– Vi har ikke oversikt over om det blir publisert fra våre forskningsprosjekter, sier Ragnhild Hennum, prorektor ved Universitetet i Oslo.

Det samme innrømmer andre universitetsledere forskning.no har snakket med.

En ringerunde til Universitetet i Oslo (UiO), Universitetet i Bergen (UiB), UiT Norges arktiske universitet, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og Norges idrettshøgskole (NIH) viser at institusjonene ikke registrerer manglende vitenskapelig publisering.

forskning.nos ferske spørreundersøkelse avdekker at en del forskere ved UiO, UiB og UiT ikke publiserer, av ulike årsaker. Men det er arbeidsgiverne deres som står ansvarlige for prosjektene.

Flere regelverk slår fast institusjonenes ansvar:

• Helseforskningsloven: Institusjonene er ansvarlige for helsefaglig forskning som omfatter mennesker.
• Helsinkideklarasjonen, en etisk rettesnor for medisinsk forskning på mennesker: Institusjoner og forskere har plikt til å publisere.
• Universitets- og høyskoleloven: Universiteter og høyskoler skal sørge for åpenhet om resultater fra forskning.

Likevel vet ingen av lederne vi har snakket med når forskerne deres publiserer og ikke. Institusjonene teller publikasjonspoeng, men det gir bare oversikt over forskning som blir publisert. Hvor mye som blir liggende i skuffen, aner de ikke.

– Vi har ansvaret

Rektorene sier de er opptatt av at kunnskapen fra den offentlig finansierte forskningen skal tilbake til samfunnet.

– Det er viktig at alle forskningsresultater av god kvalitet blir publisert, sier UiB-rektor Dag Rune Olsen.

Han mener ledelsen har mye av ansvaret for at dette skjer.

UiB har likevel ingen rutiner for å følge opp forskere når det blir stille omkring resultatene fra et prosjekt.

– Dette skal ikke skje

Også Norges idrettshøgskole mangler oversikt.

– Jeg vil ta opp dette med seksjonslederne til høsten, lover rektor Kari Bø etter å ha hørt om forskning.nos kartlegging av manglende publisering.

forskning.no skrev nylig om en forsker som ikke fikk tid til å publisere resultatene fra sitt forskningsprosjekt ved den vitenskapelige høyskolen, som driver forskning på universitetsnivå.

– Dette skal ikke skje, sier Bø.

– Et prosjekt er ikke ferdig før det er publisert. Men denne forskeren sluttet, og ble derfor ikke fulgt opp av oss.

– Dersom du synes dette er viktig, hvorfor har dere ikke allerede laget et system for å overvåke publisering?

– Vi har ikke villet bruke tid på å lage registreringssystemer. Jeg tror heller vi skal satse på samtaler med forskerne, der lederne sammenligner det forskerne har sagt de skal gjøre og det de har gjort. Dette skal komme fram i de årlige arbeidsplanene som følges opp av nærmeste leder.

Lite tid

Tidsmangel er et vanlig problem i akademia, og Bø vil at institusjonene skal sette av mer tid til å fullføre prosjekter framfor å stadig sette i gang nye. Det er ikke vanlig at høyskolen gir ekstra tid til forskere for at de skal bli ferdige, forteller hun.

Bø er bevisst sitt ansvar for at forskningen blir publisert. Det blir likevel vanskelig å følge opp når en forsker bytter jobb, slik som i tilfellet forskning.no skrev om.

– Hvor mye press kan jeg legge på en forsker som er utenfor institusjonen? spør hun.

Det er også UiBs erfaring at jobbytter blir et praktisk problem. Forskerne tar med seg forskningsresultatene når de flytter til et annet sted, og universitetet kan ikke pålegge folk å jobbe med en artikkel når de ikke lenger er ansatt.

UiO ikke bekymret

Professorer i klinisk medisin ved UiO, UiB og UiT svarte på forskning.nos spørreundersøkelse om publisering. Der kom det fram at sju av ti én eller flere ganger ikke har publisert resultatene fra forskningen sin.

Rektor Dag Rune Olsen innser at også UiB kan ha et problem med forskning som blir liggende i skuffen. Mens UiO-prorektor Ragnhild Hennum ikke mener det er så ille fatt ved hennes institusjon.

– Våre forskere publiserer jevnt over mye i forhold til andre institusjoner, så jeg er ikke bekymret, sier hun.

Hennum sikter til publikasjonspoeng, som ikke sier noe om hvor mye av forskningen som publiseres. Poengene er regnet ut etter antall artikler per ansatt og artikler i prestisjetidsskrifter veier tyngst.

Det betyr at UiO kan ha mange prosjekter og publisere bare halvparten av dem, og likevel komme godt ut i nasjonale oversikter over publisering per ansatt.

– Du har ikke oversikt over hvilke UiO-studier det blir publisert fra. Hvordan kan du si at publiseringen er god?

– Jeg tror forskerne har et sterkt driv for å publisere, på grunn av systemet med publikasjonspoeng. Vi har ikke noen egne oppfølgingsrutiner, men det er vi sikre på at vi ikke trenger.

Mangler motivasjon

Men forskning.nos spørreundersøkelse tyder på at nettopp systemet med publikasjonspoeng kan hindre publisering. Institusjonene kan få mer penger fra myndighetene om forskerne publiserer i et anerkjent tidsskrift. Derfor velger forskere av og til å droppe resultater som de ikke tror vil få plass i et slikt tidsskrift, for å satse på et nytt prosjekt.

Heller ikke dette tror Hennum stanser UiO-forskerne.

– Hvis det var et generelt problem, er det rart at det blir publisert såpass mye, mener prorektoren.

Ingen konsekvenser

Ettersom institusjonene mangler oversikt, kan forskere la være å publisere uten innblanding fra ledelsen.

Bare dersom en forsker publiserer svært lite, tar ledelsen ved Norges idrettshøgskole det opp med vedkommende. Rektor Bø vil ikke sette inn sanksjoner overfor forskere selv om høyskolen skulle få vite hvilke prosjekter som ikke blir publisert.

– Jeg vil først ha tillit til at det å oppmuntre forskerne til å publisere vil føre til at det skjer en endring, sier hun.

Velger holdningsendring framfor kontroll

UiB-rektoren sier universitetet bør kartlegge hvor mye som ikke publiseres og grunnene til det.

Men heller ikke rektor Dag Rune Olsen har tro på å kontrollere forskerne.

– Jeg er ikke sikker på at det å opprette nye kontrollsystemer er det viktigste. Jeg tror dette handler mer om kultur enn system, sier Olsen.

Han vil først og fremst endre holdninger blant forskerne sine.

– Instituttledelsen bør også være klar over sitt ansvar for å følge opp prosjekter.

Vil henge ut verstingene

Men hvem skal passe på universitetsledelsen? I dag får det å la være å publisere få konsekvenser for institusjonene.

To som har jobbet for at alle forskningsresultater skal være offentlige er Cochrane-grunnlegger Iain Chalmers og Ben Goldacre, som skrev boka «Bad Pharma» om legemiddelindustriens unnlatelsessynder i medisinsk forskning. De to foreslår gapestokken – offentlige lister over institusjoner som ofte lar være å publisere fra prosjekter.

– Slik kan alle se hvem i Norge som er stjerner fordi de følger opp publisering og hvem som ikke publiserer når de skulle ha gjort det, sier Chalmers til forskning.no.

Det kan bli vanskelig når ingen har oversikt over publiseringen.