– Jeg ble skuffet over at det ikke ble noe av, sier professor Kjetil Retterstøl ved Oslo universitetssykehus (OUS) til forskning.no.

Han sikter til legemiddelet som han forsket på i et stort, internasjonalt prosjekt for noen år siden.

Professoren er en typisk forsker på pasienter. Fra 2007 var han norsk prosjektleder for en studie som skulle prøve ut en medisin for mennesker med type 2 diabetes. Det innebar at han hadde ansvaret for pasientene som ble forsket på.

Retterstøl prøvde ut legemiddelet på pasientene, fulgte dem opp og passet på at minst mulig gikk galt.

Så skrev han nøye ned resultatene av prøvene. Blodtrykk, vekt, blodsukker og bivirkninger ble registrert for å finne ut hvor godt den nye behandlingen virket.

Men det var ikke Retterstøl selv som analyserte resultatene. I likhet med mange andre norske forskere som deltar i internasjonale prosjekter, sendte han dem videre. I dette tilfellet til et legemiddelfirma som stod bak undersøkelsen.

– Da var min jobb i hovedsak over, sier Retterstøl.

For hans bit var del av et større puslespill. Forskere fra flere andre steder i verden sendte inn data fra sine pasienter og til sammen skulle dette danne et bedre bilde av hvordan legene kan hjelpe diabetespasientene.

Men kunnskapen kom aldri pasientene til gode. Legemiddelfirmaet Janssen-Cilag valgte å ikke publisere resultatene.

– Det tenker jeg er synd. Mange pasienter har brukt mye tid og vi har brukt mye ressurser for å få disse dataene fram, og så ligger de i en skuff, sier Retterstøl.

Ingen har den store oversikten

Legemiddelet ga nemlig ikke effekten produsenten hadde håpet på.

• Det er ikke uvanlig at slike negative resultater ikke blir publisert. Men dette kan føre til at vi får et skjevt bilde av virkningen til legemiddelet. Les mer om problemet i denne saken fra 2015.

Kjetil Retterstøl kjenner selv resultatene av studien. Men han visste faktisk ikke at de lå i en skuff. Det hadde han ikke fått beskjed om fra firmaet, til tross for at han altså var lokal prosjektleder.

– Jeg var nok i kontakt med dem for å høre hvordan det gikk. Men så går årene. Når man har spurt noen ganger, renner det ut i sanden, sier han.

Professoren er imidlertid langt fra den eneste som mangler oversikt.

I 2015 gjorde forskning.no en spørreundersøkelse for å finne ut hvor ofte norske forskere unnlater å publisere forskningsresultatene sine. Sju av ti medisinprofessorer som svarte, innrømmet at de en eller flere ganger i løpet av karrieren hadde latt være å publisere funnene sine.

• Les mer: Sju av ti har ikke publisert

En annen undersøkelse vi ville gjøre, var å ta for oss alle kliniske, randomiserte, kontrollerte studier, såkalte RCT-studier, som ble gjennomført på Østlandet og Sørlandet i 2007 og 2008. Dette er gullstandarden i medisinsk forskning når behandling skal prøves ut på mennesker.

Det går an å finne disse studiene fordi alle som skal prøve ut legemidler på pasienter i Norge, må få godkjent forskningsprosjektet av de regionale komiteene for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK).

Vi søkte i REKs arkiver og fant de 58 RTC-studiene som ble godkjent i 2007 og 2008. Så ville vi sjekke hvor mange av dem som endte med en publisert forskningsartikkel eller at forskerne lastet opp resultatene i offentlige og søkbare databaser som clinicaltrials.gov.

For det er faktisk ingen i Norge som systematisk registrerer hva som skjer med studiene som norske pasienter deltar i. Ikke engang forskernes egne arbeidsgivere.

• Allerede i 2015 oppdaget vi at rektorene mangler kontroll

Vanskelig å finne resultatene

Forskerne er lovpålagt å sende en sluttrapport til de forskningsetiske komiteene som har godkjent prosjektet. Men det er det mange som ikke gjør.

Vi måtte i stedet forsøke å få kontakt med den som stod oppført som norsk prosjektansvarlig for hvert av prosjektene.

• Les mer om resultatet av forskning.nos undersøkelse: Hver femte studie på norske pasienter er gjemt eller glemt

Noen resultater lot seg lett spore opp, men i mange tilfeller var det forbløffende komplisert å finne ut hva som hadde kommet ut av prosjektene.

Sendt fra sykehus til sykehus

Forskning.nos tilsynelatende enkle søk forvandlet seg altså til en leteaksjon. Ikke bare etter publiserte forskningsresultater. Noen ganger var det en stor jobb bare å finne ut om prosjektet i det hele tatt var gjennomført.

I et tilfelle var for eksempel den norske prosjektlederen for lengst blitt pensjonist, og husket ikke helt hva det ble til etter at prosjektet fikk godkjennelse til å sette i gang. Han ba oss ringe sykehuset der han en gang jobbet.

Flere der hadde hørt om prosjektet, men ingen kunne fortelle oss noe mer om det. De sendte oss videre til et annet sykehus. Kanskje det hadde blitt gjennomført der?

Nei, dette sykehuset var ganske sikre på at de ikke hadde vært med på et slikt prosjekt. Tilbake til det første sykehuset. Der konkluderte de til slutt med at prosjektet trolig aldri var blitt noe av.

Forskerne vet altså ikke hva som skjedde med studien som de selv søkte om å få gjennomføre. De vet ikke engang om norske pasienter lånte bort kroppen sin til denne forskningen.

Pasientene var babyer

Og selv når studien er gjort, kan den forsvinne i løse lufta.

En forsker vi snakket med klarte ikke å finne ut om resultatene ble publisert, ti år etter at prosjektet ble godkjent for oppstart.

Han ønsker ikke å stille til intervju, men forskning.no vet at det har vært vanskelig for ham å få kontakt med lederen av det internasjonale forskningsprosjektet. Det har heller ikke lyktes forskning.no å få svar fra denne prosjektlederen som sitter i et annet land.

I Oslo hadde de norske forskerne flere babyer inne til behandling. Studien kostet både mye penger og tid. Den er registrert i en søkbar database over forskningsprosjekter, clinicaltrials.gov, men ingen resultater er lastet opp.

Stille fra selskaper

I letingen etter studiene fra 2007 og 2008 erfarte forskning.no at det kunne være ekstra vanskelig å finne svar når de norske forskerne hadde tatt del i store, internasjonale prosjekter. Om lag to tredeler av forskningsprosjektene vi undersøkte, var nettopp slike studier.

I flere tilfeller der vi ikke fikk tak i den norske kontaktpersonen for prosjektet, forsøkte vi å gå rett til den som stod bak undersøkelsen, ofte et legemiddelfirma. Eller til et mellomselskap som hadde organisert studien.

Noen ganger kom firmaet raskt tilbake med informasjonen vi trengte. I andre tilfeller fikk vi en innledende lovnad om svar, før det ble dørgende stille.

Forsker visste ikke at hun var kontaktperson

En forsker vi kontaktet, stilte seg undrende til at hun sto oppført som kontaktperson i søknaden til REK.

Hun husker å ha deltatt i en gruppe som diskuterte mulighetene for å gjøre en slik studie i Norge, men visste ikke at planene hadde blitt mer konkrete.

Noen hadde altså sendt søknaden uten å klarere med henne.

– Det framstår ikke som seriøst. Man påtar seg et ansvar når man sender inn en søknad, sier Jacob Hølen i Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM).

I fire av de 58 studiene som ble godkjent av den forskningsetiske komiteen i 2007 og 2008, kan ingen av de norske prosjektlederne fortelle hva som skjedde med studien.

– Jeg synes det er skuffende at de ikke følger opp hva som blir resultatet av det arbeidet som de jo har tatt et ansvar for, sier Hølen til forskning.no.

– Både forsker og institusjon bør anstrenge seg for at resultatene publiseres.

– Har lite jeg skulle ha sagt

Men hvem har det endelige ansvaret for at innsatsen til de norske pasientene blir gjort kjent?

UiO-professor Kjetil Retterstøl har ingen makt over om resultatene blir publisert, mener han selv.

Det er legemiddelfirmaet som eier resultatene og dermed må publisere dem. Vanligvis er det bare forskningsinstitusjonene som deltar med flest pasienter får lov til å være med på å skrive en eventuell vitenskapelig artikkel om funnene.

Hvor mange pasienter Retterstøl og de norske kollegaene endte opp med, vet vi ikke. De søkte om å forske på 40 pasienter, men sykehuset vil ikke oppgi hva som ble det endelige tallet.

– Så lenge jeg ikke er del av gruppa som er definert som medforfattere, har jeg lite jeg skulle ha sagt i det hele tatt, sier Retterstøl.

– Du kan prøve å påvirke, men du kommer ingen vei med mindre du har et brekkjern av et kjempesterkt argument, for eksempel en bivirkning som du mener må bli kjent.

– Norske forskere har plikt til å følge opp

Likevel mener forskningsetikere som forskning.no har snakket med at den norske prosjektlederen og institusjonen, i dette tilfellet OUS, har et klart ansvar.

Jacob Hølen synes at arbeidsgiveren til forskerne bør holdes ansvarlig om resultatene ikke blir offentlige.

I helseforskningsloven står det at den forskningsansvarlige og prosjektlederen skal sørge for åpenhet rundt forskningen.

Hva som menes med åpenhet, er uklart, men medisinprofessor Ola Dale ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) tolker det som at informasjonen blir tilgjengelig for alle.

Dale var tidligere medlem av Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM).

– Når du er prosjektleder, har du plikt til å følge opp at det du er med på blir publisert, om mulig. Selv om det er en lang vei å gå, sier han.

Men hvor stor makt har de norske forskerne over resultatene som de har vært med på å forske fram?

Liten, mener Dale. Selv om resultatene ikke er eid av et legemiddelfirma, men av forskerne selv, er det lite den norske forskeren kan gjøre om hun sitter på bare en bit av studien.

– En enkeltforsker står ganske svakt. Institusjonen står mye sterkere. Den har makt og tyngde til å ta kontakt med de som leder prosjektet.

Også Hølen erkjenner at forskere vil kunne føle seg hjelpeløse i det store systemet om legemiddelfirmaet ikke vil publisere.

– Men de kan ikke ta lett på ansvaret sitt for alle studier bør publiseres. Når forskere inngår kontrakter med legemiddelfirmaer, bør de stille som krav at resultatene skal offentliggjøres. Varsellampene bør lyse om firmaet ikke innfrir avtalen. Da bør de revurdere framtidige samarbeid.

Vil kreve tilbakemelding i kontraktene

Ingen norsk forsker bør bidra til studier hvis det ikke finnes en plan for publisering, mener Dale.

Gjennom sin tilknytning til Forskningsposten ved St.Olavs hospital/NTNU har han selv erfart at det kan være vanskelig å finne ut hva som skjer med resultatene etter at de er levert inn til et legemiddelfirma.

– Vi har diskutert om vi bør få inn en klausul i kontraktene om at vi får tilbakemelding når de publiserer, sier han.

Men slike kontrakter er det ofte ikke forskerne selv som tar seg av. Ved Oslo universitetssykehus er det selskapet Inven2 som lager avtalene mellom sykehuset og legemiddelfirmaene.

De krever nå i avtalene sine at om ikke selskapet har publisert resultatene 18 måneder etter at studien er avsluttet, så har de norske forskerne rett til å publisere sine resultater, opplyser Ole Kristian Hjelstuen i Inven2.

– Det er veldig fint at de har fått det inn i kontrakten, sier Retterstøl.

– Det hjelper. Men vi hadde for få pasienter med til at vi kan lage god statistikk, og da blir resultatene lite meningsfylte. Slik er det ofte når det er mange sykehus med i studien.

Får ingen poeng

Det blir ofte påpekt at forskere er svært opptatt av å publisere. Først da blir arbeidet deres synlig. De får poeng og penger fra myndighetene om de skriver vitenskapelige artikler i tidsskrifter, og mange mener dette er driv nok i seg selv til å få resultatene publisert. Andre har påpekt at belønningssystemet tvert imot kan føre til at forskerne fokuserer på de funnene som de kan få uttelling for ved å publisere i prestisjetunge tidsskrifter.

Men hva skjer med publiseringsviljen når forskeren bare holder i en liten bit av en stor studie? Når det er et legemiddelfirma eller forskere i et helt annet land som sitter på resultatene fra mange steder?

Ola Peder Hole oppdaget i en studie fra 2008 at de norske forskerne som oftest ikke er med på å skrive vitenskapelige artikler om funnene fra studier de har gjort på oppdrag fra legemiddelfirmaer. De norske forskerne var med som forfattere i bare 37 prosent av artiklene. Det kan bety at forskerne ikke har vært med på å tolke resultatene. Kanskje har de bare samlet inn prøver fra pasientene og sendt dem videre til analyse.

Forskning.nos kartlegging viser også at mange av artiklene er uten noen norsk forsker.

Da blir nok drivet for å jobbe for publisering svakere, mener Dale.

– Men plikten er ikke mindre. Du kan ikke vri deg unna ansvaret for å følge opp hva som har skjedd med innsatsen.

Egoistiske forskere

Retterstøl innrømmer at motivasjonen hans for å følge opp resultatene blir svakere når han uansett ikke er med på å skrive en vitenskapelig artikkel om funnene.

– Egoistisk sett, ut fra et forskerperspektiv, ønsker du å publisere for å få publiseringspoeng. Det ville vært bra hvis vi kunne fått noen poeng for å laste opp resultater på for eksempel clinicaltrals.gov, sier han.

– Har du gjort jobben din når du ikke har mast på firmaet for å få resultatene publisert?

– Ja, jeg føler det. Jeg kunne ikke ha mast mer eller fått til mer. Man må velge sine kamper, ellers forsvinner tida før du får gjort noe som helst.

Retterstøl er allergisk mot mye byråkrati. Han mener det tar tid bort fra forskningen og pasientene.

– Jeg mangler tid til å gjøre de prosjektene jeg har lyst til. Det kolliderer med samvittigheten for å forsøke å presse igjennom en publikasjon uten makt til å fullføre med stil, sier han.

Mangel på tid og ressurser er medisinprofessorenes viktigste grunn til å la være å publisere resultater, viser spørreundersøkelsen som forsking.no gjorde for to år siden.

Flere av de forskning.no snakket med i 2015, mener det er en dårlig unnskyldning for ikke å gjøre jobben ferdig.

• Les mer: Har ikke tid til å dele forskningen sin

Å publisere en vitenskapelig artikkel er likevel tidkrevende. Det går fortere å laste opp et sammendrag av resultatene i databaser som clinicaltrials.gov.

Vil hjelpe pasientene

Om forskerne ikke får noen uttelling i form av publiseringspoeng, hva er da motivasjonen deres for å delta i slike prosjekter?

Penger, hevder Ola Dale og viser til at prosjektene kan skaffe midler til å reise på konferanser, ansette assistenter og få nytt utstyr til mer forskning.

Å få oppdatert kunnskap, svarer Retterstøl.

– Det er meningsfylt å prøve å finne ut det som kan hjelpe pasientene, sier han.

Forskeren er mest opptatt av at pasientene skal ha det bra.

Men Dale påpeker at det er nettopp hensynet til pasientene som gjør det viktig å få ut resultatene.

– Pasientene går inn i forskningen fordi de tror at den er nyttig, antakelig er blitt forespeilet at den er nyttig. Dette er data som kan brukes til å forbedre helsevesenet. Men forskningen er ikke nyttig om den ikke er publisert på en tilgjengelig måte, sier han.