samarbeid med legen foran dataskjermen.

Ultralyd og CTG via bredbånd

Telemedisin er testet ut også på en fødestue på en øy i Nord-Norge. Hvis jordmoren finner avvik under ultralydundersøkelsen, kan spesialister på det nærmeste større sykehuset følge med på bildene av fosteret og vurdere hva som bør gjøres.

Også under selve fødselen kan CTG-registreringer (av barnets hjertefrekvens med mer) sendes via cyberspace til sykehuset på fastlandet.

- De fleste jeg intervjuet, syntes dette var en god idé, noe som kan gi en ekstra trygghet. Jordmødrene er ofte alene på jobb, og det kan være greit å være to hvis det for eksempel skal avgjøres om en fødende skal sendes i ambulansefly til et større sykehus når det er snøstorm, sier Kari Dyb.

Hun er sosiolog og doktorgradsstipendiat, og har studert “Født med bredbånd”-prosjektet nærmere.

Men tross positive holdninger, varierer bruken av telemedisin på fødestua.

Redde for teknologiavhengighet

- Noen jordmødre sa de var redde for å bli for avhengige av teknologi generelt, at det skulle gå på bekostning av det å være nær og tilstede.

- Men en viktigere forklaring på manglende bruk av bredbåndsteknologien, er de lokale nettverkene - når noe skjer synes de det er vel så trygt å kontakte en lokal kollega.

- Jordmødrene er dyktige fagfolk, som stoler på egen kompetanse, og kan være skeptiske til hjelp fra tilfeldige og kanskje nyutdannede, gynekologer over bredbånd.

- I forhold til tolkning av ultralyd mener jordmødrene at ekspertisen ligger i Trondheim, ved Nasjonalt senter for fostermedisin.

- De vil derfor heller sende gravide kvinner med behov for oppfølging fysisk med fly til Trondheim enn bilder via bredbånd til nærmeste større sykehus, forklarer Kari Dyb.

Les mer om forskningsprogrammet KIM.