– Hadde redaktøren i Nature hatt vitenskapelig ryggrad, ville han tatt inn vår artikkel. Funnet av hormonet irisin hadde allerede fått mye oppmerksomhet i pressen, sier Christian A. Drevon, professor ved Universitetet i Oslo.

Han var en av forskerne som utfordret myten om at irisin var et viktig treningshormon hos mennesker.

For tenk om det fantes et hormon som hjelper deg med å gå ned i vekt når du trener. Da går det kanskje an å lage en pille som gjør det samme for kroppen som trening – uten at du trenger å reise deg fra sofaen.

En internasjonal forskergruppe trodde de hadde funnet et slikt mirakuløst treningshormon, irisin. Funnet ble slått opp med brask og bram i det prestisjetunge tidsskriftet Nature.

Men Drevon og kollegene sjekket funnene i egne studier. Jakten endte uten bytte: De fant ikke at irisin hos mennesker økte med trening.

Avslag

De mente de satt på en viktig oppdagelse som folk straks måtte få høre om. Nettopp det at de ikke fant noe var viktig. Vi måtte ikke tro at et hormon forklarer hvorfor trening virker.

Forskerne ville fortelle om den nye oppdagelsen i det samme tidsskriftet som hadde omfavnet treningshormonet. De fikk døra i ansiktet.

– Vi prøvde å sende funnene til Nature, men de ville ikke ha dem, sier Drevon.

– Tidsskrifter vil ikke ha visse forskningsfunn, hevder han.

Stanger hodet mot veggen

Forskerne har mange slike historier. De prøver å slippe gjennom hos tidsskriftene, men stanger hodet mot veggen.

Forskning.no sendte ut en spørreundersøkelse om publisering til norske professorer i klinisk medisin. Nærmere halvparten av de 130 professorene som minst én gang har latt være å formidle forskningen sin vitenskapelig, sier at en av årsakene var at ingen tidsskrifter ville trykke artikkelen deres.

Historien til Drevon er klassisk: Forskere hevder ofte at tidsskriftene ikke vil ha artikkelen deres fordi resultatene ikke viser noen sammenheng. Også en del av professorene i undersøkelsen vår mener dette.

Men avslaget fra tidsskriftene kan ha mange andre årsaker – som at kvaliteten på studien var for dårlig. Ofte får ikke forskeren noen forklaring. Påstanden deres blir dermed vanskelig å bekrefte.

Forskerne er heller ikke alltid så interesserte i å publisere resultatene sine når de ikke finner det de lette etter. Hvorfor klager så mange av dem over tidsskriftene?

– Vanskelig å snu

Drevon og kollegene fikk til slutt artikkelen sin inn i Scientific Reports, et av Natures tidsskrifter der det ikke er fullt så vanskelig å komme på trykk.

Men når funnene blir presentert i et tidsskrift med mindre innflytelse, får færre høre om resultatene som viser at treningseffekten av irisin hos mennesket ikke finnes. Dermed kan verden sitte igjen med feil inntrykk.

– Når skuta har lagt fra kai, og de store tidsskriftene går om bord, blir den til en supertanker som er særdeles vanskelig å snu, sier Drevon.

Nature vil ikke kommentere hvorfor treningshormon-artikkelen ikke kom på trykk i hovedtidsskriftet.

Opptatt av nyheter

Drevon og kollegene hadde jo ikke funnet noe. Det er vel kjedelig å lese om?

Are Brean, sjefredaktør i Tidsskrift for Den norske legeforening, tror forskere og tidsskrifter er like opptatt av å vekke oppsikt som journalister og aviser.

– Verden, også forskere, er opptatt av nyheter. Nyheten om at en mann ikke fikk en takstein i hodet på vei til jobb er ikke så spennende, sier Brean.

I tidsskriftene kan vi ganske riktig langt oftere lese om forskning som viser en sammenheng enn funn som ikke viser noen. Når forskerne får bekreftet hypotesen sin, kalles det et positivt funn. Et negativt funn betyr at de ikke fikk bekreftet antakelsene sine.

«Studier med negative funn blir ikke publisert fordi disse ikke er interessante for redaktørene», svarer én av professorene i spørreundersøkelsen til forsking.no.

Tjener på gjennomslagskraft

Mange mener tidsskriftredaktører helst vil ha positive funn, fordi de vekker mer oppsikt og får flere lesere.

De store tidsskriftene har mye å vinne på at artiklene som de velger ut blir lest og sitert videre av mange forskere, oftest mulig. Dette kalles impaktfaktor. Et tidsskrift som har høy siteringsfrekvens, tjener gode penger.

Det trenger ikke Are Brean å tenke på, for Tidsskrift for Den norske legeforening er på norsk, og dermed ikke med i internasjonale opptellinger av siteringer.

Men generelt sett får vi altså se færre av forskernes negative funn.

Andelen publiserte artikler som handler om at forskerne ikke fant det de lette etter er blitt lavere de siste årene innen flere fagfelt, viser en undersøkelse.

Er det tidsskriftenes eller forskernes skyld?

– Tidsskriftene er pengemaskiner

Fem australske forskere hevder at dette skyldes en holdning hos tidsskriftene: Ikke-funn blir ikke akseptert.

forskning.no har snakket med flere norske fagfolk som mener det samme.

– Det er ikke forskerne som ikke vil, det er tidsskriftene som ofte ikke vil ha studier når resultatene avkrefter hypotesen, sier Steinar Aamdal, leder av seksjon for klinisk kreftforskning ved Oslo universitetssykehus.

– Tidsskriftene er pengemaskiner. De vil holde på sin posisjon og inntjening. De har ikke bare vitenskapelige motiver, sier medisinprofessor Ole Didrik Lærum ved Universitetet i Bergen.

Vil bli kvitt negative funn

Det finnes tidsskriftredaktører som vedgår at studier som ikke fant noen sammenhenger er mindre populære.

– Negative studier var en plage. Jeg ville helst refusere dem, sier Arnold Berstad, som tidligere var redaktør i tidsskriftet Scandinavian Journal of Gastroenterology.

– De blir som oftest ikke lest, og det går ut over siteringshyppigheten. Redaktører vil helst bli kvitt dem, fortsetter han.

Men de fleste forskning.no har snakket med vil slett ikke innrømme å ha slike holdninger som de blir tillagt av forskerne.

– Vi har de samme kriteriene for å publisere negative funn som andre typer funn, skriver Kalyani Narasimhan, redaktør i Nature Life Sciences, i en e-post.

Hovedtidsskriftet Nature er regnet som et av de viktigere tidsskriftene i verden.

– Dårlig kvalitet

Redaktør Narasimhan synes derimot at artikler som omtaler ikke-funn sjeldnere er av så god kvalitet som artikler som melder om funn som viser sammenhenger.

Det kjenner ikke den danske forskeren Jørn Wetterslev seg igjen i.

– Ettersom det er mange forsøk av dårlig kvalitet som faktisk blir publisert, virker det litt overdrevet å si at kvalitet er den eneste eller hovedårsaken til ikke å publisere, sier Wetterslev, som er forskningsleder for Copenhagen Trial Unit ved Rigshospitalet i København.

– Jeg kjenner til flere eksempler på studier av høy kvalitet som forskerne har brukt mange forsøk på å få publisert. Det er definitivt fordi budskapet om ingen effekt virket mindre interessant for tidsskriftet.

Vil vekke oppsikt

Erlend Hem er enig. Han er tidligere assisterende sjefredaktør i Tidsskrift for Den norske legeforening. Hem mener en del av de store tidsskriftene er mer opptatt av at artiklene de trykker skal vekke oppsikt, enn at de er av god kvalitet. Han viser til flere eksempler på at tunge tidsskrifter som Science og Nature har tatt inn artikler som seinere har vist seg bare å være tull.

– De fleste skjeler, mer eller mindre bevisst, til hvor stor oppmerksomhet artikkelen vil få, sier Hem.

Nature-redaktør Kalyani Narasimhan har et annet syn på saken.

– Nature er verdens mest siterte tidsskrift, men vi publiserer også mange perler av vitenskapelig betydning som blir lite sitert, sier hun.

Nature åpner opp for studier med liten nyhetsverdi i sitt lavterskeltidsskrift Scientific Reports.

Det er likevel få forskere som sender inn negative funn, forteller Narasimhan. Da kan ikke redaktøren tilby leserne mange artikler med slike resultater.

Viktige ikke-funn

PLOS, et av de store, internasjonale tidsskriftene, oppmuntrer aktivt til publisering av studier som avkrefter hypoteser.

Paul Simpson, en av redaktørene for PLOS Medicine, argumenterer for at også ikke-funn kan vekke oppsikt.

– De kan være like interessante, skriver han i en e-post til forskning.no.

– De kan blant annet hindre bruk av medisiner som ville gjort mer skade enn nytte.

PLOS har tidsskrifter som er åpne for alle som vil lese dem. Slike Open Access-tidsskrifter har ikke abonnenter. De tjener penger på at forskere, forskningsinstitusjoner eller myndigheter betaler for å publisere.

En redaktørkollega av Simpson i PLOS mener likevel at ikke-funn er langt fra så populære som Simpson hevder.

– Vi er ikke gode til å publisere resultatene når forskerne ikke fant det de lette etter, sier norske Gro Amdam, som er assisterende redaktør i PLOS ONE.

Forskere skriver ikke

Forskerne må ta sin del av ansvaret. For de forsøker ikke alltid å få publisert funnene sine.

I forskning.nos spørreundersøkelse sier sju av ti forskere som ikke publiserte at de én eller flere av gangene også lot være å skrive om forskningsfunnene fra studien. Da har de heller ingen artikkel å sende inn til tidsskriftene.

Og forskere skriver sjeldnere om funnene sine når de ikke finner noen sammenheng. Det viser en internasjonal undersøkelse av samfunnfaglige studier lagt fram på konferanser. Forskerne bidrar dermed til at bare to av ti studier som ikke viser noen sammenhenger ender i et tidsskrift, mens seks av ti studier som fant en sterk effekt blir publisert.

I en oversikt over studier som spør forskere om årsaker til at de ikke publiserer, svarer få at det skyldes tidsskriftene. Det er forskeren selv som er det største hinderet for publisering, ifølge undersøkelsen.

Det kan hende at forskerne lar være å sende inn artikler fordi de tror tidsskriftene ikke vil ha dem. Men lite tyder på at mistanken deres stemmer: En studie viser at redaktørene i medisinske tidsskrifter trykker en like stor andel av de negative funnene de får inn som de positive, om lag 20 prosent. Når forskerne sender inn færre negative funn, får vi sjeldnere lese om dem.

– Problemet er kanskje at når forskerne ikke finner noe, bruker de heller ikke lang nok tid på å bearbeide funnene. De er redde for hva slags reaksjoner de får. Prosessen stopper der, artiklene blir aldri sendt inn til et tidsskrift, sier Rune Karlsen, redaktør for Tidsskrift for samfunnsforskning.

Nok tidsskrifter til alle

Du kan ikke skylde på tidsskriftene lenger, mener Are Brean i Tidsskrift for Den norske legeforening.

Det finnes så mange tidsskrifter nå at alle kan få publisert – et eller annet sted, hevder redaktøren. Om de så må betale for det.

Selv om det ikke er et prestisjetungt tidsskrift, blir funnene tilgjengelige for verden. Det er det viktigste, mener Brean, fordi resultatene da dukker opp når andre forskere skal finne ut hva som er gjort før.

Men norske forskere vil ikke nødvendigvis publisere i tidsskrifter med lav prestisje. De sanker både status i forskningsmiljøet og penger til universitetet sitt om de publiserer på høyt nivå, i det som er regnet som et bra tidsskrift.

Norske myndigheter opererer med publikasjonspoeng, som gir økonomisk uttelling for offentlig finansierte institusjoner som publiserer i de beste tidsskriftene. Dette kalles tellekantsystemet, og har blitt kritisert for å favorisere visse typer publisering.

Dropper tidsskrifter med lav status

Får ikke forskerne napp i et slikt tidsskrift, bruker de kanskje heller tida på neste prosjekt framfor å publisere hvor som helst.

– Det er bedre økonomi å sette ressurser inn på prosjekter som har mer potensial, som vil gi høyere publikasjonspoeng, og som til slutt vil bedre sannsynligheten for å få tildeling fra Forskningsrådet, framfor publikasjoner som ikke bidrar til dette, skriver en av professorene i spørreundersøkelsen til forskning.no.

En annen professor skriver:

– Når du har begrenset tid til å skrive, vil du selvfølgelig prioritere de artiklene som vil komme i publikasjoner med høy impaktfaktor.

Det kan bli en ond sirkel:

– Negative resultater blir ofte ikke publisert fordi tidsskrifter refuserer, og det blir for mye arbeid å sende en artikkel til stadig nye tidsskrifter inntil eventuell aksept, skriver en av professorene i spørreundersøkelsen til forskning.no.

Forskere kan gå slukøret hjem om de prøver seg på tidsskrifter som sier nei.

Dårlig kultur

Antakeligvis må både forskerne og tidsskriftene bære ansvaret for at få negative resultater blir publisert.

Kanskje handler dette mest om en kultur i forskningsverdenen, mener Gro Amdam, som er både tidsskriftredaktør og forsker ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Det er tross alt forskere som vurderer hvilke artikler som skal trykkes i tidsskriftene.

Det alle ser på som det viktigste, er å komme fram til nye resultater. På veien mot ny kunnskap er det tilsynelatende mindre interessant å høre om alle de forkastede hypotesene, selv om en viktig del av forskningen er å lære av andres feil.

• Les også: Skjult forskning gjør vitenskapen dårligere

– Dette er en virkelighet som vi har skapt selv. Forskere lærer at de positive resultatene teller. Så blir de redaktører eller får jobben med å vurdere artikler. Det står ikke noe sted at man ikke skal ha negative resultater. Men når vi forteller redaktørene at ikke-funn er uinteressante, gjør vi det vanskeligere å publisere slike funn, sier Amdam.

Myteknuser

Funn som stikker hull på en myte kan være viktige. For eksempel undersøkte norske forskere om magnesium kunne hjelpe ved hjerteinfarkt. Flere mindre studier viste at det ga positive resultater i behandlingen.

– Det ble tatt i bruk, alle trodde på det, det virket overbevisende. Men så gjorde noen forskere større studier som viste at magnesium ga null effekt. Etter dette sluttet vi å bruke magnesium, forteller Steinar Madsen, medisinsk fagdirektør i Legemiddelverket.

– Det er viktig å publisere resultatene dersom vi finner det motsatte av det andre har funnet, at funnet avkrefter tidligere funn, og vi er sikre på resultatene, sier forskeren.

Negative funn som ikke velter ei tue er muligens kjedeligere å fortelle verden om.

– Når resultatene ikke er så spennende, bruker vi ikke tid på å sette oss ned og skrive om dem og få dem publisert, sier Steinar Madsen.

– Det trengs nok en bevissthetsendring hos forskere, om at det er viktig å publisere uansett.